– Tar en dagens kaffe.
Det er tydelig at kunden ikke har vært hos Eckers før, kaffebaren på hjørnet av Eckersbergsgate og Frognerveien. Han ser seg nysgjerrig omkring i det litt rocka lokalet hvor mursteinen er gravet frem fra gammel tapet på veggen.
Rocka betyr også lunt, med en ørliten sofabenk bekledd med striesekk og en annen med saueskinnsfell, en klassisk 50-talls stol og et lite bord, byr på kaffe av beste sort, i et hyggelig, kreativt miljø. Det er en stemning man kjenner på man straks man går inn døren. Det durer straks i kaffemaskinen.
– Noe annet?
Fargehandel i en mannsalder
I lokalene er det ikke lenge siden du fant Osterhauggatens fargehandel, og før det: Per Nordbyes Fargehandel som hadde sin virksomhet der i en mannsalder. Etter at begge malervirksomhetene har forlatt premissene, ser man fortsatt spor av karakteristiske malingflekker på det gamle tregulvet.
Det har vært fargehandel her så lenge, at de mest søvnige folkene i nabolaget ikke har rukket å oppdage at noe nytt har skjedd på hjørnet hvor bytrikken hyppig suser forbi. Og fordi fasaden er fredet, får de ikke fjerne de gamle skiltene utenfor.
Serverer kaffe og leverer lunsj . Bygger sykler.
Philip Fjellberg Wibe og Erlend Jensen tar imot nye kunder med et hjertelig velkommen og sval samtidsmusikk på høytalerne. Mer enn ti personer blir som sild i tønne, men de frykter ikke panikkstemning. Ennå er rusjtiden fra 12.00-15.00 på hverdagene.
Ifølge innehaverne bak disken, er kaffen visst av bedre kvalitet. Lunsjtilbudet også. Nylig har de påtatt seg cateringoppdrag for et arkitektfirma borte i gaten, hvor de leverer lunsj hver dag. Det synes de er hyggelig å drive med.
En annen kunde er litt lei seg for at hun nettopp har flyttet til andre siden av Frognerparken. Hun pleide å bo rett nedi gaten da det ennå var fargehandel i lokalet. Men nå som hun vet at stedet eksisterer, vil hun stoppe så ofte hun kan. Philip reagerer på at noen veiver i skjønnhetssalongen over gaten, to fingre i luften.
– To kaffe, ja… Han setter i gang bestillingen som skal leveres over gaten.
Naboer hjelper til
Etter noen måneders drift, har flere naboer tilbudt seg å hjelpe dem med forskjellige ting.
– Vi har flere kunder som synes det er hyggelig å hjelpe oss med å få ting i stand. En av dem har gitt oss overskuddsmaterialer, en annen synes det er hyggelig å hjelpe oss å snekre. En tredje kommer med stearinlys og har lånt oss lykter til å ha utenfor. Kundene er folk som synes det er hyggelig å få en personlig nabolagskafe, et annerledes sted, sier Philip.
«Eckers kafe, klesdesign og sykkelverksted»
På det som ser ut som et hjemmesmidd stålrack henger det klokker, solbrukker og capser i lammeull utstilt. Noe for en nordmann som fort blir kald på hodet vinterstid, og som ikke liker lue.
Philip Fjellberg Wibe designer for det norske klesmerket GRAA når han ikke serverer kaffe, og når man gisper høyt over den skinnende blanke sykkelen som henger høyt oppe på veggen og virker fremmed fordi den ikke har noe gjenkjenbart merke, kommenterer han rolig fra kaffemaskinen at «ja, vi er involvert i å bygge sykler også».
– Er det lov å multitaske mellom musikk, klesdesign, grafisk design, butikk og kafe – skal man ikke ha en vanlig jobb, som folk flest?
– Vi har ting vi tar med oss inn i kafelivet, som vi fortsetter med selv om vi har åpnet her, sier Erlend, og Philip nikker. De mener det er mer enn nok kapasitet til å gjøre flere ting samtidig.
Kreativt på vestkanten
– Hvordan landet dere på Frogner, er ikke dette et sånt sted man i prinsippet bare skal finne på Grünerløkka, Oslos østkant?
– Joda, Grünerløkka eller New York, svarer Erlend med et selvfølgelig smil. De to er også enige om at vi snakker om at det eksisterer en europeisk følelse i lokalene, det er det selvgjorte de refererer til. Malingflekkene på gulvet skal få bli, det skal ingen pussemaskin inn her med det første. De liker at interiøret ikke er perfekt. Det som nettopp gjør den lille kafeen romantisk og sjarmerende, er at det uperfekte er fremhevet.
Etter noen måneders drift, har flere naboer tilbudt seg å hjelpe dem med forskjellige ting.
– Vi har flere kunder som synes det er hyggelig å hjelpe oss med å få ting i stand. Philip Fjeldberg Wibe
– Det var litt tilfeldig at vi valgte å slå oss ned her, men vi så potensiale i det gamle lokalet, sier Wibe og viser frem den lille salongen inne forbi disken. Her finner man et eget rom hvor man kan sitte ned og nyte kaffen og maten.
Den uferdige stilen som appellerer
– Det mangler noen lister over en dør. De skal selvfølgelig på plass, peker Philip. I taket henger en lampe ingen har sett maken til. Den ble skapt da de valgte å ikke kjøpe den lysekronen til 10.000 kroner som de fant på Finn, selv om det var den de først hadde sett for seg hengende fra taket. Isteden satte de sammen en lampe av et gammelt stativ.
– Det var billigere, sier Philip. Men så er det et faktum at de synes det er gøy å skape ting selv.
– Den lampen der har vi solgt én av, sier Erlend og viser to kupler på stålstang ved siden av hverandre i det gamle utstillingsvinduet, som er forankret i en betongsokkel.
De mekker alt selv. Litt etter litt. De er ikke opptatt av at alt skal gå så fort. Det gjør det overalt ellers. Her synes de folk kan komme og få en stille stund. Med tiden planlegger de å få inn ting i tillegg til den gode kaffen, som ikke er så vanlig å selge på en kafe – klær og flere sykler, for eksempel.