Sjefen for det hele, Terje Bringedal, kommer opp scenen. Han er tidligere mangeårig leder av Pressefotografenes Klubb, og trakk seg i fjor. Der oppe gestikulerer han som en flyvertinnene og forklarer hvor de to nødutgangene er, men også det viktigste: utgangen til baren. Latteren sprer seg i salen, utvitende om at kvelden skal bringe tårer og ikke latter.
Sterkt kvinnefokus
Dokfoto blir for tiende gang arrangert i Oslo, og målet er å vise det beste innen fotojournalistikk. Det blir vist frem arbeid fra fotografer fra inn-og utland. I år kommer det hele fem vinnere av den gjeve World Press prisen, og en Pulitzer-prisvinner. Historisk sett har Dokfoto hatt et sterkt fokus på kvinner, og det videreføres i årets arrangement. Hele seks av åtte fotografer er kvinner.
Kvelden startes av Elles Van Gelder og Ilvy Nijiokiktjien, to nederlandske damer som presenterer sterke bilder og film som setter preg på kvelden. Njiokiktjien viser frem en bildeserie kalt ’’Child Witches’’. Publikum får se unge hjemløse i Kongo, som blir fortalt at de er besatt av onde ånder av en prest i den fattige landsbyen de bor i.
Han sier at han kan kurere dem og drive ut de onde kreftene. En løgn for å tjene penger naturligvis, for presten tar etter det – ti prosent av lønningen til de han har helet – og bruker det på gjerne på å kjøpe seg dyre biler. Unge mennesker blir beskyldt for å være ansvarlig for død i landsbyen.
Det var ingen latter i salen da bildene ble vist, tvert imot skremte blikk hos tilskuerne da bildet av en unge jente som kveles for å bli kvitt de onde åndene, kommer opp på lerretet.
«Blacks are barbariens»
Elles Van Gelder er utdannet journalist, og liker å utfordre seg selv og utvikle sin ferdigheter. Gelder samarbeidet for første gang med fotograf Ilvy Njiokiktjien i prosjektet «Afrikaner Blood». Njiokiktjien er frilans- og multimedia journalist.
«Afrikaner Blood» er det første multimedia produktet de har lagd sammen, det førte dem til Sør-Afrika og handler om en høyreekstremistisk treningsleir for ungdommer, ledet av den gamle apartheid lederen Franz Jooste. Jooste lærte opp unge til å forsvare seg selv og sin familie.
Jooste lærte ungdommene til å tro at de var mer verdt enn en annen hudfarge. Han forklarte denne forskjellen med deres hjerne hadde 120 gram mer hjerne enn de mørkhudede sin hjerne. En slik kommentar gjør at det går et gisp gjennom publikum i salen, og det høres forferdede utrop som Er det mulig!
Multimediaprosjektet går ut på at de har blandet lyd, stillbilder og film i ett produkt. Dette er vist på BBC, i avisen Mail & Guardian, The Telegraph og mange flere. Prosjektet er sett over 120 000 ganger på Youtube, og for dette prosjektet vant de Word Press Photo 2012.
Etter at prosjektet ble publisert trodde Jooste at han ville få støtte fra samfunnet i Sør-Afrika. Slik gikk det ikke, og Gelder forteller at flere ble overrasket over at noe slikt fantes. Jooste valgte å gå i dekning etter at multimedieprosjektet ble publisert.
Fortelling fremfor kvalitet
Mariella Furrer er få av ord når hun viser frem sine bilder, men bildene sier sitt.
«Female Genital Cutting» er et prosjekt med bilder i sort-hvitt som får tårer til å renne. Furrer viser frem sitt prosjekt om jenter som blir omskåret før bryllup i Kenya. Et alvorlig tema, som blir forsterket av bildenes fargeløshet og det at Furrer forteller historien bak bildene.
Jenta på bildene skal giftes bort, og i religionen hun tilhører blir jenter omskåret før bryllupet. Tilstanden til den unge jenta forandrer seg over natta, og hun blir tatt med til sykehuset på grunn av blodmangel. De har kuttet for dypt, og inn i musklene i kjeden.
Marilla Furrer er oppvokst i Afrika, og har utdannelse fra International Centre of Photography i New York. Hun har de siste 10 årene dokumentert seksuell misbruk av barn i Sør-Afrika. Furrer har nå samlet blant annet intervju, bilder, journaler og tegninger mellom to permer. Boken «My piece of sky. Stories of child sexual abuse» ble utgitt 2013.
– Starten på boken var en tilfeldighet, forklarer Furrer. Hun forteller at hun ble tilbudt et oppdrag om å fotografere seksuelle overgrep mot barn i Sør Afrika. Dette var starten på bokprosjektet hennes. Hun deler også sin egen erfaring med seksuelt misbruk som barn, og sier hun vil bruke boken for å vekke oppmerksomhet rundt dette viktige temaet.
Furrer forteller at hun arbeider ved å lese kroppsspråket til barna hun fotograferer, om hvordan de reagerer på hennes nærvær. Enkelte barn har vært så ødelagt at de har måttet bli operert. I slike situasjoner har ikke Furrer kunnet ha med seg et stort kamera som kunne gjøre barna redde.
– Det handler ikke om kvaliteten på bildene, men det å fortelle historien, forklarer Furrer.
De tre damene på Dokfotofestivalen fortalte viktige historier, hvor bildene i seg selv var nok til å få tårene til å renne og hjernen til å jobbe med ettertanken. Det finnes en virkelighet der ute som publikum fikk se denne kvelden, fanget gjennom en linse.