Daniel Rybakken. Vanskelig å plassere. Umulig å kategorisere. Undrende og undersøkende. Og så vet han noe om lyset, da. Lyset som vi alle har et forhold til, men som vi ikke kan fange. Så har han gjort nettopp det. Fanget det – og han formidler videre det som er hans oppfatning av lyset. Og mennesket. Det siste er indirekte. Men han håper at vi – publikum – skal se det, at mennesket er målet for arbeidet hans. Og formålet. At mennesket blir et lykkeligere, tryggere og mer stabilt vesen om han har lyset.
Det var ikke ett sete ledig på messaninen på DogA denne januardagen. Daniel Rybakken har stått i enden av lokalet og sett utover en mengde interesserte blikk. På ham. Han har emigrert til Sverige for å drive egen designvirksomhet etter at han avsluttet sin utdanning som industridesigner på Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo og senere Högskolan for Konst och Design i Gøteborg. Han har mottatt mange designpriser. Ja, en hel drøss. Kan vi si at han allerede har oppnådd en slags heltestatus blant design-, bransjefolk og studenter? Det er i alle fall mulig å lese av reaksjonene i lokalet at Rybakken møtes med en viss ærbødighet. I etasjen under og frem til 2. februar, kan vi besøke utstillingen som er kuratert av Widar Halén, avdelingsdirektør design og kunsthåndverk ved Nasjonalmuseet.
Lyser inn i underbevisstheten
Den 30 år gamle designeren er mild og kan nesten virke sart ved første møte. Kanskje er det den litt høye, hengslete kroppen i rød genser denne dagen, som skaper den følelsen. Men når man ser ham i øynene oppdager man at dette er en person med en helt egen kraft i blikket. Vi har trukket ham til side etter at han har holdt foredrag om designvirksomheten sin, tanker og prosjekter. Og fått applaus.
– På hvilken måte er lyset viktig for deg?
Rybakken åpner ansiktet i hjertelig smil. Han synes det er et stort spørsmål å svare på.
– Lyset er viktig for alle i Skandinavia, tror jeg, sier han og brekker noen ganger over på svensk; fordi vi har stor mangel på dagslys store deler av året. Og for meg er det spesielt viktig fordi jeg er følsom for lys. Han avslører at han har et slags hatforhold til spotlights, blant annet. Han mener at lys må begynne å fylle andre funksjoner – det handler ikke bare om å få nok lys til å lese avisen. Lyset skal også skape en stemning.
– Hvorfor valgte du å jobbe med lys og ikke noe annet?
– Jeg oppdaget at dette var noe som ingen andre hadde jobbet med. Gjenskaping av naturlig sollys hadde ikke blitt gjort i designverden. I Milano i år ser man mange prosjekter som er basert på lampeskjermen og formgivning av armatur, men veldig lite formgiving av lyset.
Tidligere, under foredraget, har han forklart publikum i salen hvordan han har gjennomført forskjellige installasjoner som han har jobbet med, med materialer som reflekterer lyset, og hva han har gjort med materialene for at lyset skal slippe gjennom, forbi, skape farge. Avgangsprosjektet hans ble beskrevet på italienske Salone Satellite, som det mest nyskapende i 2009. Så hadde han også kalt det «Subconcious Effect of Daylight».
Første gang han kom dit i 2008, fikk han tilbakemeldinger om at dette med å designe lys ikke bare var interessante tanker som gjalt Skandinavia. Dette med lys var et universelt fenomen. Men han tror jo også at noe av oppmerksomheten han har fått er fordi han har en poetisk tilnærming til lyset.
– Du lager ikke bare lampeprodukter, du skaper også kunst. Hvor trekker du linjen mellom design og kunst?
– Jeg trekker ingen linjer mellom det. Men i det siste er jeg kanskje blitt mer realistisk fordi jeg finner ut at det jeg jobber med egner seg mer til en utstilling i et galleri som jeg gjør et begrenset opplag av, mens noe annet kan bli en større serieproduksjon.
Krysser over fra design til kunst
Han blir engasjert når han vil si at det som folk kaller et grenseland mellom kunst og design er saker han har kalt design, men som ingen har turt å virkelig omfavne. Han trekker frem et eksempel på et bord han har laget der det kommer lys fra en prosjektor under bordplaten.
– Folk kalte jo det et kunstprosjekt, mens jeg så på det som et alternativ til lamper. Men kommer man for langt bort fra det som allerede eksisterer, så blir det oppfattet som for konseptuelt, sier han.
I appen «Det nye lyset. Daniel Rybakken» som kan lastes ned fra App Store, skriver Terri Peters, som er arkitekt, forfatter og bærekraftsforsker, en artikkel om å skape med dagslys. Rybakk har to bilder å vise frem, som er tatt i morens hus, i et lite rom. På dagen kommer lyset inn utenfra og skinner gjennom et par hvite gardiner. «Han viser meg et bilde. «Dette rommet har fine proporsjoner. Det er høyt nok under taket, og det har et stort vindu og en balkong. På dagen strømmer lyset inn gjennom den gjennomsiktige gardinen, noe som gjør at rommet ser veldig fint ut.» Et annet bilde, tatt fra samme vinkel, viser rommet om natten, og da gjør den kustige belysningen at rommet virker lite, lavt og trangt – ja, til og med skittent. I verkene sine, enten det dreier seg om lamper, bord eller indre rom, forsøker Rybakken å gjenskape følelsen fra det første bildet, den positive opplevelsen av dagslys og romdybde, gjennom kunstig belysning», skriver Peters.
– Tror du folk oppfatter at du skaper kunst fordi du gjør alt så enkelt?
– Jaaaa … Han tenker. – Det kan hende. Så blir han stille igjen. Han klør seg på pannen og drar fingeren over det ene øyebrynet før han sier: – Min inspirasjon kommer jo fra fotografi, grafisk design mer enn det kommer fra møbeldesign. Så kanskje man kan se noen av elementene der. Det er jo elementer som ligger nærmere det man klassisk sett ser på som kunst.
– Prosjektet Colour Light som du skapte med Linge Roset i 2011 hvor du bruker tynne glassplater lag på lag var kanskje nettopp et eksempel på det?
– Ja, mange av prosjektene er veldig grafiske, sier han og forteller at både samboer og far er grafiske designere. Han mener det skal være tydelig, og sier at det handler om komposisjon i flater.
Den psykiske påvirkningen
I prosjektet Screened Daylight, også fra 2011, og samme året som han laget sitt første møbel og vant den svenske Bruno Mathsson-prisen, fikk Rybakken i oppdrag av Spazio Rossana Orlando i Milano å lage en installsjon som skulle forestille en situasjon om 50 år.
– Du laget en lysinstallasjon nede i en dyp kjeller hvor du gjenskapte dagslys med kunstig lys. Hva ble resultatet?
– Resultatet blir veldig tydelig når man er i rommet, sier den prisbelønte designeren og mener det blir et mer behagelig rom å være i. Det handler om at man får informasjon om det som ligger utenfor rommet. Eller det man tror er informasjon om det som ligger utenfor. Har man et lysrør i taket, er man bare innestengt, sier han.
Rybakken tror lyset han skaper inne med en illusjon om det som ligger utenfor rommet har en effekt på mennesker, det sier de, i alle fall.
– Men det finnes ingen medisinsk studie som bekrefter det, sier han. Han synes likevel det må være en tydelig menneskelig opplevelse at dersom man føler seg innestengt, føler man seg også alene. Han er overbevist om at lysdesign kan ha en postivit innvirkning på psykisk helse, og vil si ja til de som spør om å utvikle noe i den retningen.
Inntil det skjer får glede oss over vandreutstillingen som skal videre fra DogA og rundt i landet, og nøye oss med å beundre Rybakkens sterke produktdesign, og prisdrysset over lampene «Counterbalance» som er utviklet med italienske Luceplan og «Light Tray» i samarbeid med Andreas Engesvik. I 2013 tok han med seg både Elle Decoration Design Award og Swarovski Emerging Talent Medal under London Design Week i september.