“Norge er en smeltedigel av musikalsk talent.” Engelske Pete Flatt er pressekontakt for det norske bandet Cartoon Shadows som i sommer landerte singelen “Gem” i hipsterbydelen Shoreditch i London. Han elsker norske band og mener de har mye å fare med.
“Red hot debut single from ice cold Norwegian band,” står det i pressemeldingen. Pete liker bandet fra Norge, og hinter til publikum om musikk som tenner. Om intensjonen til Cartoon Shadows er å få jentene til å rocke på dansegulvet, så er det ganske sikkert at de ikke skal behøve å vente særlig lenge på det etter første taktslag.
Norske band er skolert og kan spille.
Pulserende rytmer på grensen til disco kan fort få publikum til å flytte på en fot eller to, svinge på hoftene og la den musikalske vinden ta tak i håret. Den litt tyngre rocken får en til å høre nærmere etter. Det er flere lag i lydbildet, som også er “tight”. Ett er sikkert; dette er et band som skaper god stemning.
Og ikke rart det svinger: I tillegg til at Steely Dan er en viktig inspirasjonskilde, henter Cartoon Shadows inspirasjon fra Redbone, tidlig Prince og Thin Lizzy. Her vekkes man til live av et grunnleggende 70-talls sound, som bandet har utviklet og gjort til sitt eget uttrykk.
https://soundcloud.com/cartoonshadows/gem/s-xMDxU
Slipper “Gem” i London
På klubben i Shoreditch i London har tilhengere samlet seg for å overvære bandets slipp av singelen “Gem”. Det skjer i London og ikke i Oslo – så hvem er det disse gutta og hvem tror de at de er? Ifølge pr-kontakt Pete, er dette gutter som er skolert og som kan spille, i motsetning til mange engelske band som vil prøve lykken.
– Vi kommer jo fra forskjellige skoleringer, sier Abdi.
– Knut er ordentlig skolert! Fra Norges musikkhøyskole. Ha-ha! Det er høyeste skolering du kan få – Norges høyeste musikkskole, fleiper gitarist Jan Birger Akerhaugen.
Vil benytte anledningen til å jobbe i England
Cartoon Shadows har sine grunner til å slippe singelen i London, og de er alle enige om at det er fint å skinne hjemme etter en tur i utlandet. Grunnen til at de fleste ikke prøver seg i utlandet først, er at de ofte ikke har noen kobling til andre land, mener bandmedlemmene.
– Men siden vi har det, så tenkte vi å bruke anledningen, sier vokalist og gitarist Abdi Baisa.
– Målet er å få en fanbase her også, som vi kan jobbe med.
Bygger nettverk
Han, Jan Birger Akerhaugen på gitar, Knut Olav Buverud Sandvik på bass og Gøran Flåtin på trommer, ser fram til å begynne å jobbe seg inn i det britiske markedet. Gøran tror at alle nisjer vil være større i England enn i Norge, og han mener det er lettere at nisjen bandet er i, kan vokse seg stor. De satser på live-opptredner etter releasen av sin første singel.
Målet er å få en fanbase her i England også.
– Vi har et nettverk her som funker veldig bra. Så det er kanskje litt enklere å få gjennomført ting her enn hjemme i Oslo, sier Gøran Flåtin, som grunnla bandet i 2008. Han har bodd i London i ett år, og jobber i et videofirma som en tidligere manager har etablert. Samtidig skal han bruke tid på å bygge nettverk og bandet i England.
Cartoon Shadows har eget produksjonsstudio i Oslo, men kom til London med en uferdig albumproduksjon. Den har de mastret på historiske Abbey Road Studio, for å få opplevelsen av å være og jobbe der. Det har også bidratt til å utvide nettverket.
Godt musikalsk grunnlag
Resten av bandet bor i Oslo. Det betyr at de må øve hver for seg. Settet de spiller denne kvelden er et sett de også har spilt tilbake i januar på Cross Roads i Oslo. De har spilt sammen og skrevet låter sammen i 7 år, og det setter de pris på nå som de bor på forskjellige steder.
Akkerhaugen er en bra plass.
For nå merker de at grunnlaget de har teller, og det er blitt klart at de har gode rutiner. Uten det hadde de ikke bare kunne møttes og spille sammen på bakgrunn av tørrøving for så å lage rock på scenen. Men her er det både bølgelengder og følelser som teller.
– Vi kan krangle om mye rart og være uenige musikalsk, men når vi skal spille, så sitter det, sier Abdi.
I sommer har de spilt i Shoreditch Park. Unsigned London er en festival som arrangeres hvert år i juli, Sankt Hans-rock på Akkerhaugen, før høstens …
– Hvor er Akkerhaugen?
– Har du vært i Bø i telemark har du kjørt gjennom Akkerhaugen og Gvarv, der jeg kommer fra sier Abdi. Det er nabokommunen til der de andre gutta kommer fra.
De synes det er en bra plass. Det er her de har gått i musikkbarnehager og på kulturskolen, lært seg å spille og brukt mye tid i øvingslokalet fra de var guttunger. Her spilte Abdi i sine første band i Akkerhaugen rockesamfunn, og møtte de andre i 13-årsalderen. Dialekten er tydelig. Dette er ikke et gutteband fra hovedstaden.
Møtes i punkter for felles musikalske interesser
– Hva kan dere si om musikken?
– Vi har forskjellige inspirasjonskilder, ettersom vi kommer fra forskjellig skolering innen musikk, sier Knut, bassist.
– Men vi møtes i det punktet hvor vi har felles interesser. Lyd fra 70-tallet står sentralt. Både innenfor rock og pop. Vi liker å blande.
– Det er mye rytme?
– Ja, dyp nerding! De ler høyt. – Og så blander vi det med litt fantasi, fortsetter Knut. Men når vi lager musikk sammen, så finner vi frem til det som er litt retro, men så bestemmer vi oss for å gjøre det til vårt eget, det er viktig å få det inn i en annen retning, gjøre det mer originalt. Det er litt av formelen. De som har kjent oss lenge sier at vi har det. En formel, altså.
– Vi har en felles forståelse for rytme og tydelighet. De to tinga, sier Knut.
– Vi vil ha trøkk, men vi vil også ha stemning og skjønnhet, sier Gøran.
De som har kjent oss lenge sier at vi har en formel.
Gutta smaker på ord som “stemning” og “skjønnhet”, og bryter ut i rå latter. Men hvem har noen gang sagt at musikk er enkelt å beskrive – og særlig når den kommer fra eget bryst?
– Ja, det skal være rock og det skal være sexy rock! Gøran gir seg ikke.
– Skjønnheten og stemningen og udyret! Det er munter stemning under bandets første slipp av singelen “Gem” på “Raodtrip” i Shoreditch i London, og herfra skal bandet jobbe videre for å få jentene til å digge rock.
– Eddie van Halen sa en gang at de aldri kom til å slippe en skive som ikke fikk jentene til å rocke, sier gitarist Jan Birger Akerhaugen.
Det siste er bandet absolutt enig i.