Økonomistudenten Massimo kjente kanskje igjen latino-temperamentet i den rødhåret norske kvinnen. De giftet seg i hvertfall etter tre år, og to år senere endte Massimo opp i Norge hvor de fikk to barn sammen. Ikke ulikt endel andre historier basert på samme utgangspunkt. Kanskje med den forskjell at paret fortsatt holder sammen i beste velgående. Historien kunne fort ha endt annerledes da det gikk opp for ham hvilken kulturkollisjon han befant seg i.
Skulle bli fotograf
Forskjellen fra hjemlandet forvirret ham til å begynne med både privat og i arbeidslivet der helt andre verdier gjaldt. Han var vant til langsiktige mål og verdier, her var man mest opptatt av de kortsiktige.
Så hadde han i mellomtiden skjønt at det ikke var økonom, men fotograf han skulle bli. Estetikk hadde alltid vært viktig for ham, uansett hvor den befant seg. Han har lært seg faget på egenhånd gjennom iherdig eksperimentering for å finne sin egen stil.
Interesse for europeisk kultur i Japan
Karrieren hans har gått gjennom forskjellige faser og på forskjellige områder. Annonser, fri foto, reklame, kunstfoto, egne prosjekter, mote, aktfoto, bokprosjekter og mer akt og mote. Det er først nå – drøyt 25 år etter at han kom til Norge – at han føler seg som en trygg, voksen fotograf med profil og personlighet som gjør ham tydelig. Dermed har folk blitt oppmerksomme på ham, noe som igjen fører til nye prosjekter, jobber og nye utstillinger.
Vi møter ham i studio på Vålerenga i Oslo bak sirlige stabler av bokser i syrefri papp av forskjellig størrelse. Et gjennomtenkt arkivsystem mener han, mens vi undrer på hvordan han skjeldner alle de umerkede eskene.
Han føler seg som en trygg, voksen fotograf. Folk er blitt oppmerksomme på ham.
Nå er han klar med utstilling i Paris og Tokyo. Kanskje det er fint å ha kontinental bakgrunn når nye markeder skal erobres?
– Jeg tror ikke nasjonalitet har noe å si. Det er kvaliteten på arbeidet som betyr noe. Fotoboken min har blitt veldig populær i Japan og jeg ble invitert til å stille ut der. Det er stor interesse for europeisk kultur i Japan. Forleggeren min har laget flere fotobøker hvor han presenterer etablerte fotografers arbeider fra hele verden, sier han.
I boka blir Massimo presentert som en av skandinavias mest etterspurte fotografer hvor arbeidene som vises er stemningsfulle, poetiske portretter av unge kvinner i norsk natur – nesten overnaturlige vakre og med en smule melankoli. Hvordan endte han opp med å velge kvinner som gjennomgående motiv?
– Målet mitt er å få fram personligheten hos modellene mine. Å vise hvem man er uten ord og fakter er ikke lett å formidle på et bilde. For å vise hvem man egentlig er, må man på en måte kle seg naken. Mer bokstavlig blir dermed bildene rikere på uttrykk og man får en følelse av å komme nærmere innpå personene på denne måten syns jeg. Men du ser at det er mye naturskildringer her også? Han smiler.
For å vise hvem man egentlig er, må man på en måte kle seg naken.
Det må vi gi ham rett i. Han deler på de visuelle detaljene i livet, viser at det er mye å glede seg over om man har tid for å utforske det. Ikke bare hos mennesker, men også i naturen, i bymiljøer; små blikk, eller fragmenter av livet som farer forbi. Massimo fanger disse små øyeblikkene og skaper stemninger av det. Det kan være vakkert eller humoristisk. Hva gjør ham til en god fotograf?
Dyrker det vakre
– I Italia har vi jo en lang tradisjon i å dyrke det vakre gjennom kunsten. Jeg har vel fått med meg noe herfra som gjør meg bevisst på at det finnes skjønnhet rundt oss hele tiden om man vil se den. Det er det jeg er opptatt av å formidle, uansett hva eller hvor det er, sier han.
Han viser et lunt smil, det er lett å skjønne at han inngir tillit. Hans beskjedne ytre mål bidrar kanskje også til dette? Tillit er eneste mulighet om man skal bli oppfattet som seriøs i dette faget. Modellbyråene har “klarert” ham i en bransje hvor det for noen kan være fristende å selge intime bilder av kjente personer for å tjene penger hos mindre seriøse publikasjoner. Men herfra kommer det aldri et bilde som ikke har en tydelig avklart mottakeradresse. Nå er det ofte modellene som tar kontakt på eget initiativ for å bli fotografert. De har sett hvor fint det kan gjøres.
Analog film
– Det er ikke tilfeldig at karrieren har tatt denne retningen, jeg er alltid på vei videre for å finne nye måter å uttrykke meg på. Gjerne innen nye områder også. Jeg jobber jo både kommersielt og i en mer kunstnerisk retning, sier han.
Det viktigste er å være åpen for de inntrykkene man får. Han blander uttrykkene om han jobber kommersielt eller for seg selv. Forsøker å finne essensen og formidle noe personlig.
Massimo gjør hovedsaklig opptakene på «gamlemåten», på analog film for å få fram de tonene han vil. Ikke så vanlig i våre dager å stå i mørkerommet og lage kopier lenger, men det er der han får bildene til å leve som han vil. Her er det stort spenn i gråtoneskalaen fordi det som regel kler motivet best. Han har i hvertfall fått et navn både i Norge og i mange andre land og er etterspurt som fotograf. Han har hatt agenter i Oslo, Barcelona og har en aktiv i Stockholm. Her ligger det en drivkraft for å fortsette. Han er trygg på seg selv nå i voksen alder og har ikke lenger så mye å bevise.
Latinsk energi
Etter 27 år i Norge gestikulerer Massimo fotsatt som en italiener, språket avslører ham. Han sper på med italienske fraser, drikker caffe latte og ler stort og hjertelig av mangt og mye. Han har latinsk energi. Og kroppspråk. Man kan til og med høre ham kalle på mama når han ikke finner boksen med negativet til kopien som skal justeres. Blandingen av temperamentet, latino-mammadalten og den noe mykere, norske mannemodellen er en artig kombiansjon som gir et mildt uttrykk. Noe i nærheten av det han formidler i bildene sine tenker vi, idet han gyver løs på forberedelsene til neste jobb. Imens finner han negativet og gjør en ny kopi i mørkerommet.
For det går i sort/hvitt når det er hans egne arbeider vi snakker om. Teknisk flott, lave kontraster og milde hudtoner som føles naturlige. Det kommer til å bli en vakker utstilling av dette, kan vi se.
– Men det er mange nysgjerrige som lurer, graver og spør om hva jeg egentlig driver med. Jeg liker jobben min! smiler han idet jeg blir vist ut og må bytte plass med den unge modellen som ringer på.