Katarina Grønmyr har besluttet at verdensrommet representerer uante muligheter for veskemerket «Women in Space». Selv er hun Esmod- og Kunsthøyskoleutdannet og tidvis veskeproduserende. Hun har nettopp lansert en veskekolleksjon i designbutikken Eske i Oslo.
Mens hun er opptatt av å formgi kvinnerommet, er samboeren hennes faktisk opptatt av at man ikke hører et døyt om kvinner i verdensrommet. Og han har enkle spørsmål, som for eksempel hvordan kvinner ville håndtert sminke ute i romskipet.
Private Space
– For meg er jo «Women In Space» ensbetydende med vesker. Rundt år 2000 var det in med gjennomsiktige vesker, men spørsmålet ble jo også stilt: Skal man se hva en kvinne har i vesken? Det er jo gjerne slik at en person skal ha en spesiell tillitserklæring for å få gå å hente saker i en kvinnes veske. Og man får gjerne veldig spesifikke direksjoner dersom man har fått innvilget tilgang – hente nøkkelen i skinnetuiet, som ligger i delen som er adskilt med en glidelås, i det midterste rommet …
– Man må ikke gå feil i en kvinnes veske. Så den er absolutt «private space», sier hun.
Konsept er viktig i fremtiden
Katarina har mange tanker om det å lage vesker for kvinner, og mener først og fremst at nøkkelen er at hun selv har utbytte av det hun gjør. For ikke lenge siden laget hun en video av at hun pakket ut av en kasse som kom fra fabrikken i Portugal.
– Det var tilfredsstillende og festlig, og et viktig øyeblikk, sier hun og tror at valg konsept for en merkevare blir viktig i fremtiden.
Vi blir utsatt for mote. Og i det øyeblikket skjer det noe med oss.
– Man må ha en god historie, og se på det som et konkurransefortrinn. I vår tid er ingenting nytt. Det finnes vesker der ute som folk er lykkelige med, sier hun og presiserer at alt kommer an på hva hun gjør med Women in Space.
Redesign-dronning
Katarina er en av nøkkelpersonene i Fretex Redesign, hvor hun blir beskrevet som en person som liker umoderne klær og rød lebestift, en som går svanger med store planer for redesign-prosjektet og er selve igangsetteren og driveren av det. «Hun liker å skape strukturer som får ting til å skje.»
– Det var litt som å være designer med fabrikk, smiler hun når hun snakker om hvordan Fretex-eventyret begynte. Hun hadde lang fartstid utenlands bak seg, bodd i Brussel, Paris, brukt timesvis i prøverom i London for å finne ut hvordan Vivienne Westwood-plag egentlig skal sitte, jobbet for Pia Myrvold, deretter Chanel. Og som i tillegg til det har hun laget en veskekolleksjon tidligere – 250 vesker som alle var nummererte.
– Det var min vei fra mote til kunst, sier designeren.
Veskebalanse
Vi snakker ikke lenger om fysiske ting. Katarina er opptatt av filosofien rundt utviklingen av den masseproduserende industrien, og ikke minst menneskene den retter seg mot. Hun tror ikke folk er like lette å begeistre lenger. Hun tror de kjeder seg. Og det er jo en utfordring for alle som skal lage produkter i dag og i fremtiden. Hvordan begeistre og overraske kundene?
Henter krefter i seg selv
– Jeg tenker mye på store spørsmål. Det handler om innsats og utbytte, det såkalte 0-forventningspunktet, det å jobbe på en annen måte, det å ikke ha investorer som puster en i nakken. Når man jobber kreativt avhenger alt av å hente ut krefter i seg selv. Husk at jeg gjør dette ved siden av jobb, som gir meg økonomisk trygghet, sier hun.
Hun holder på med «Women in Space» på tredje året. Hun synes merkevaren setter ting på plass for henne.
Vesken – mer enn oppbevaring
– Veskens innhold er i tillegg til å være et oppbevaringssted, også et uttrykk for hvordan man har det, sier hun. Og for designeren handler det om å konstruere, helt inn i kvinnesjelen. Det er ikke gjort i en fykende fei.
– Jeg har vært opp og ned til fabrikken i Portugal, det tok 1,5 år fra jeg fikk de første prøvene til jeg fikk de første veskene. Prosessen har vært lang og møysommelig, fra valg av garveri til riktige farger – og å lage logo. Alt tar tid.
Rundt år 2000 var det in med gjennomsiktige vesker, men spørsmålet ble jo også stilt: Skal man se hva en kvinne har i vesken?
Vi blir utsatt for mote
Kvinnens valg av veske kan være påvirket av mange ting. Merke- og statusjag kan være ett av dem. Men kvinner er også i ferd med å utvikle helt selvstendige valg, basert på forskjellige inntrykk.
– Det skjer noe med en når man blir utsatt for mote. Og det skjer jo i mye større grad enn før, for vi reiser mye mer enn tidligere. Vi er spesielt mottakelige for impulser i utlandet, og det å reise for å kjøpe er ofte målet med en reise, sier hun som designer «Women in Space» og mener at man får en annen horisont på det meste når man forflytter seg i tid og rom.
Skinnvesker med preg
GAU TE. G-A-U. T-en og E-en er plassert på neste linje. Den enkle logoen bestående av fem bokstaver på to linjer, beskriver Gaute Kamfjords veskedesign i skinn. Enklere og mer elegant kan det ikke bli.
– Huden på oksen er fem millimeter tykk. Møbelhud kan være rundt én til én og en halv millimeter. Gaute Kamfjord holder et speed-fagkurs for journalisten og fotografen som undersøker, kjenner og tar på skinnvesken han er bedt om å ta med til dette intervjuet. Han forklarer videre:
– Møbler er laget av spaltlær, som er restene av hudlaget på dyret. Så farges det. Den ufaglærte håndverkeren ser granskende på sine studenter og er ikke sen om å dele informasjon. Han er levende opptatt av detaljene.
Ganske enkelt
Vi skal snakke om Shabby Carry-veskene han syr. Gaute. Et møte med skapertrang og nedarvede gener fra gullsmeder. Merkevaren har ganske enkelt fått fornavnet hans etter at han besøkte en grafisk designer. Den profesjonelle formgiveren så det selvfølgelige: det enkle passer best til ham, i produktene hans finner du ingen dilldall.
Moren hans lærte ham å sy. Han måtte gjøre alt selv. Håndtere symaskin, tre tråd i nåla, bare passe fingrene.
– Jeg har fått laget en klisjé og kjøpt en gammal italiensk presse. Den ser ut som en vinopptrekker og fungerer som en skruestikke. Så presser jeg logoen inn i skinnet, forklarer han. Det må gjerne være litt fuktig for best resultat.
Bruker 8-10 timer på en veske
Han forsto på et tidspunkt at veskene hans skulle ut verden. Det går i spansk lær av rygg- og skulderstykker fra dyret. Stykker han skjærer til selv. Veskene lager han for hånd, hver millimeter av dem.
– Hvor lang tid bruker du på å sy en veske?
– Dersom sønn og samboer lar meg være helt i fred, så bruker jeg åtte til ti timer på en veske, blunker han smilende. Han koser han seg med prosjekter, og får stadig nye ideer.
Møbler, kniver, slirer, vesker
Håndverkstrangen har eksistert fra barnsben av. Moren hans lærte ham å sy. Han måtte gjøre alt selv. Håndtere symaskin, tre tråd i nåla, bare passe fingrene. Da han ble voksen fant han glede i å lage møbler av drivved, og lær ble brukt som detaljer i møblene. Deretter kniver, og slirer i lær. Lærarbeidet skulle vise seg å bli det mest interessante. Og en dag spurte kjæresten om han ikke kunne lage en veske til henne.
Nå leverer han fortsatt håndsydde detaljer til møbler hos drivved.no, og så syr han på bestilling. Han har mye å gjøre.
Natten til den 7. mars 2015, skulle livet som entusiastisk lærarbeider brått ta slutt. Da brant bygningen hvor han hadde verkstedet sitt ned. Han var dypt nede. Lenge. Så tok en kjær venn kontakt. «Vi skal vel få deg på beina».
– Kundene kommer med ønsker, mange lar seg inspirere av noe de har sett, men ønsker modifikasjoner: en oransje søm her, doble sømmer og andre hanker der. Sånn i stedet for slik, og Gaute leverer.
Mistet alt i brann
I øyeblikket holder han på med en dokumentmappe, som han selv beskriver den, i en heftig brun-grønn farge med messingdetaljer. En annen ville ha en veske som matcher interiøret i den italienske bilen … Han lager det de ønsker seg. Noen ganger lager han vesker selv som han selger. Han har sydd skinnomslaget til menyene til restauranten Skur 33 på Akershussstranda i Oslo. Alt på fritiden.
Gaute lager vesker fordi han må. Altså, fordi han ikke kan la være. Men i 2015, natten til den 7. mars, skulle livet som entusiastisk lærarbeider brått ta slutt. Da brant bygningen hvor han hadde verkstedet sitt ned. Han mistet alt han hadde. Nærmest en million kroner var bundet opp i råvarer og verktøy. Han var dypt nede. Lenge. Så tok en kjær venn kontakt. «Vi skal vel få deg på beina».
Håndverkskunst går tapt
Gaute er takknemlig. Og speedkurset fortsetter. Vi får vite at det aller meste av norsk lær er ekslusivt og selges til bilindustrien. Årnes garveri i Flekkefjord, som leverte skinn til motehusene i Europa, slike som Hermês, ble kjøpt opp og lagt ned. Garveriet kunne syregarve, som de ikke kunne i Europa. Et stykke håndverkskunst med internasjonal anseelse er borte. Men norsk skinn er fortsatt et førstevalg:
– Norske dyr går ute i naturen og er sjelden utsatt for piggtrådgjerder som lager sår og arr i huden, sier han. Den norske forvaltningen er god. Han tar frem alternativet til den aller fineste Shabby Carry-vesken han vet. Den er i vegetabilsk skinn, hudfarget, friket opp den superenkle designen med sømmer i kryssting i mørkebrunt.
Wannabe-elefanten
Moo. Det er så du hører kua raute – ja, på engelsk, da. Karianne Sæther er en superstjerne innen veskedesign. Hun har designet og produsert norske Moo siden 2005.
– Jeg tok med denne, sier hun og drar frem en av de nyeste Moo-yndlingene, et litt maskulint men samtidig femimint, knudrete svart statement av en veske med elegante linjer.
– Her ser du en wannabe-elefant. Det er jo gøy å ha en elefantskinnveske uten at det er elefant! Hun sikter til skinnets struktur, som er knudrete og ikke glatt.
Ærlig og litt maskulint design
Vesken er langt fra «skitful», som redaktøren i svenske Elle interiør skrev som svar på en pressemelding Karianne sendte ut i virksomhetens spede begynnelse.
Designeren som bodde i Brussel fra hun var 16 år, Frankrike, fire år i London som designstudent på Saint Martins School of Art & Design, deretter som praktikant hos Martha Stewart i New York, er også utrolig glad i strutseskinn. Nuppete og retro. Så avslører hun at hun ikke kjenner særlig mange andre som liker det. Ikke minst kunder.
– Vesker er jo blitt en statusgreie, særlig blant de unge, sier hun.
– Men jeg synes det er så vakkert. Jeg prøver å foreslå det, men ingen vil ha det, sier hun fortapt.
Valgte skinn fremfor papir
Det var da hun oppdaget at hun rett og slett elsket skinn at hun endret retning innen design. Papir – hun er utdannet grafisk designer – forble todimensjonalt, hun hadde en hang til det tredimensjonale.
– Det er et materiale som bare blir vakrere og vakrere jo lenger tid som går. En veske som er 10 år gammel og er godt brukt, har fått sjel. Og den blir en del av folks historie. Tenk å bli brukt hver dag i 10 år!
Karianne har nettopp hatt en kunde på besøk som kom innom for å få reparert vesken. Det vil si, det var noe av stoffet – eller canvaset – som var slitt og som ble byttet. Hun påstår det er en fantastisk investering.
Veske til prisen av en reise jorden rundt
– Å betale 4-5000 kroner for en veske du bruker hver dag i 10 år er bra, sier forretningskvinnen som synes det er vanskelig å se på et rått pengeforbruk når folk kjøper vesker til samme sum som man kan reise jorden rundt for.
– Vesker er jo blitt en statusgreie, særlig blant de unge, sier hun.
Kua har fire mager
Når Karianne designer vesker, bruker hun seg selv som utgangspunkt.
– Det er jo en bag. Den skal fylle en funksjon og ivareta mine behov. Jeg skal på fest, dra på helgetur, på jobb, i operaen eller på søndagsmarked, og man skal gå, kjøre … Det er forskjellige måter å møte behovet på. Når jeg har krysset ut tre av fire magefølelser på et veskedesign, er jeg innafor. Det må være realt og ærlig. En veske er tross alt en veldig personlig ting. Man blir fort kjent med en person om man får se hva de har i vesken. Så man går ikke i andres vesker. Det er privat område!
Skodesign definerer tid
Karianne har på seg en veldig kul hatt som er designet av Mona Strand. Så vi snakker om hvor trist det er at vi ikke tør å bruke hatter, og at hun i tillegg til å designe vesker synes det er utrolig spennende å designe sko.
– Visste du at arkeologer kan tidfeste hendelser når de finner sko? I løpet av 200 år kommer de samme formene tilbake igjen …
Designer ikke «bling»
– Hvordan er det forskjell på vesker?
Karianne kan bare snakke ut fra seg selv. Hun lager for eksempel ingenting som ligner på «bling». Jeg sier at jeg lager en «ærlig» stil, men den er kanskje litt maskulin og røff. Ellers lager jeg alle typer vesker. Og så tenker jeg at vi innen markedsføring er veldig opptatt av å definere alder: å dele inn målgrupper. Det er ikke jeg.
Alder, ikke lenger et relevant barometer
– Vi må komme bort fra at vi synes at folk blir gamle. Jeg tenker at vi er så opptatt av alder som «et riktig publikum». Det synes jeg er vanskelig å forholde meg til. Jeg tror på viktigheten av at folk har like interesser. Alder er jo så individuelt. Unge mennesker blir jo også gamle før de er 30.
– Jeg blir veldig lykkelig når jeg har nådd målet: å lage en veske som treffer hos den på 25 og 75 på samme tid.
På Moo-bloggen til Karianne har hun laget en visuell hyllest til tre spreke damer hun har kledd opp i mote og de er avbildet med tøffe vesker. «Ser du henne bedre nå», spør hun etter å ha beskrevet damene, slik vi forestiller oss en 80-åring på gata.
God design handler om å treffe riktig
– Jeg blir veldig lykkelig når jeg har nådd målet: å lage en veske som treffer hos den på 25 og 75 på samme tid. Da har jeg fått til noe, og det er hva jeg mener god design handler om, sier hun.