Blide, hjelpsomme folk i døren hjalp folk å ta plass i store lokaler med mange meter under taket. I rommet var det bygget en catwalk, som minnet mer om formen til en berg-og-dalbane, mer enn noe annet. Kanskje var den et symbol på den bransjen fem nye designere begir seg ut i, dersom de holder ut, for den gikk da vitterlig opp og ned og rundt omrking. Catwalken var bygget av inspirerte folk fra Garnerfuglen arkitekter, folk med master fra Arkitektur- og designøhøyskolen i Oslo, som har en «sterk kunstnerisk og idealistisk tilnærming til arkitekturfaget», som det sto i programmet.
Anne Karine Thorbjørnsen lekte seg med byens klassiske assosiasjon, pin stripes. Men der hvor herredressen, på vei til nærmeste kontor en tidlig morgen, er noe som opptar plassen i bybildet enkelte steder, har Thorbjørnsen latt saker og ting som de bare er, ikke hverken oppstilt eller utstilt, så være en gjennomgående inspirasjonskilde. Og når stripete dressjakke-stoff er omgjort til skjørt som henger utenpå silke, forstår man at den lille og annerledes tanken er den som skaper grunnlaget for nye ideer – og ikke minst nye plagg. Når man tror alt er laget, er det ikke det. Så har hun altså laget plaggene av gamle, skreddersydde herrejakker, og utdannet seg ved Central Saint Martins i London, pinstipenes hjemland nummer én. Kontrasten til det litt tyngre ullstoffet, er dansende silkesateng, som elegant får sin fulle utfoldelse på den lange veien gjennom lokalet, og pirrer blikkene i sine knalle røde, nesten orange farger.
Janne Aunan presenterer noe som både har mye norsk og skandinavisk i seg, kansje mest i materialvalget, men også linjer som minner om østens kulturer. Tyngre ullmaterialer utgjør hennes kolleksjon, som går i jordfarger og som har store skrå linjer foran, der åpninger i plaggene møtes. Ett av antrekkene ligner unektelig en japansk karatedrakt i sort, og fremkaller en pust av ro og behag og det enkle. I samme åndedrag som man tenker japan eller østen, tenker man også bare på rene linjer og det arkitektoniske som denne kolleksjonen har over seg, at det gjør plaggene elegante og enkle å like. Og samtidig som kan nok ofte kan gå seg vekk i assosiasjoner om hva dette egentlig er og hvor inspirasjonen egentlig kommer fra, så ser vi at den Esmod-utdannede designeren har laget klær vi kan se oss selv i, der hun fremhever maskuline og feminine kvaliteter, og tøffe snitt. Og det kan ofte være et mål i seg selv for en klesdesigner.
Heidi+Henriette, alias Heidi Bendiksen Folkestad og Henriette Alnes Støre, gikk ut fra Esmod i 2012. De hadde også lagt seg i denne stilkategorien; enkle linjer, assosiasjoner til alt som man slipper å tenke på når man er kvinne, også når det gjelder det man skal ha på seg. Det var også dette som gjorde deres kolleksjon svært elegant og lite jålete. Og sikker. Med mange lengder på plaggene som faller under bysten eller under kneet, vil mange kvinnerformer kunne finne sin plass her, både de veldig smale og de mer litt mer formfulle. Her fikk vi øye på lekre pliseer og fargevalget designerne hadde tatt for sine plagg, var ut i fra en varm palett fra hvitt ned i dyp burgunder, som sammen med tekstur skapte en varme og velkomne plagg i en garderobe. Lekkert med en helt enkel hvit, fotsid kjole i det enkleste snitt. Svalt og stilig!
Hva vil det si å gi uttrykk for en sober menalitet omkring hva det vi si å være velkledd? Det har Pål Luis Sanchez svart på i sin kolleksjon «Edible». Her har nykommeren fra Høyskolen i Oslo og Akershus tatt utgangspunkt i eksisterende plagg som finnes i herregardereober. Visste vi det ikke! Det var et snev av Abarcrombie & Fitch over college-genseren som ble presentert med ganske massive flanellsbukser, ganske så 70-talls inspirert, men elegant levert i egen ny vri. Dette antrekket var stilmessig ganske langt fra det mest sofistikerte i kolleksjonen, helsvart eller kremhvite, klassiske bukser med en skjorte som det kreves mot å gå med. Den var både var visuell og annerledes ut fra idé. Fronten på den ellers klassisk formede skjorten var gjennomsiktig, men ikke mer enn at det lar seg gjøre å gå ut på byen i den, om du har en pen kropp å vise frem. Som eneste mann blant et knippe kvinnelige designere, var det godt å se at herreklær får oppmerksomhet, blir skapt og fremvist slik seg hør og bør. Menn vil naturligvis også se bra ut, og nå har de sjansen.
Elisabeht Stray Pedersens kolleksjon var sist ut. Og det kan være krevende når du er blant så stor «konkurranse». Eller for å si det på en annen måte; trender og inspirasjoner som bli plukket opp i et spirende miljø var i denne sammenhengen tydeligere enn før, mer organisert enn det vi har sett tidligere. Flere var inspirert av det enkle, både når det kom til fargevalg og linjer i plaggene. Dette satte også stemningen i hallen, vi fikk et slags sakral følelse i et åndelig øyeblikk. Og ikke minst fikk vi inntrykk av at dette er designere som vi kommer til å se mer fra og høre mer om. I så fall går Norge en massiv designfremtid i møte. Også Pedersen er utdannet ved Central Saint Martins i London.
Pedersen er nemlig også inspirert av arkitektur, men også hvordan fysiske fenomener kan transformeres inn i plagg. Fra at det ikke skal høres luftig ut for en vanlig forbruker med interesse for hva hun skal bruke penger på å ha på seg, legger vi til beskrivelser som «tøffe linjer», eller «klær som står ut fra mengden». Så har Pedersen den gode og nyttige erfaring fra å også jobbe som styling og kostymedesign. Dette kan si noe om at hun vet hvor grensene går for hva som er salgbart. I denne kolleksjonen har hun gått tilbake i gamle familiealbum og til arvede plagg for å undersøke detaljer og materialer. Det er spennende. Særlig er det spennende at dette er antrekk og plagg som er klare for markedet.
Konklusjonen. Konklusjonen fra denne visniningen er at klesdesign er i ferd med å sette rot for alvor i Norge. Her kunne vi se at designerne er i stand til å skape en idé som kan realiseres helt ut i ferdig produkt. De har lært å ta vekk i stedet for å tilføre. Det er beroligende. Det er mulig å få en opplevelse av at det går en rød tråd gjennom kolleksjonene, og at det er form, materialer og farger som viser vei i prosessene. Men ikke bare det. Menneskene som har vært med å plukke ut kandidatene til visningen har bakgrunn og utdanning i faget. Det bidrar til å høyne nivået.
De frivilige. Et stort team av hår- og make-up-folk, stylister, underholdere, DJ, lysdesign, koregograf, grafisk designer og blogg- og PR-ansvarlige personer har jobbet med prosjektet i samarbeid med arrangørene Andrea Johannesen og Julie L. Parisi. De jobber for å lage en visningsarena for at talenter skal få vise seg frem, og Up hadde sin debut i februar i år, under forrige Oslo Fashion Week. Talentene er kvaltetssikret av et utvalg fagpersoner i et utvalg, som i år besto av Ida Eritsland, Christina Ledang, Charlotte Bik Bandlien, Nina Granerød og arrangørene selv.