Virkelighetsfølelser på TV - PLNTY | kulturmagasinet

Virkelighetsfølelser på TV

Tro det eller ei. Det er et hav av følelser som settes i sving når en artikkel publiseres i Aftenposten denne forsommeren. Det handler om at nordmenn elsker reality-TV. Det er vanskelig å diskutere kulturelle adferdsmønstre uten å virke moraliserende. Jeg prøver likevel.

For i tider hvor nordmenn bør gjøre hva de kan for å bidra på det emosjonelle markedet, er det overraskende at vi nordmenn blir beskrevet som avstumpede vesener. Det handler mye om at sex-klippene i serier som Paradise Hotel, gjør at norske seere prioriterer reality-TV.

Nekter å gi slipp på realityfølelser

Aftenpostens journalist Thea Storøy Elnan har intervjuet Gunn Enli, professor i medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo om realitytrenden som ikke ser ut til å ta noen ende. Hun sier til avisen at «publikum hadde stor appetitt på å se vanlige folks følelser og reaksjoner på nært hold», og henviser til den gang reality-TV inntok norske TV-skjermer, altså for 20 år siden. Vi har ikke modnet på alle disse årene. Reality-TV er fortsatt like interessant for nordmenn. Det oppleves som en stor nedtur.

«Drittsekk-TV»

Vet vi ikke bedre enn å sitte på rumpa og se kikker-TV – eller «drittsekk-TV» og «kikkersåpe», som det også kalles? Og ikke nok med det, men etter å ha sett realityserier i 20 år, prioriterer vi kikker-TV foran annen kultur. Vi er med andre ord ikke i kontakt med følelsene våre.

«Reality gir et innblikk i andre sider ved virkeligheten og det å være menneske», oppsummerer Thea Storøy Elnan i artikkelen. Hva skjedde med diktanalyse på skolen, lurer jeg – forståelse av forfatteres tekster, og lurer noen egentlig på hvorfor Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur? Hva skjedde med forståelsen av det å være menneske og medmenneske?

Etter 20 stillesittende år er det hardt å måtte erkjenne at det er reality-TV som best gir oss innblikk i det å være menneske.

Vi liker å føle oss smartere

«Drittsekk-TV» og «kikkersåpe» – kallenavn som oser av forakt, men det til tross – det kan virke som om Norge ikke vil modnes.

– Jeg tror vi fremdeles følger Paradise Hotel fordi vi liker å føle oss smartere enn deltakerne. Vi ler når de dummer seg ut og føler oss bra når vi vet bedre, uttaler Lars Joakim Ringom – første vinner av Big Brother i sin tid – i Aftenposten. Ble du truffet?

Verdien av emosjonell intelligens

For med alle de fantastiske kulturelle tilbudene som florerer i hele landet fra nord til sør, som i stor grad forteller historier om det å være menneske – i bøker, på teater og kino, bare for å nevne noe – vil jeg gå til det skritt å dele ut en smekk til nordmenn tydeligvis ikke lært å komme i kontakt med egne følelser. Det er ikke det at vi ikke har muligheten. Vi ser ganske uinteressert forbi denne potensielle investeringen.

For 25 år siden ble boken «Emotional Intelligence» ble en bestselger på ledelsesfeltet. Du blir med andre ord en god leder om du kan din emosjonelle intelligens.

Blir du en bedre leder og medarbeider av å lese, forstå og håndtere følelser på jobben? spør førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI, Hallvard Føllesdal. 

Han omtaler forskning på emosjonell intelligens i en artikkel på bi.no. Fem år før første episode av Big Brother gikk på lufta i Norge, lanserte forskerne John Mayer og Peter Salovey emosjonell intelligens som et nytt, revolusjonerende begrep i det psykologiske fagfeltet. Og boken «Emotional Intelligence» ble en bestselger på ledelsesfeltet. Du blir med andre ord en god leder om du kan din emosjonelle intelligens.

25 år med IQ og bedre forståelse

Føllesdal ved Handelshøyskolen BI har mer en 25 års forskning bak seg for å kunne svare på om IQ er viktig i arbeidslivet. Innunder første punkt i Føllesdals liste over IQ, «evne til å oppfatte egne og andres følelser», er det blant annet viktig å merke seg hvilke emosjoner som er uttrykkes i kunst, språk og adferd for å forstå verden rundt seg og hvor god man selv er til å kunne uttrykke følelser.

Hvorfor det er viktig å forstå følelser

Kanadieren Julien S. Bourelle er en annen som har gjort big business av å tolke og beskrive norske følelser. Han har bodd i Norge i mange år, og hans erfaring med nordmenn har han lystig beskrevet i boken «The Social Guidebook to Norway». Han tøyser han ikke så rent lite med oss ved hjelp av strektegningene til Nicholas Lund. Og Bourelle leverer rene ord for penga.

Men vi skal også merke oss at Bourelles artige observasjoner må ses i skyggen av grav alvorlige forsøk på å gjøre Skandinavia mer konkurransedyktig i et internasjonalt marked. Selskapet hans jobber med å forbedre kommunikasjon i multikulturelle omgivelser. Sånt som det blir penger av.

Tviholder på kikker-TV

Så la oss se sannheten i hvitøyet: Bourelle har blitt en av Norges beste foredragsholdere om norsk kultur på bekostning av oss og vår hang til å henfalle til sendrektig emosjonell utvikling – noe som innebærer å tviholde på dyneløftende reality-kikking istedenfor å ta innover oss at fortatteren Roy Jacobsen er nominert til den høythengende og internasjonale Man Booker-prisen for boka «De usynlige» eller «The Unseen» som tittelen er på engelsk.

I 2019 er det Norges tur til å være hovedattraksjon på Bokmessen i Frankfurt, verdens største bokmesse. Til det bør vi ha lært å fortære vår kultur; gatekunst, teater, punkrock eller opera.

Bourelles godlynte og skeive blikk på det norske lynne, har det blitt TED-talks av. Og mye latter. De aller fleste nordmenn kjenner igjen flere av elementene han beskriver som utlending som møter det norske samfunnet.

Norge på verdensscenen i 2019

Kommer vi i kontakt med følelsene våre i tide, kan det komme til å gå riktig bra med oss. I 2019 er det Norges tur til å være hovedattraksjon på Bokmessen i Frankfurt, verdens største bokmesse. Til det bør vi ha lært å fortære vår kultur; gatekunst, teater, punkrock eller opera. Vi kan bare ikke være bekjent av sitte her og pille oss i nesen og gjøre narr av folk som har sex under dyna på reality-TV for å komme i kontakt med følelsene våre. Ikke med verdens lyskastere vendt mot oss.

Det er naturligvis alltid moro å harselere – men det er forskjell på å le av og le med. Tenk om vi i dypet av vår emosjonelle pengebinge kan finne kapital nok til å øke den norske egenverdien. Og for å komme dit, må vi nesten velge andre virkeligheter for å sette fart på følelseslivet.

Close