På toppen av den tidligere anstalten, nå malt i en okergul farge og et landemerke i byen – på ytterste venstre fløy når du står med ansiktet imot, og over en barnehage i tilhørende bygg – har hun atelieret sitt, Ingunn Birkeland. Hun med de fargerike flettemønstrene og tyll i fluoriserende farger. Hun henger ut av vinduet og kaster ned nøklene. Vi låser oss inn selv.
Moren hennes jobbet som formingslærer her ved Torshov skole for barn med lærevansker, på 70 og 80-tallet.
– Så jeg er godt kjent her, jeg har nærmest vokst opp her, smiler hun under en kraftig mørk lugg. Øynene blir ekstra blå mot den lyse huden. Resten av håret er satt opp i en 60-talls hestehale på 2000-talls vis, og står som klar kontrast til den mintgrønne t-skjorten i pastell. Hun fremstår enkel i klesstilen, er ørlite tilbaketrukken, og samtidig trygt tilstede.
Forfriskende fargepalett
Atelieret hennes er ikke stort, men det er høyt under taket, og her har 33-åringen orden i de fargerike sysakene.
– Det må jeg ha, for ellers er det jo nok kaos, sier hun blant sko og skoesker med egen logo, flette-kunstbilder på veggen, slips i gilde farger, modellerings-byster, kjoler med de kjente flettede overdelene, mønstertegninger, trådsneller, permer, tråd i metervis og tyll…
På veggen over symaskinen, en Husqvarna Automatic, henger profesjonelle idéskisser med bilder av Audrey Hepburn og Twiggy, de største moteikonene i vår vestlige verden noensinne, alt er organisert i designstudioet slik man ser det på amerikanske filmer. Symaskinen hun egentlig bruker er den samme som hun kjøpte for konfirmasjonspengene. Nå er den på service for første gang. Høyt under taket er det også i den gamle bygningen fra 1878. Omkring henne er verden en forfriskende, fargesprakende palett. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alt henger sammen. Sko. Slips. Kjoler. Vesker. Alt har det samme flettemønsteret som på et tidspunkt ble hennes merkevare og fremstår som det sammenvevde konseptet det er. Til og med visittkortet hennes.
– Stolen? (nylig publisert i en interiørartikkel)
– Det er en fritidssyssel.
Må bryte rutiner
Så har Ingunn Birkeland en tendens til å måtte bruke seg selv til fulle. Blir livet for rutinemessig må hun bryte ut av det. Når hun trenger å få utløp for innestengt energi, maler hun gjerne en vegg hjemme, i en farge det ville streifet få andre å prøve. Vel, i alle fall i det siste har det vært mye fokus på interiør, som hun også liker å drive med. Hun pusser opp gamle møbler og kan ikke la være å dra på loppemarkeder for å finne gamle skatter.
Det var i 2005 at klesdesigneren, som er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, etablerte merket sitt. Det skjedde da hun gikk ut av skolen, rett før sammenslåingen til KHiO, Kunsthøyskolen i Oslo. Birkeland er en av de siste som som fikk muligheten til å ta hovedfag, istedet for master.
– Det ville blitt for teoretisk for meg. Jeg skrev jo mye til hovedfagsoppgaven, men det var i tillegg til å lage «hovedfagskjolene», fem i alt. Hun tar frem noe som ligner en blomsterbukett av roser. Man kan se at den er innsvinget og lårkort. En lekkerbisken av de sjeldne.
– Det du ser der er 35.000 håndsydde perler.
Men perlene er bare en liten del av håndverket som er utført. Det tok henne trekvart år å lage den med god hjelp av mamma.
– Det hadde tatt kortere tid om jeg bare hadde laget denne, sier hun med lett hevede øyebryn og avslører at trangen til å ha flere prosjekter i gang samtidig ikke er noe hun har funnet på i det siste.
Den nyutdannede designeren hadde ikke sett for seg at det å drive med kundesøm ville føre til at hun skulle sy 10 kjoler i vårsesongen og ingen på høsten. Dessuten ble arbeidet for ensformig.
Multikunstner
Ingunn Birkeland kan rett og slett ikke holde seg til bare en ting. Lars Elton, som er kunstkritiker i VG, har skrevet teksten i katalogen fra i fjor. Han sier at man ikke kan sette henne i bås, og at hun er mindre åpenbar enn de fleste tror. «Hun rommer slik en kunstnerisk kraft at ett fagfelt ikke er nok. Hun er multikunstner i ordets beste forstand».
Sko. Slips. Kjoler. Vesker. Hun insisterer på å jobbe alene. Også for Ingunn Birkeland selv, kan det være utfordrende. Ikke er hun på pluss-siden økonomisk. Men under det strenge økonomiske regimet hun lever i, synes hun å ha klart å stjele tid til å være kreativ – nettopp gjennom å spre seg på flere felt – til tross for at det oftest er mest fornuftig å konsentrere seg om én ting. Hun tror at nettopp mangfoldet vil skille hennes merket fra andre.
– Jeg gaper høyt, da tenker jeg at jeg får gjort mer.
Hun kan ikke forestille seg at hun skal sitte ned og være virksomhetsløs. Da blir hun rastløs. Hun har jo tross alt bare dette ene livet å leve. Men før vi rekker å spørre om hun er bittelitt manisk, forteller hun at hun har tatt seg sammen og klart å slutte med å svare på epost etter klokken 1700. Hun tar seg også fri i helger. Men ferie er hun ikke god til.
Selv om merket hennes er etablert i Norge og godt kjent, i det minste blant bloggere og fashionistas, ville ikke Ingunn Birkeland bli gjenkjent på gaten. I katalogen fra utstillingen på Galleri Format våren 2012, er hun endelig avbildet og man finner et fint bilde av henne på nettsiden ingunnbirkeland.no. Alle fotoene er tatt av fotograf-guruen Knut Bry.
– Jeg liker tanken på at ikke designeren må være så synlig hele tiden, sier hun. Hun er travelt opptatt med å sy, reise, besøke skofabrikken, designe, ikke tale om at hun har tid til å skulle synes for mye. Hun overlater heller det til de som vil bruke klærne hennes.
– Men det ser jo i alle fall ut som at du ikler deg konseptet ditt?
– Ja, jeg har jo bygget hele tiden. Fotoshootet med Knut var for å få noen portrettbilder av meg der merkevaren også kom tydelig fram. Etter at jeg lanserte sko-kolleksjonen for to år siden, har kjennskapen til merket, flettingen og mønstrene blitt kjent. Selv om dette nå er mitt varemerke, så har jeg jobbet med mange ulike teknikker.
– Flettemønsteret består av den enkleste veveteknikken. Opp og ned, opp og ned…
Vil ikke bli for kommersiell
Ingunn Birkeland liker å se på seg selv som den gammeldagse sorten.
– Jeg er av den gamle skolen, og er i utgangspunktet mer opptatt av form og farge enn av mote. Men etter at jeg gikk ut fra skolen skjønte jeg at man må forholde seg til kropp. Også når det gjelder skosalget har hun kommet frem til at det kan være hensiktsmessig å sette seg inn i kundens sted. Kunders behov lærte de ikke så mye om på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Det er heller ikke noe som kan læres på skolebenken, det må læres gjennom erfaring med kunder. Og ingenting selger seg av seg selv. Men det hender hun blir provosert når noen synes kjolene hennes koster for mye.
– Tenk på hva vi betaler for en iPhone som er satt sammen i Kina. Om man tar et overblikk på timespris og materialkostnader, så koster det penger for noe som er unikt. Blir hun usikker, ringer hun mentoren sin, Ove Harder Finseth.
Ingunn Birkeland er fascinert av 1920-tallet når det gjelder klesdesign, dengang klesproduksjon var tuftet på skikkelig søm og gode stoffkvaliteter. Hun klarer ikke helt å finne seg tilrette i den raske verden. Vil ikke bli for kommersiell. Da tror hun at hun vil miste gleden av håndverket.
– Nina Skarra har sagt: «Vi klarer å betale mer enn 50 kroner for en t-skjorte». Det slutter jeg meg til, sier hun og avslører miljøengasjementet som hun deler med flere av de kjente norske klesdesignerne, blant andre Leila Hafsi. Selv mener hun at det å tenke i mindre skala og høy kvalitet, er en måte å tenke miljø på.
Men hun synes at overgangen fra 90-tallet til 2000-tallet har bistått med en større forståelse og interesse for design. En av kjolene hennes står utstilt i en butikk på Briskeby på Oslos vestkant; Sugar Shop. Der har den fått mye oppmerksomhet. Selv er Birkeland østkantjente, oppvokst på Tonsenhagen og Årvoll, og i tillegg sørlandsjente, fra Sandøya utenfor Tvedestrand. Hun syntes det var annerledes før. I alle fall hvordan folk gikk kledd. Forskjell på folk fra øst og vest. Men fra øst hadde hun god utsikt over byen. Sørover.
Røde vegger, rosa tak
Vi tar noen bilder. Fotografen vil ha et portrett. Hun vender kun den riktige siden av ansiktet til. Har bestemt seg for hva hun mener om den saken. Så vil hun gjerne sjekke bildene.
Klesdesigneren liker godt arbeidet sitt når hun ser at et mønster utvikler seg. Det skjer når hun tør å holde fast ved en tanke og gjennom repetisjon av teknikken, ser hun at noe tar form. Det må som regel være noe sort med i mønstrene.
– Alt du omgir deg med er stringent og perfekt, hvordan kobler du av?
– Jeg maler! Jeg trenger å se umiddelbare resultater!
Hun mener at hun maler veggene hjemme i leiligheten. Da Knut Bry skulle ta bildene til katalogen hennes, måtte de tas hjemme hos henne fordi galleriet ikke var klart.
– I tilegg til de mint- og eplegrønne veggene jeg allerede hadde malt, ønsket han seg rosa tak og en rød-oransj vegg. Og en eller annen farge på gulvet, som endte i 20 firkanter i forskjellige farger.
– Han fikk det vel som han ville?
– Ja.
– Tenker du noen gang at du må overgå deg selv i ditt neste prosjekt?
– Jeg vet når noen vil si at dette er deilig å se på. Hvis jeg tenker på at jeg må finne på noe nytt, så vil det begrense meg. Om man studerer, går inn i noe og repeterer det, så finner man nesten alltid frem til et interessant, eller kanskje også et innovativt uttrykk, sier kleskunstneren med stor latter. Hun har mottatt støtte fra Innovasjon Norge.
Sko. Slips. Kjoler. Vesker. I henhold til tidens forstand om fornuft og effektivitet, er Ingunn Birkeland både abnorm slik en klesdesigner må være for å lykkes, og absolutt urokkelig der hun sitter med pirrende flettfryd i et av byens landemerker med utsikt – mot sør.
– Man får til det merkeligste om man har viljestyrke. I Norge har vi utrolige muligheter. Kundene er åpne for mine innslag, og det er de kunstneriske prosessene som både de og jeg synes er gøy.