Tre hedmarkinger, en fra Akershus og en innflytter fra USA skaper de vakreste låter med rufsete akustiske lyder; de har også lyden fra en traktor, en brummende Fiat 66-modell med på siste album. Bandet Margfolket treffer i hjertet, med eksotisk, gråtende fiolin som i støvete, tørr tango, blandet med jazz og bluesinspirert vestamerikansk sound, registerer de under kategorien «Alternative» på iTunes.
Ga ut første album i 2010
Dette er ikke finpolert popmusikk. Et indre bilde bringer frem rødbrune toner og gul ørken, kuskinn, kaktus, het sol kanskje en hest og et shot Tequila på en nedlagt saloon. Men vi er langt unna countrymusikkens rike. I Margfolkets første produksjon, «The Imaginary Kingdom» fra 2010, finner vi hjerte og smerte, og lengtende toner. Og musikken drives blant annet fremover av jazzrytmer og blåsere, og det at man hører strengarbeidet på instrumentene. Produsent Bjarne Stensli har stor tro på det nye.
– Det er langt over gjennomsnittkvalitet på musikken Margfolket lager og jeg tror at dette skal gå veien. Stensli sier at publikum kan vente seg bra poplåter. Han synes det er morsomt å jobbe med bandet. Det er i alle fall første gang produsenten har gjort lyden fra en traktor til musikk på et album.
Margfolket er også glad for Stensli.
– Det er viktig å ha en god lydmann, og Bjarne er helt rå! Han har mange kule ideer og han har gjort en fantastisk jobb, forteller Pete Engelstad Hanafin, amerikaneren blant dem. Trommisen Thomas Sandviken sier at Stensli har god smak og at låtene deres har blitt bedre ved hjelp av hans ører.
– Så er Bjarne trommis, sier Sandviken bekreftende.
Harrys Gym Recording Studio
Bandet består av Kjetil Kjeverud (vokal, gitar og trekkspill), Stig Nordvi (mandolin og piano), Pete Engelstad Hanafin (fiolin, trompet og banjo), Endre Koch (kontrabass og bass) og Thomas Sandviken (trommer og perkujon). Nå fire år senere er de klare med et splunkende nytt album. Det er også i 2014 at de skal feire ti år som band.
Plnty treffer dem i platestudioet «Harrys Gym Recording Studio» på Grûnerløkka i Oslo, et lokale ved utestedet Blå og med Akerselva som nærmeste nabo.
Det handler om lys, mørke og eksistens
Det nye albumet «Lanterna» handler om lys.
– Vi har brukt opp alle metaforer som finnes på dette albumet nå, og vi kommer aldri til å synge om sola igjen, spøker Nordvi og legger lattermildt til at deres neste plate skal handle om månen.
Temaet er mer illustrert og elektronisk på dette albumet enn det forrige, og lys, mørke og eksistens er det de har jobbet med. De synes det er enklere å ta opp mørke temaer og utrykke det som er vanskelig gjennom musikken.
– Det er vanskeligere å lage glade toner enn melankolsk musikk, forteller Sandviken og Kjeverud føyer til at det er fordi det mørke og triste får komme ut i musikken deres, at de ellers kan være så glade og muntre.
Dedikert låt til datteren
I studioet på Grünerløkka er det alt annet en dårlig stemning. Fem åpne fyrer snakker ut om både om musikk og privatliv. For tre av medlemmene er livet hektisk med småbarn og Hanafin nettopp blitt far til nummer to.
Låten «Sunrise» som er å høre på deres nye album, laget Kjeverud da han fikk greie på at han skulle bli far.
– Dette er en hyllest til min ufødte datter på det tidspunktet. Hun er mitt livs evige soloppgang, sier han og er spent på om dattera vil like låten når den blir spilt på radioen.
På det nye albumet er så å si alle låtene spilt inn live, og produksjonen er mer eksperimentell enn tidligere. De har krydret låtene noe; lagt på koring og fiolinspilling i etterkant. Når bandet skal lage nye låter, snakker de ofte i bilder og filmsekvenser for å forklare hvordan de oppfatter lyden. Og stort sett er de enige, men ikke alltid. Kjeverud gir en humoristisk politisk beskrivelse av den demokratiske prosessen som følger av uenighet:
– Da lager vi vår egen lille komité som gransker og vurderer om det må opprettes et organ, som skal overveie om det må opp i et råd, som kan ta en avgjørelse om det kan løses ved en demokratisk avstemning. Nordvi skyter inn:
– Og dersom ingen av medlemmene nedlegger veto, har saken løst seg. I verste fall må en av guttene ta på seg diktatorhatten og løse saken. Altså skjønner vi at det tar lang tid for Margfolket å snekre sammen et album.
Forelsket i lærer’n
– Hun var vakker, hadde langt blondt hår og ville gjøre oss til levende og kulturelle vesener. Tror det var det som var grunnen til at jeg kjøpte min første gitar som 15-åring, forteller Endre Koch når Plnty vil vite om bakgrunnen til musikerne. Koch er den eneste av bandmedlemmene som startet musikkarrieren gjennom en forelskelse. I læreren.
Det mimres i den brune skinnsofaen. Løtensokningene Nordvi og Kjeverud har kjent hverandre siden andre klasse på barneskolen. De klimpret Metallicalåter på ungdomsskolen og komponerte på gutterommet i Løtens grønne skoger. Sandviken er også fra Hedmark. Han begynte å interessere seg for musikken på ungdomsskolen han også, stort sett for trommer og heavy metal.
Amerikaneren Pete Engelstad Hanafin var den første i bandet som begynte å spille i særdeles ung alder. Han var bare fire år gammel da han begynte å spille fiolin.
– Jeg lærte det fra bestemor. Hun var fiolinlærer, forteller han.
Drømmer om å lage filmmusikk
Bandet har utallige riff og småideer som aldri blir til låter på en plate, men som ifølge dem selv hadde passet perfekt som filmmusikk. Kjeverud har en drøm.
– Jeg liker å leke med ideen, sier han.
Om det blir filmmusikk Margfolket skal lage i fremtiden, gjenstår å se. I mellomtiden lener vi oss godt tilbake i godstolen og blir kjent med albumet «Lanterna».