SKULPTURER GIR LIVET TILBAKE


Tekst:  Mette Dybwad Torstensen   
Foto:   Jason Taylor

Høsten 2017 ble tolv skulpturer senket ned i det smaragdgrønne vannet utenfor Sjøholmen i Sandvika, femten minutters kjøretur fra Oslo. Jason Taylors undervannskulptur-prosjekt verden over er banalt genialt enkelt: Å skape nye kunstige rev ved hjelp av store skulpturparker under vann - og igjen få liv tilbake til havet som vi mennesker er i ferd med å ødelegge.

I løpet av en halv time etter at skulpturer er senket i vannet, kommer en liten Berggylt for å bo i en armhule til en av jente-skulpturene, og leter etter mat som har festet seg på overflaten til det PH-korrekte materialet i maritim sement.

Jeg vil bevisstgjøre oss hva vi er i ferd med å ødelegge, samtidig som skulpturene faktisk har en stor fysisk påvirkning på havmiljøet der de plasseres ut, sier den engelske kunstneren Jason Taylor som i løpet av ti år har fått presseoppslag verden over med sitt unike øko-kunstprosjekt.

Dykker og kunstner: Jason Tyler ble spurt om hvordan man kunne redde havet.

Seanse under vann i 2006

Alt startet i Grenada i 2006 med en sirkel av 75 kvinner som holdt hverandre i hendene, stående på havbunnen fem meter under vann. Moilinere Bay hadde blitt rasert av den tropiske stormen Ivan i 2004, og myndighetene ønsket å beskytte det naturlige revet.

LES OGSÅ: DESIGNERE I OSLO HAR PLANER

Hvordan redde livet i havet?

Jason Taylor, som var dykker og kunstner, ble spurt om han hadde en idé til å redde dette området? Han hadde lenge gått med en tanke om å senke skulpturer under vann, skulpturer som etterhvert ble overtatt av naturen og med en sammensetning slik at de også ble et viktig bidrag til at hav igjen skulle blomstre.

Jeg vil bevisstgjøre oss hva vi er i ferd med å ødelegge, samtidig som skulpturene faktisk har en stor fysisk påvirkning på havmiljøet der de plasseres ut, sier den engelske kunstneren Jason Taylor om sitt unike økoprosjekt.

Slik startet eventyret om Jason Taylors undervannskulpturer. Alle skulpturparkene følges samtidig tett av forskere, som dokumenterer effekten de kunstige skulpturene har på økosystemene i havet. Kunst kan redde liv!

Jason Tyler har viet seg til å skape skulpturer som han setter ned i havet, for på den måten å skape nye økosystem.

500 skulpturer under vann

I 2009 gikk ferden videre til Cancun i Mexico. MUSA (Museo Subacuático de Arte) består av 500 skulpturer under vann. Disse var også bestilt for å avlaste de naturlige revene, og besøkes av 750 000 mennesker hvert år.  Museet har to avdelinger: Salon Manchones på åtte meters dyp og for snorklere og dykkere, og Salon Nizu på fem meters dyp, kun for de som snorkler.

Taylor bruker lokalbefolkningen som modeller når han lager skupturscener under vann.

Lokalbefolkningen er modeller

– Jeg brukte lokalbefolkningen som modeller. Jeg vil vise øyeblikkene; mannen foran TV-en, et par som går hånd i hånd, en som sitter med mobilen osv. Alt dette senkes ned under vann, hverdagsglimtene fryses, forteller Taylor.

«Ocean Atlas» på Bahamas

Jason Taylor fortsatte sin ferd over havene med verdens største skulptur under vann: En fem meter høy og 60 tonns enorm kvinnefigur på Bahamas med tittelen «Ocean Atlas», inspirert av den greske guden Atlas som holdt jorden oppe. På fem meters dyp holder Taylors avstøpning av en lokal kvinne havet oppe, som om havoverflaten var taket. Det, som et symbol på at havene må bevares og arven vi etterlater kommende generasjoner, vil bli vanskelig å bære.

LES OGSÅ: DEN REISENDES RØTTER

Tidevannet i elven har en forskjell på åtte meter. Enkelte ganger var hestene nesten tørrskodd, andre ganger var hodene til mennene så vidt over vann. Det hele var en kritikk til vår bruk av fossilt brensel og oljeutvinning.

Hestene og rytterne i Themsen

Figurene har også blitt senket i elver: to kvinner svømmer under vann i Kent i England. I 2015 kunne man se fire ryttere til hest i Themsen med tittelen «The Rising Tide». Tidevannet i elven har en forskjell på åtte meter. Enkelte ganger var hestene nesten tørrskodd, andre ganger var hodene til mennene så vidt over vann. Det hele var en kritikk til vår bruk av fossilt brensel og oljeutvinning, og vår tro på at vi kan kontrollere naturen. Som et pek, er det tidevannet som kontrollerer disse skulpturene.

Ville redde havet: Alt startet i Grenada i 2006 med en sirkel av 75 kvinner som holdt hverandre i hendene, stående på havbunnen fem meter under vann.

200 prosent økning i arter

I januar 2017 åpnet Taylors siste ambisiøse prosjekt: «Museo Atlantico» utenfor Lanzarote som har tatt tre år å gjennomføre. Allerede etter ett år har det vært en økning på 200 prosent i antall arter rundt skulpturene.

Taylors skulpturer har også blitt invitert til Veneziafestivalen i 2017, og en jente, en avstøpning av hans egen datter, ble kjøpt inn av Green Peace i London – også i 2017.

300 skulpturer ble senket i verdens største undervannskulpturpark utenfor Lanzarote på fjorten meters dyp på et 2500 kvadratmeter stort område med en inngang og en utgang og tolv ulike installasjonsgrupper.

Medusas flåte, med flyktninger, har kanskje fått mest oppmerksomhet. Rundt parken løper en 100 tonn tung og 30 meter lang mur som figurene går gjennom og rundt.

Green Peace kjøpte avstøpningen av hans egen datter

Medusas flåte, med flyktninger, har kanskje fått mest oppmerksomhet. Rundt parken løper en 100 tonn tung og 30 meter lang mur som figurene går gjennom og rundt. Et symbol på våre fysiske grenser? Det hele er som et sunket Atlantis, eller vår fremtid, hvis vi ikke endrer oss …

Taylors skulpturer har også blitt invitert til Veneziafestivalen i 2017, og en jente, en avstøpning av hans egen datter, ble kjøpt inn av Green Peace i London – også i 2017. Dessuten har han begynt å eksperimentere med plast og solcellepaneler.

Oslofjorden: Det er første gang Jason Taylor jobber i et så kaldt vann, og et helt annet økosystem enn koraller og fargerike fisker.

Tolv skulpturer senket i Oslofjorden

På Gili Island kom nylig en skulptur, og høsten 2017 ble altså tolv skulpturer senket ned i Oslofjorden, for å se hvordan disse vil fungere gjennom vinteren og takle isen. Til sommeren kan publikum se resultatet.

– Jeg trodde aldri dette skulle bli så stort, denne ideen min på begynnelsen av 2000-tallet, sier en ydmyk Jason Taylor på Sjøholmen i Sandvika, mens tre dykkere manøvrerer tolv skulpturer med avstøpning av barn fra fem til fjorten år fra ulike nasjonaliteter, ned i det ti grader kalde vannet.

Første gang i så kaldt vann

Taylor begynner å få igjen varmen, og forteller entusiastisk om vannets farger, fra brunt muddervann øverst, til lag av grønt til gult og en temperatur som faktisk er varmere nærmere bunnen. Det er første gang han jobber i et så kaldt vann, og et helt annet økosystem enn koraller og fargerike fisker.

– Mitt prosjekt handler om å bevisstgjøre folk om hva vi er i ferd med å forårsake av skader på havet. Det tekniske og øko-tiltaket er ting: Vi lager skulpturer som vi plasserer under vann. Hver skulpturpark har sin eget rette PH og materiell, tilpasset klimaet og økosystemet der de skal være.

LES OGSÅ: LIDENSKAPEN I SMELTEPUNKTET

Slik begynner livet i havet å gro og utvikle seg på Taylors mange kunstverk.

Befolker havene våre med skulpturer

Det er store forskjeller på Oslofjorden, Themsen, Atlanterhavet utenfor Lanzarote og Gili-Island.
– Skulpturene fungerer som naturlige hus for fisken, og endrer oksygen-strømningene i vannet. Plankton og alger fester seg på overflatene, fisken kommer der det er mat og hus, og deretter kommer større fisker etter de mindre, og så videre. Så beveger vi oss oppover i næringskjeden.

– Jeg brukte lokalbefolkningen som modeller. Jeg vil vise øyeblikkene; mannen foran TV-en, et par som går hånd i hånd, sier Taylor.

Det andre som slo meg da jeg fikk denne ideen er hvordan vi setter staturer og skulpturer i offentlige rom for å minnes folk eller steder. Slike steder blir tatt vare på; plasser, torg, utenfor bygninger – og vi mennesker behandler slike steder med en respekt og ærbødighet. Men dersom jeg setter skulpturer i havet, kan kanskje vi mennesker få en bevissthet om ha vi gjør med havene våre – havene som vi alle er avhengig av, sier han.

Og en ting er sikkert: Jason Taylor er ikke ferdig med å befolke våre hav.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Vis at du ikke er en robot! * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.