Han må tenke … Så tenker han ganske lenge. Spørsmålet er hva som kan ha vært hans mest utfordrende jobb som illustratør. Han sitter urørlig på stolen. Og tenker. Tenker sammenhengende så lenge, at en amerikaner – som er opplært til å fylle pinlig stillhet med allskens ubetydelig snikksnakk – ville fått nervesammenbrudd på stedet. Han dveler. Han er stille. Værer. Kniper øynene igjen. Han synes det er et vanskelig spørsmål, og kan ikke gi et entydig svar. Når han etter en evighet gir etter og bryter stillheten, er han mer av den oppfatning at hver og én begynnelse, er en utfordring i seg selv.
Kjenner ikke veien
– Spenningsmomentet ligger i prosessen før oppgaven tar form, sier han og kniper fortsatt med øynene. Han forlot Statens Kunst- og håndverksskole, Grafisk avdeling i 1980, og jobbet som art director i diverse reklamebyråer frem til 1984.
– Når jobben er ferdig, er svarene der, sier han. – Men når jeg jobber med prosessen vet jeg ikke hvor jeg havner. Jeg har av og til ikke peiling på hvilken vei jeg skal gå, men det er fordi jeg er åpen for mange muligheter. Det er i denne fasen at ideen materialiseres. Det er som i musikken, sier jazz-elskeren; du skal ha intrumenter som kler lydbildet.
Man må gå på tur i seg selv, finne materialer og uttrykksformer. Han synes det kan være et dilemma at streken hans ikke har en tydelig identitet og mener med det at den kan bli til gjennom sveis i jern, en blyant eller et strøk med en skobørste.
Blyanstreker og stålkonstruksjoner
Trond Nordahl, for de som ikke kjenner ham, livnærer seg å være illustratør, og jobber for prestisjefylte selskaper som Posten Norge, Telenor, Hafslund og Statkraft – for å nevne noen få.
– Mine kunder kaller meg kunstner, men ingen kunstner vet hvem jeg er, sier han. Han gir uttrykk for at han er det han er, en person, et sted i skapelsens udefinerte land.
Men rundt ham finnes betydelige bevis for at hans arbeid ikke starter ett sted og stopper et annet. På veggen henger det utsmykking i form av installasjoner, og hesten – eller dyret som kan ligne på en hest i jern – den du henger fra deg frakken på når du kommer inn i designstudioet Medicineheads, er skapt i ett stykke.
Møblet som er kledd i stål – en bred disk med skuffer – har fulgt ham i hele hans karriére og står nå trygt i de luftige lokalene, eller studioet, i nærheten av Carl Berners plass i Oslo. I prosessen før de ferdige svarene presenterer seg, er han opptatt av at det kan oppstå fare for at han kan gå seg vill. Og ikke minst at det å tro at man mislykkes, kan føre til noe positivt.
Feil og urkrefter
– Jeg opplevde en magisk ting en gang. Jeg skulle lage en illustrasjon for et magasin. Han forklarer. Illustrasjonen skulle stå i A-magasinet. Og det var ifølge ham selv en banal historie han skulle illustrere. Det var en stor mann som skulle slå en liten mann.
– Jeg begynte å tegne, laget strekene, fant komposisjonen og jobbet med lapper, satte det sammen. Han gjør historien kort. For da han skulle kopiere det han hadde laget, kom han til å oppdage at han hadde stilt inn kopimaskinen feil og dro vekk tegningen i refleks, for å avbryte kopieringen. Men den hadde allerede startet.
– Kopien som kom ut viste en lang mann istedet for en tjukk og stor mann. Men den var mye bedre enn den jeg hadde laget. Og det er hva som skjer når man mister kontrollen. Det kommer en urkraft frem i det man arbeider med, bare fordi man arbeider med det, sier han.
En annen kreativ prosess startet med at han pælma en lang svart ledning utover gulvet så den ble liggende i kruseduller. Det var et utgangspunkt han brukte til Postens profilerende bånd som skulle symbolisere alt fra pakkebånd til at Posten knytter mennesker sammen. Designet inngikk i deres pågående kampanje med slagord «oss mennesker imellom» og ble årets frimerkedesign i 2003.
Kunne bare tegne
Det var ikke klart for noen, og kanskje aller minst for Trond Nordal selv, at han skulle bli illustratør og kunstner og kunne leve av det. Alle de andre kompisene hadde fornuftige utdanninger og ble elekrikere og rørleggere.
– Jeg var ikke så flink på skolen, å være skeivhendt og blind på det ene øyet ga ikke akkurat de beste forutstningene for å skulle bli det jeg er blitt, sier han, som senere skulle komme til å jobbe for den kjente designeren Bruno Oldani, før han ble kjent under eget navn og etablerte sine egne designstudioer utover på 90-tallet.
Branden klasket neven i skulderen min og sa: «Jævla bra!»
– Å tegne var det eneste jeg kunne. Han mener selv det var helt tilfeldig at han kom inn på Kunst- og håndverksskolen – eller Statens håndverks- og kunstindustriskole – som i dag er innlemmet i Kunsthøyskolen i Oslo.
– Jeg var bare en kar fra Tveita som hang rundt med en uvirksom, hasjrøykende gjeng – de som senere skulle bli Tveitagjengen – helt til en røsslig kar en mørk høstkveld åpnet en stor jerndør inn til ungdomsklubben. Han inviterte oss inn, mente det ville være varmere og mer virksomt for oss å bli med å male veggene der inne.
– Min oppgave var å male med oransje, så tenkte jeg at jeg kunne tulle litt. Så jeg laget en grisetegning på den. Branden så dette og lurte brått på hvem som hadde malt på veggen. Nordahl ble stående alene tilbake da de andre gutta stakk. Men istedet for refs, fikk han en neve klasket på skulderen med lovnadsord om «Jælva bra!».
– Ta med deg tegningene dine, dra til Hans Normann Dahl og hils fra meg, sa branden. Og så sagt så gjort. Illustratøren og grafikeren Dahl anbefalte Nordahl å søke på seg inn på Kunst- og håndverksskolen, hvilket han gjorde og kom inn. Det skulle vise seg å bli en viktig utfordring og livslæring.
Ble utfordret
For på Kunst- og håndverksskolen fikk Trond Nordal en lærer som mente han burde bruke tiden sin på noe annet. Det var Kai Gjelseth som snakket, og ifølge Nordahl, et skikkelig rasshøl.
«Dø Trond, nå har du surra her et helt år. Du får heller gå et år om igjen»
– Han sa til meg: «Dø Trond, nå har du surra her et helt år. Du får heller gå et år om igjen». Jeg var en person som skuslet bort sjansene mine, inntil den dagen. Jeg likte ikke de i klassen under meg, så jeg kom med et motforslag, forklarer illustratøren og kunstneren, som senest for et par dager siden kom hjem fra Istanbul, på reise med nettopp Gjelseth.
– Jeg sa: Jeg tar året på nytt, men jeg vil være med videre i denne klassen. Jeg tar to år i ett. For jeg ville ha ham som lærer.
Og slik ble det. Og slik ble også et livslangt vennskap formet, fordi Gjelseth krevet noe av Nordahl.
– Han var en tydelig type som sa hva han mente. Og mente at jeg måtte levere MER. Det rakt motsatte av hva alle de andre sa. Den «drittsekken» ble min forlover da jeg giftet meg. Han slipper ikke temaet helt.
Hvitt mel og forgjengeligheten
For så er han – i likhet med sin gamle lærer – opptatt av at man må kreve av hverandre og at det er viktig å levere det en besitter. Og mer! Han ønsker ikke å virke gammel, men han stusser over at folk i tiden har mye selvsikkerhet.
Selv synes han at han blir mer og mer usikker. Han refererer blant annet til unge folk som kommer og viser bøkene og arbeidene sine. Det er en «selfie» i tiden som er overordnet. Det er viktigere å bli kjent fremfor å tenke over hva man kan berike sitt sjeleliv med. Han etterlyser mer ydmykhet og åpenhet for det som måtte komme i livet:
– Man må helt ned i kjelleren og opp igjen. Sporen er å få motstand, så en må klemme på seg sjøl og se hva man kan makte å få til. Det gjør vondt-godt, sier han nesten frydefullt og med et alltid undersøkende blikk.
Temaet får ham til å mimre over et øyeblikk han fanget på en av sine mange reiser til India og Sør-øst Asia.
«Og jeg tenkte: Å, så fattig jeg er. Tenk å ha en sånn tro på livet!»
– Det slo meg en morgen jeg sto og så ut av vinduet. Der nede på gaten så jeg noen kvinner som feide trammen med små stråkoster. Deretter drysset de hvitt mel på trammen i de vakreste mønstre. Så kom den travle dagen, man begynte å trå på det, helt til det forsvant. Jeg så at de vakre mønstrene som kvinnene laget er like forgjengelig som livet selv.
Hver morgen gjør de dette som et rituale. Og jeg tenkte: Å, så fattig jeg er. Tenk å ha en sånn tro på livet! Vi forsøker å gjøre våre liv så forutsigbare som mulig ved å legge tommestokker inn i fremtiden. Men der står Vår skaper og ler. Vi glemmer det viktigste, som er det å leve her og nå. Det er det som gjør oss så fattige, sier han, som tidlig bestemte seg for at han aldri skulle slutte å lære og alltid være åpen for alt som er uforutsett.
Hjernen på flyplassen
Slike holdninger har ført til at Trond Nordahl er blitt fortalt av kunden at han har misforstått oppgaven. Det skjedde blant annet da Telenor bare skulle ha en reklameplass på heistårnet på den nyåpnede Gardermoen flyplass, og endte opp med å pakke inn hele heistårnet i en installasjon av stål og glass, som illuderte et gigantisk datakort.
Trond ville at heishuset skulle se ut som en totempæl, at det skulle oppfattes som selveste hjernen i flyplassen. Det kunden pinlig nok trodde var en misforståelse fra hans sin side, ble til en 12 meter høy installasjon med flere lag med glass.
– Det hørtes dyrt ut?
– Tenk deg at en helside i Aftenposten koster 400 000 pluss byrå og fotograf, strateger og markedsførere. Da er kanskje 500 000 i denne sammenhengen lite. Og installasjonen har Telenor tatt vare på og satt opp igjen i praktbygget sitt i Kristiansand. Altså har de fått igjen for pengene. Siden har han laget kunstinstallasjoner for selskaper som igjen er fotografert og har prydet mange årsrapporter, mener han at mange kunder har fått «to for prisen av én». Han er en god selger. Men ikke alltid.
Det er ikke før lenger utpå dagen – når intervjuet forlengst er slutt, vi har drukket kaffe, sett nærmere på arbeidene på veggen, kommentert stålhesten, og vi diskuterer bilder til saken – at han forteller at magasindesignet for A-magasinet med den ødelagte figuren på kopimaskinen, vant gull i Best Magazine Illustration Awards World Wide. I regi av National Geographic.
Portretter med Trond Nordahl har tidligere vært publisert i Plntys iPadmagasin. Sjekk ut den siste utgaven her. Last ned til iPad fra iTunes.