Det er noe med de to kunstnerne og en kiosk. Dette er kiosk nummer to i deres satsning. Begge ganger som lokaler for kunst. Ingen av gangene var det med vilje. Begge gangene de to. Dyaden Rita og Unn. Unn og Rita.
– Unn, hva skal du satse på nå?
Det var Rita som ringte. Hun og Rita hadde kjent hverandre siden Haukerød barneskole. 7 år gamle. Fletter og ransel. Lapper i timen. Så kom en tid med hit og dit. København for Rita. Kabelvåg for Unn. Kunst for begge to. Rita i keramikken. Unn for billedkunsten. Og deretter tilbake. De fleste vil jo tilbake.
Kunst, men to forskjellige fagfelt
– Vi startet opp på slutten av 90-tallet, minnes Unn. Stedet var en gammel kiosk og fikk navnet Det kreative hjørnet. De to damene var allerede da opptatt av at de representerte to vidt forskjellige fagfelt, keramikk og bildekunst. Samtidig utfylte de hverandre, påvirket hverandre positivt, inspirerte, utviklet et driv og en sunn dynamikk.
Grønn linje
Rita plukker opp Unns fargedilla. Unn gjør nytte av Ritas tekstur.
– Vi spiller på hverandres uttrykk, innrømmer Rita der hun sitter i en av galleriets norskproduserte lenestoler. Hun og rett og slett kler Unns irrgrønne maleri, som et bakteppe.
VÅRE VENNER: I dag står det seks kunstnernavn på gjestelista: keramiker Michiko T. Nilsen, billedkunstnerne Therese Vadheim og Lisa Aisoto, Systua Heimdal med skinnprodukter, HRDL og Friz Murbræch leverer treprodukter.
I hendene holder Unn en av Ritas barbapappaformede tekopper. Også den grønn. Fargespektene går fra lime, tang og lav. Lysegrønt, men ikke skjønt, for i fargespillet og designet er det som om det gjemmer seg noe ertende, et pek, et barnslig tilbakeblikk. Møblene som er hentet inn er norskproduserte. Du har sett dem før. Hos onkel Holger og tante Ruth, hos bestemor og bestefar eller bare på film. Som tidsriktig rekvisita. Her på Galleri Brown er møblene til salgs!
– En form for nostalgi, mener Rita. Unn kaller det ro.
LES OGSÅ: FORKLEDT I BÆRUM KUNSTHALL
Mental rengjøring
– Ja, hadde jeg bare hatt den samme roen da jeg var 20, da hadde jeg produsert mye fint! Rita gliser av tanken. For en ønskesituasjon!
– Vi spiller på hverandres uttrykk, innrømmer Rita der hun sitter i en av galleriets norskproduserte lenestoler. Hun og rett og slett kler Unns irrgrønne maleri, som et bakteppe.
Hun vet det er fåfengt å tenke slik. Vet at man trenger erfaring for å kunne skape. En tid forsøkte hun å få så mye fint som mulig inn i en og samme ting. Hun ville så mye. Så stort. Vidt. Bredt.
– Jeg bare dytta på!
For noen år siden tok hun fram skrapa, spettet og huggjern.
– Det jeg skaper nå må være reint.
Den samme indre roen gjenspeiles i Unns malerier.
– Hvis publikum får en slags hvile i bildene mine, da har jeg oppnådd det jeg er ute etter, sier hun. Visjonen min, i den grad jeg har en visjon, er å se hvor mye jeg kan få ut av at det skjer lite.
Betrakterens reaksjon
Hus er et resultat av denne tilnærmingen. Hus kan plasseres i oransje skyer, på vann og sletter. Hus gir hvile. Hus er hjem. I maleriene er det eller ikke mye som skjer. Men hvem er der inne? Hvem er under taket? Hva sies?
– Det er i hue’ til tilskueren det skal skje, mener Unn og koser seg når gjestene kan fortelle henne hva de leser inn i verkene hennes.
– Mine tanker om maleriet kommer i andre, eller i tredje rekke og det er bra! På en annen side er Unn i stand til å verdsette sin egen rolle som kunstner. Uten gjennom hennes kropp, erfaringer, handlinger og tanker, kunne det aldri bli som det ble.
Odd L. Brown etablerte kiosk og tobakksvareforretning i det røde huet, som ble en institusjon blant folk i Sandefjord helt fram til 90-tallet. Her måtte lørdagsgodtet kjøpes.
For maleren er det en stor glede å se andres reaksjon og høre deres tolkning, men det er likevel aldri salget eller responsen som driver henne.
– Dette er min opplevelse, meg selv i et samspill med andre. Alt.
Kuraterte venner
Rita og Unn ser dermed seg selv ikke bare som individer. Kunstnere. Men som en del av et hele. Mekanismer. Begge er opptatt av harmoni, men vet også at intet skjer hvis de lukker seg inne. I stedet har de derfor sendt ut invitasjoner.
I dag står det seks kunstnernavn på gjestelista. Michiko T. Nilsen er keramiker, Therese Vadheim er billedkunstner, det samme er Lisa Aisoto, Systua Heimdal er representert via skinnprodukter og HRDL leverer treprodukter. Det samme har Friz Murbræch.
Til sammen er de åtte. Og midt i dette står det utstilt møbler. Kun norskproduserte. Ekte varer. Fin årgang.
– Vi holder på de vennene en stund, mener Rita og poengterer at de er nøye plukket ut. Ingen av produktene skal slå hverandre i hjel.
– Vennene er kuratert, presiserer Rita, og virker litt flau over et såpass kokett ordvalg.
LES OGSÅ: KUNSTEN Å IKKE FEIGE UT
Gode rammer for kultur
Rita peker på parkerte biler rett utenfor vinduet.
– Nå blir det snart gågate her og vi blir liggende mellom shoppingsenteret, torvet og restaurantene nede ved havna. En perfekt promenade! Det gamle Sandefjord kurbadbadet like bak kiosken drives av en stiftelse og huser ulik kulturell virksomhet, har historiske omvisninger og utleie av selskapslokaler.
Rita og Unn ser seg selv ikke bare som individer. Kunstnere. Men som en del av et hele. Mekanismer.
Galleri Brown retter seg etter det øvrige kulturelle programmet der. Nettopp nå kom de fra et frokostmøte i regi av Vestfold fylkeskommune. På dagsagendaen stod: Strategisk kultur-og idrettsplan. Bestillingen lød: Hvordan skape gode rammer for kunstnerne i fylket?
Smågodt
– Jeg hadde vært borte i et par år og bare, bare malt, forteller Unn og husker selvtilliten hun hadde opparbeidet seg i løpet av en heftig arbeidsperiode. Enda en bekreftelse på at det var male hun skulle.
– Jeg bare visste jeg måtte male mer!
Det var da telefonen ringte. Rita hadde allerede gjort forarbeidet. Snust på lokalene der det først var solgt godteri, deretter fungert som et antikvariat og nå sist vært ei systue.
Hun hadde allerede snakket med eierne av bygget.
Så ble det på nytt de to. På nytt en kiosk. Et lite kremmerhus av et galleri for kunstinteresserte.