– Det jeg ser er Tervuren, forsøker Steffen Kørner å forklare. Han fant et gammelt kart over den belgiske byen, og relativt godt arkiverte planer, basert på en grandios tanke; en verdensby. Hadde det ikke vært for at 1. verdenskrig kom og ødela planene, så hadde kanskje den ligget nettopp i Belgia.
Hendrik Christian Andersen
Inspirasjonen til det som er blitt Steffen Kørners mastergrad ved Kunsthøyskolen i Oslo, boken Vandring 11. -12. mars 2014, har han hentet hos skulptøren Hendrik Christian Andersen.
Andersen, født i Bergen i 1872, flyttet med sine foreldre til Newport på Rhode Island i USA bare ett år gammel. Han begynte sitt arbeid som skulptør der, og underviste blant andre Gertrude Vanderbilt ved Art Students League of New York, før han senere reiste til Europa for å studere kunst. Han slo seg til slutt slo seg ned i Roma, hvor han har fått et museum oppkalt etter seg.
Internasjonal harmoni
Kartene og planene til verdensbyen fant Kørner i boken Creation of a World Centre of Communication, utgitt i 1913, av den norskfødte skulptøren og byplanleggeren. Andersen, som var opptatt av Beaux-arts-arkitektur mente at kunst, kommunikasjon, religion, lov og rett, handel og industri, kunne skape internasjonal harmoni og fred i verden. Andersen ble kritisert for å være politisk naiv og for å ha stort fokus på det monumentale. Likevel speiler planene hans den politiske atmosfæren på begynnelsen av 20-tallet, som man ser senere samme tiår, hos Le Corbusier og hans Ville Conteporaine.
Trikken til Tervuren stod klar for avreise i det jeg ankom Montgomery, men den tok jeg ikke. Jeg ville se på stasjonen, vente på neste trikk, se på benkene, skiltene, salgsautomatene, gulvene, veggene. Jeg befant meg i et galleri, der alle objektene er nøye plassert, montert fast og belyst av kunstig, hvitt dagslys. Kanskje på grunn av lyset og den kjølige temperaturen, stenene i skinnegangen, og benkene, fikk jeg følelsen av å befinne meg i et tomrom, et mellomrom, et sted som hverken er ute eller inne, men imellom, et høyst passende sted å søke en reises befrielse – den neste trikken gikk jeg på, satte meg ned og så ut av vinduet, inn i mørket som snart ble til by.
Kong Albert I av Belgia syntes planene var storveis og ønsket gi et landområde til «Verdensbyen, en slags utopisk syntese av mange ulike kulturformer», som det står referert i kilder.
Et imaginært Tervuren
Med de gamle byplanene mellom hendene, har Kørner reist og vandret gjennom nåtidens Tervuren. Han har forsøkt å se byen slik den kunne ha vært ifølge det gamle kartet, og slik den faktisk er i dag. Han har stått ved en imaginær kongressbygning, vært i en av Verdensbyens hager, betraktet en av de mange og høye bronsjeskulpturene … passert en bred bulevard og flere utdanningsinstitusjoner. Men hva så han?
Utenfor trikkevinduet var by blitt til forstad. Jeg satt på trikken som går fra Montgomery til Tervuren med kartet i lommen, mitt ærend i Belgia, i studieøyemed å oppsøke et sted fra hvilket jeg har minner, et sted av erindringer, et sted jeg aldri har besøkt.
– Da jeg vandret etter kartet, visste jeg jo ikke hva som kom til å vente meg på de forskjellige stedene, sier han.
– Du kom dit hvor biblioteket ligger på det gamle kartet, og fant et vanlig bolighus – hva skjedde da?
Kørner plasserer seg selv tilbake i øyeblikket og forklarer opplevelsen av å være på to steder samtidig:
– Jeg ser for meg biblioteket. Jeg ser for meg at den fysiske bygningen ligger der. Men det er som en allegori. Jeg tenker på, og ser for meg hvordan verdensbyen kunne ha vært. Men kamera – det jeg tar bilde av – gir en korreksjon av mitt bilde og viser nåtiden på samme sted.
Jeg satt bakerst i et enkeltsete bekledd med gulbrunt stoff, med utsikt over den folketomme trikken som i hver sving knakk på enkelte steder og gjorde det umulig å se frontvinduet, for så å rette seg ut igjen på rette strekninger. Jeg var ikledd sorte jeans, sort skjorte, en sort frakk som rakk meg ned til knærne, og et par hvite og blå, allerede ganske slitte joggesko stramt knytt rundt føttene. Jeg skulle gå langt, fra tidlig om morgenen når morgentåken fortsatt ligger som et tykt hvitt teppe, til kvelden og mørket omfavner, kanskje lenger.
Jobber med et ærlig inntrykk
Alle bildene fra vandringen i Tervuren er satt i kronologisk rekkefølge. Men teksten som er satt til bildene i boken har også vært viktig, ettersom han ikke bare tar bilder, men også noterer mens han går på oppdagerferd. Rå, litt uferdige tekster – synes han selv – stemmer med hvordan bildene gjengir det han har sett.
– Hvordan henger tekst og bilde sammen? Det kan virke som om de er tilfeldig sammensatt?
Kørner mener at de ubehandlede inntrykkene som nå står på trykk til bildene, viser et ærlig og usminket bilde av det han ser. Han synes de rene ideene, satt opp mot hverandre, er en spennende likestilling i boken han har laget.
Utenfor var forstad blitt skog. Det stod en trikk foran og ventet da trikken jeg satt på sakte rullet inn på den siste stasjonen. Vel vitende om at trikken kom til å bli stående på stasjonen i noen minutter, hastet jeg ikke med å reise meg opp fra setet, legge kamerareimen rundt skulderen og gå av. Alt gikk sakte. Det var med spenning jeg gikk ned de tre trinnene, ut trikkedøren og ned på perrongen og begynte å gå, ut av stasjonen, forbi telefonkiosken, over jordlappen der biler stod parkert. Bakken var fuktig, med små brune vannpytter her og der. Jeg gikk forbi skiltet som viste vei inn til sentrum av Tervuren, forbi den lille bensinstasjonen og forbi puben bygget i den gamle jernbanestasjonen, der deler av skinnene ligger gjengrodd i skogen bortenfor. Forbi Hotel la Vignette der hvite linjer av farget murstein snirkles som elver gjennom de røde, og de fire flaggene på stengene utenfor henger urørlige på en vindstille dag som da jeg gikk der.
Parallelle univers
Hovedintensjonen i en vandring er å gå, undersøke og oppleve et sted. Kørner er opptatt av parallelle opplevelser.
Tilnærmingen til verdensbyen gjennom å bli kjent med planene, har nemlig ikke handlet om glemt historie, men heller om å akseptere at Tervuren representerer noe annet på samme tid og sted; planer som ligger arkivert, blir til noe som befinner seg der – i et slags parallelt univers – en kollektiv hukommelse; noe man oppdager eller husker som et minne selv om man ikke kjente det fra før eller var det bevisst.
– Jeg opplevde at jeg balanserte mellom to hukommelser, sier han.
Gaten lå øde, ikke en kjørende bil, ikke et menneske. Tervuren er et sted folk drar for å sove. På dagtid står husene tomme, vinduene er lukket og gardinene trukket for, jeg kan ikke se inn. Husene venter. Flere av husene har garasjer, hver port lukket og låst. Jeg vandret ikke på fortauene, men midt i gaten, uforstyrret. Det var en mektig ensomhet som omfavnet meg der jeg gikk, en mye sterkere enn den forventet, enn den jeg oppsøkte ved å reise alene, den uhyggelige jeg alltid oppsøker og i finner ro, hvilken jeg som en nødvendighet inntrer for å observere og studere. Tervuren forventet meg ikke, ikke var jeg velkommen, heller ikke uønsket.
Tekst. Foto. Vandring.
Fotografiet er sekundært, men er et viktig redskap for å forstå stedet han har vært på. Ved å ha satt bildene, tekstene og historiene mellom fysiske permer, jobber han med sykluser som det å gå videre.
Han tenker om prosjektet at han kan foreta nye vandringer i fremtiden, studere stedet på nytt. Han tenker at han kan bli istand til å se helt nye ting. Under vandringen han har gjennomført, var han påvirket av spesielle tanker. Under fremtidige vandringer på samme sted, vil han kunne ha lagt gamle tanker bak seg for så å se alt i et nytt perspektiv.
Vandrer videre
Noen vil med letthet kunne påstå at Verdensbyen ikke var Hendrik Christian Andersens idé alene. Men de vil kunne si at han og den franske arkitekten Ernest Hébrards publiserte tanker om et verdens kommunikasjonssenter inspirerte flere i 1913, for eksempel den belgiske forfatteren Paul Otlet, til å samarbeide med mange av datidens arkitekter og videreutvikle visjoner om en hel by.
For Steffen Kørner er stedet et objekt, der finner han fasader. Da han vandret og fotograferte, husket han ting både fra verdensbyen og fra nuet. De fysiske fasadene blir metaforer for det som ligger bakenfor, mener han, slik verdensbyen gjør det i Tervuren. Bildene representerer fasader for teori, og historie blir inngangsporten til en ny studie. Kanskje som en del av en egen livsstudie.
En entrer byens port, går på brostein gjennom alleen der trærne strekker seg høyt og greinene lager et tak kun små, lekne glimt av solskinn trenger gjennom og kravler rundt på bakken som tanglopper under en løftet stein. En ankommer byen gjennom skyggen, dens natur er fullt og helt bestemt av de veier man har reist.
Alle uthevede sitat i artikkelen er Steffen Kørners tekst hentet fra boka og mastergradsoppgaven Vandring 11. -12. mars 2014