Markus Brendmoe har som norsk kunstner alltid stått i en relasjon til Munch enten han har likt det eller ikke, for Edvard Munch er dominerende tilstede i Norge, i dag mer enn noen gang. På et tidspunkt hadde han behov for å se på hva og hvordan Munch preget han og hans kunstnerskap, Munch har vært en inspirator og veisperre.
Ansikt til ansikt med Edvard Munch
Kunstprosjektet, som handlet om å stå ansikt til ansikt med verdenskunstneren startet i 2008, påbegynt på 90-tallet, og Brendmoe har lagt bak seg kanskje det største basketaket så langt i sin 30 årige kunstnerkarriere. Han ga seg selv oppgaven å utfordre den kanoniserte kunstneren Munch, vår eneste norske i verdensklasse, en kunstner vi gjerne forholder oss til på avstand – som et ikon. Munch er en kunstner vi gjerne ikke våger å utfordre, og antakelig eneste kunstner hvis etterfølgere kan tillate seg å diktere rikskanalen NRK å uttale navnet på et visst sett. Med «u», ikke nasal «o».
Edvard Munch møter Markus Brendmoe
Han har ikke møtt mange utfordringer, Munch, bortsett fra Brendmoe, naturligvis, som ønsket å la seg konfrontere av mer personlige årsaker. Han nærmet seg 50. Han gikk og kjente på nødvendigheten av et «nå eller aldri» prosjekt. Og var han i det hele tatt på sporet av noen verdens ting? Eller et veldig, veldig spennende et? Å nærme seg Munch, å tukle med denne kjempen ble for fristende til at han klarte å la være. Han måtte markere, og han fikk hjelp til å vurdere. Svaret: det var interessant – og utfordrende!
Markus Brendmoe kaller prosjektet for et «faderdrap» og sier at det var viktig for ham som kunstner å gå veldig tett på Munch
– Dette var så spennende og farlig! Jeg kjente på pyromanen i meg, sier han og gliser. Et sånt glis som man har på leppene når man lurer på om man skal hoppe i fallskjerm, gå på ski over Nordpolen, svømme over den Engelske kanal, kjøpe veteranbil, ja – eller sette fyr på noe.
– Munch-prosjektet var som et bål, fortsetter han – og noe sa meg at jeg ikke skulle kaste flere kubber på det bålet. Men jeg følte at jeg måtte kaste på én til! Og bare en til! Og enda en til! Dette ble det mange bilder av.
Grensesprengende
I 2011 hadde Brendmoe utstilling på Stenersenmuseet «Munch etc.» hvor han i hovedsak viste fargesterke malerier etter Edvard Munchs eget «Selvportrett med sigarett» fra 1895. Mange forskjellige bilder i uttrykk, de fleste bundet sammen av samme motiv – Edvard Munchs ansikt. Enkelte motiver nesten komiske og klovnaktige, noen dystre med enorm ensomhet, andre humoristiske, og ja – ironiske?
– Er de det?
I sitt lyse og romslige, atelier i Groruddalen er det tegn på at det er stille før stormen. Her er det ryddig, men også flust av klassiske spor etter produksjon, malingflekker på bord, gulv og vegger. Her koker Brendmoe kaffe på gamlemåten og i tillegg til egen malerpraksis underviser han i maleri og tegning en dag per uke.
Prøver å ikke være ironisk
– Jeg prøver å ikke være ironisk. Jeg er lei av det, sier han som oppfatter seg selv som en del av ironi-generasjonen. Men han ser at endel av det han har laget kan oppfattes sånn.
Ironi oppfatter han som feigt og gjerrig, noe man bruker i selvforsvar. Men han erkjenner humoren i bildene, de som får den dystre Munch – slik vi kjenner ham – til å fremstå i knalle farger og ellers enkelte «crazy» motiver. Han peker på lange, gule øyevipper i et portrett på rød bakgrunn.
– Kanskje er det Munch som kvinne? Det finnes mange eksempler på hvor han fremstiller seg selv som kvinne, i fullt alvor, det liker jeg! Dette er også den forfengelige Munch! Enkelte ganger fremstår Munch i sin egen kunst med en positur ala «Jeg er deilig, jeg er sexy». «Jeg er Munch», sier Munch-tolkeren og legger til at verdenskunstneren var en merkevarebygger av rang.
Når selvforsvaret svekkes
Brendmo ser at humor og ironi kan ligge tett på hverandre, og han innrømmer at han ville finne ut hvor grensen gikk.
– I motsetning til å være ironisk, må jeg være sårbar i mitt møte med andre mennesker. For hva skjer når selvforsvaret svekkes? Klarte jeg å ta et tåpelig ønske om å male Munch på alvor? sier han alvorlig og understreker at portrettene jo er enkle og har sterke farger, at de ikke er akademiske i sin utforming. Det enkle er også et resultat av tredve års erfaring som kunstner.
– Ved å tegne og male portrettet om og om igjen kom jeg gradvis litt nærmere en opplevelse av å se Munch bak mytene og hans skinnende berømmelse
– Her er det jo som om Munch ser seg i speilet, viser han. Det røde maleriet med rosa detaljer står ut i rommet og får en til å tenke over at det ikke er noe ved Munch som minner om rødt. Vel, kanskje en og annen tørr oransje, en jordfarget en. Men aldri ordentlig rødt.
– Her ser han seg i speilet, fortsetter Brendmoe, – et teaterspeil, sånne du finner i teatergarderobene med lyspærer rundt det hele, her er de rosa. Likevel utstråler han en viss tomhet… Det var sterkt å male, sier kunstneren. Han kaller prosjektet for et «faderdrap» og sier at det var viktig for ham som kunstner å gå veldig tett på Munch. Alltid det samme portrettet.
Repetisjon av et motiv
Markus Brendmoe er født i 1961 i Oslo, og er utdannet ved Statens kunstakademi og Atelier Warsinski. Det er maleri som er hans hoveduttrykk, men også tegning og grafikk. Han debuterte på høstutstillingen i 1983, har stilt ut i mange kjente gallerier i hele landet, som Samtidsmuseet, Henie Onstad kunstsenter, også på Astrup Fernley-museet og Klubb 7 tilbake på 80-tallet. Han er innkjøpt til kunstsamlinger som Nasjonalgalleriet, Astrup Fernley-museet og Samtidsmuseet, for å nevne noen, men også av dronning Sonja, som er en kjent kunstsamler. Spørsmålene han stilte med utstillingen på Stenersenmuseet i 2011 var ikke mindre enn hva et kunstverk er, og hva er kunstnerisk originalitet?
«Brendmoe gjør som Andy Warhol engang gjorde – han repeterer de få motivene han bruker i utstillingen på en måte som nesten vanner ut inspirasjonskilden Munch», skriver Hilde Hernes i tidsskriftet KunstForum i september 2011.
– Rund der, spiss der, – det skriker i tusjen – og så er det rynkene i pannen….sånn…øret er større på venstresiden, og så synes det nesten ikke på høyresiden…der…han mumler…sånn….og så er det mustasjen på høyre siden…sånn, overleppen…der var det noe…sånn! Enda et portrett av Edward Munch er gjennomført. Denne gang med sprit-tusj. Kunstneren har studert maleriet av Munch, «Selvportrett med sigarett», tegnet og malt etter det så mange ganger at når han viser det på blokka, ligner det en tegneseriefigur.
Munch på eget ansvar
Markus Brendmoe kastet seg egentlig ut i sin tilnærming til Munch for å ta et grep om sin egen kunstnertilværelse.
– Jeg måtte si fra at jeg er her ennå, at jeg er med. Samtidig måtte jeg trå til i dette prosjektet, det måtte koste noe, det måtte ha fallhøyde, sier han. Så for å erobre Munch var det vesentlig å nettopp «vanne ut» eller i alle fall gjøre alt arbeid til sitt eget gjennom repetitive øvelser.
– Det er noen som har kommentert at bildene ikke ligner på Munch, sier Markus Brendmoe
– Ved å tegne og male portrettet om og om igjen kom jeg gradvis litt nærmere en opplevelse av å se Munch bak mytene og hans skinnende berømmelse. Han ble i ett perspektiv en nyttig idiot for meg, som en målbar enhet for hva språket mitt rommer, sier Brendmoe, som mener at en god markør på bra prosess er opplevelsen av å miste seg selv, tid og sted.
En undersøkelse som startet for 20 år siden
– Dette var en relasjon jeg bare befant meg i, som ble til fordi jeg begynte å undersøke den for 20 år siden. Jeg holdt egentlig på med noe helt annet, sier han. For Brendmoe ble det etterhvert viktig å forsøke å beskrive denne relasjonen på flere måter.
– Hvor mange måter kan jeg si noe om dette på, hva er bredden i språket mitt? Bærekraften? spurte jeg meg selv. – Kan jeg nærme meg en slik kjempe uten å bli knust? Igjen gliser han, og vi andre blir minnet på alle verdens visdomsord som handler om å våge å gjennomføre det vi drømmer om, gjøre det vi aldri har gjort før.
– Det er en dyp ambivalens mellom mellom å beundre Munch og mitt prosjekt. Det er mye viktigere for meg å leve mitt liv, konkluderer Brendmoe, som er kjent for å leke med konvensjoner, dekonstruere og gjenskape kunst.
«Munch 150», jubileum og en bok
Inspirert av 150-års jubileet lekker det stadig ut bilder på Markus Brendmoes Facebook-profil under fanen «Munch 150», fra samlingen han har malt – over 70 lerret, kanskje over 200 malerier og tegninger samlet, til glede og forbauselse for mange tilhengere i det sosiale mediet. Brendmoe er ikke så opptatt av om folk synes han tuller.
– Det er noen som har kommentert at bildene ikke ligner på Munch, sier han. Men de fleste er takknemlige for at han har våget å nærme seg «Den store».
Tidlig i dette prosjektet søkte han ut til profesjonelle skribenter for å sjekke om ideen om å stå ansikt til ansikt med Munch var på riktig spor. Det ble det bok av. Han hadde behov for at flere sannheter skulle formuleres, ikke bare hans egne. Brendmoe inviterte Kjetil Røed i Aftenposten, Tommy Olsson i Morgenbladet, Jon Rognlien i Dagbladet, kollega Stein Koksvik og Stenersenmuseets representant Selene Went, for å få deres blikk på prosjektet.
– Jeg inviterte dem én og én, og alle var begeistret. De ville bidra med tekst til boka, og jeg fikk fem blikk inn på mitt blikk på Munch, sier han.
Jubler for Munch med lav stemme
Det uungåelige temaet Munch-jubileet i 2013 står risset på blokka. Kunstmaleren er glad for at han ikke har en høy stemme i den sammenhengen, at hans prosess startet for 20 år siden og ble avsluttet i 2011. Men under den lave røsten er han rystet. Han opplever at Oslo kommune har vanskjøttet sitt ansvar for den verdifulle arven Munch etterlot dem, og at politikerne fra 1946 til dags dato hverken har kunnet eller villet finne et museum til den internasjonale kjempen.
Kunsten har ikke et verdig hjem i jubileumsåret
– Om noe er ironisk, så er det at Munchs kunst ikke har et verdig hjem i Munch-året. Det er i tillegg tragikomisk å bevitne en inkompetent ledelse ved Munch-museet som forsøker å tåkelegge de faktiske forhold om hvordan og hvorfor det har vært mulig å kjøre dette museet i grøfta på to år, sier han.
Mens han snakker pågår det høringer der nede på Rådhuset, i Oslo Bystyre. De ansatte ved museet har varslet mistillit til ledelse og tillitsvalgte. Og økonomien er i skvis. Det skrives med store bokstaver i mediene.
Munch – grunnlaget for det neste
Når han sitter i det tomme, store atelieret, er det vanskelig å tenke seg at han er i full gang med et nytt prosjekt. Han sier at han har hatt en god pause, at det er omtrent et to år siden han la Munch vekk og legger til at han nå er i full gang med et nytt prosjekt. Det siste stedet maleriene ble utstilt, var i det nye London-galleriet ArtEco i juni 2012.
Men helt kvitt mastodonten i norsk kunstliv er Brendmoe ikke. Til sommeren skal han stille ut bildene av Munch på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg i utstillingen «Munch by others», som nettopp fokuserer på at «Munchs historiske betydning og fortsatte aktualitet stadig reflekteres i dagens norske og internasjonale samtidskunst», som det står på museets nettsider. Da får Brendmoe hele 90 kvadratmeter veggplass å boltre seg på. Han skal lage en kjempekollasj!
Munch: Brendmoe, Viskum og Melgaard på Haugar
I Haugar sin samling finner vi allerede Andy Warhols bilder av Munch i den faste utstillingen «After Munch», langtidsdeponert av Sparebankstiftelsen DnB NOR. Den kommende utstillingen vil bygge videre på denne. Og Brendmoe får selskap av flere:
– Både Viskum og Melgaard skal stille ut der da, sier Brendmoe, som verken nevner Unni Askeland, Kjell Nupen eller Kjell Torriset. Flere norske kommer, også de internasjonale: Tracy Emin, Louise Bourgeois, bare for å nevne noen. Vår Munch-mann – eller tolker av seg selv ved hjelp av Munch – vil til denne utstillingen vise arbeider som er tenkt å gi publikum på utstillingen et visuelt smell eller fanfare på vei ut fra utstillingen!
Inntil det skjer, lever Munch i ham og har gitt nyttige erfaringer for et nytt prosjekt. Markus Brendmoe fortsetter på tegninger som han tenker skal bli malerier i det neste kunstprosjektet.
Og han er godt i gang allerede, på et grensesprengende nivå som han oppbevarer trygt i en pappeske. Det skal handle om intet mindre enn Kvinnen.