Chateau Neuf en varm sommerkveld. Sondre Pettersen er vokalist i bandet Dröm. Han har en utrolig fin stemme, den er like rolig, kontrollert og rytmisk som musikken han lager. 17. september skal han og bandet igjen til Oslo for å spille på Internasjonalen.
Et helt ukjent band
Arrangementet om konserten de skulle holde i Oslo i sommer dukket opp i sosiale medier, og etter et kjapt søk på Soundcloud dukket bandet opp. Helt ukjent, og med kun en sang ute på nett. I sangen hører man norsk dialekt, og musikksjangeren er blanding av mye. Men det er kombinasjonen av jazz, electronica og tradisjonelle instrumenter som gjør det interessant å finne ut mer. Det er varmen og fylden i vokalen, som med sitt nordnorske, språklige uttrykk, skiller bandet fra mengden.
På Chateau Neuf dukker dukker det opp en blid fyr i strikkegenser. Han vinker til billettkontrollørene, og Plnty er på vei inn bak scenen. Som tatt rett ut av nasjonalromantikken; lyse krøller, gnistrende blå øyne og et engasjerende smil, svinger bassisten Kristian Jacobsen armen fram. Strikkegenser og dialekt. Det er meningen at musikken skal være preget av det norske.
Det er slitte vegger og dunkel belysning i underetasjen på Chateau Neuf. De to musikerne har samme stil og de lyder likt. De er ulike, men klinger definitivt bra sammen. Det er ingen tvil om hvorfor koringen blir episk, og det må høres.
Dette er musikk som tar deg med til drømmeland, på en reise gjennnom hele følelsesspekteret. Dette er musikk man smiler av, gråter, ler og nyter til det fulle.
Underetasjen i Chateau Neuf er preget av tidens gang. Og latter, internvitser og spenning fyller rommet. Smilene er spente og preget av lett nervøsitet, den lille grugleden før en kveld der det skal presteres. Publikum klapper engasjert. De to siste bandmedlemmene Henrik Lødøen på trommer og Vegard Lien Bjerkan på piano er også der.
Forberedelsene
Summingen fra bandet som varmer opp, får det til å vibrere mystisk i kroppen. Det er fem minutter til de skal på scenen. Stemmene er lavmælte og konsentrerte. Dedikasjonen begynner å vises på scenen. Bandet er samlet. Med hvert sitt instrument.
Bandet er samstemt til fingerspissene – om de har et slags tegn de gir hverandre når de skal starte, bryte opp, fortsette, heve, senke, følge og holde hverandres takt – er ikke lett å si. Fire unike personer bygger kontentum. Lag av moderne jazz fyller konsertlokalet. De fyller på musikalske bildet det, bygger opp og blåser ut. Det ligner en audivovisuell dans som foregår fremfor øynene på publikum, som nyter det.
Det er som om det audiovisuelle kunstverket på scenen trekker dem inn i en meditativ verden – et slags drømmeland. Man får lyst til å ta på musikken som svever i luften, på vibrasjonene som setter seg i kroppen. Musikken til Dröm er episk, men i bunn ligger det en ro og trygghet man blir veldig tiltrukket av.
Det er et audiovisuelt kunstverk som lages på scenen og publikum vugger mediterende til rytmene, som i et slags drømmeland.
Det er vanskelig å ikke få et smil på leppen, når Sondre Pettersen tar av på ekte nordnorsk på refrenget i låta ”Når æ våkne». Det er til å få klump i halsen av. Akkompagnert av en like lidenskapelig Kristian Jacobsen på bass og pakket inn i vakre toner fra Vegard Bjerkans tangenter, understreket i trommeslagene til Henrik Lødøen. Dette er musikk som løfter deg, sender deg på en reise gjennnom hele følelsesspekteret. Dette er musikk man smiler av, gråter, ler og nyter til det fulle.
Singelen ”Når æ våkne” spilles med følelse. Og er uten tvil den låten publikum venter på. Det er den som er G-nøkkelen på partituret, som danner helheten av hvordan bandet fremstår.
Dröm får deg til å føle, og akkurat det er en bedrift det er verdt å applaudere for.
G-nøkkelen kan også symbolisere karrieren til Dröm, for dette er bare begynnelsen. Det er denne låta som beviser at bandet har potensial, som sier noe om hvor viktig det er å se seg selv, se rundt seg, se andre. Og bandet gjør det, på sin måte.
Dröm får deg til å føle
Slike følelser overfører Dröm til publikum på magisk vis. Når trommene intensiveres og blander seg med gitarens vibrerende strenger, som eskaleres av synthenes fintfølende klang. Musikken undertegnes av fire personer som er helt i sin egen verden på scenen, men som tydelig viser at de trives på scenen. De klarer kunststykket å engasjere, motivere og ikke minst levere. Og publikum mottar, det tolkes, funderes og reflekteres i salen. Gjennom konserten speiler publikum bandets stemning, og Dröm går all in. DRÖM får deg til å føle, og akkurat det er en bedrift det er verdt å applaudere for.
Og som enhver god begynnelse, så kommer det en avslutning. Med den ønsker de å si at lidenskap og store drømmer er det som vil bringe folk dit de vil i livet. Dette budskapet er sterkt forankret i hvert av bandmedlemmene. Dette var vakkert, rått, ærlig. Og dette var en av de konsertopplevelsene man vil huske i løpet av et år. Og det vil bli flere muligheter til å høre dem live. For disse gutta beveger seg oppover på stigen.
