– Jeg føler at jeg ikke fikk æret henne nok, sier hun og flytter blikket rolig utover mot Oslo by og solskinnet som tegner skarpe skygger på bygningene. Det er snart ett år siden hun ga ut albumet «Snow» og dedikerte det til farmor, en kvinne som betydde alt i Fay Wildhagens liv.
Den unge musikeren lever fortsatt i lengselen etter et menneske hun respekterer høyt. Sånn sett er hun en tenker. En som går sakte frem. Og som ikke skremmes av sitt eget selskap, heller tvert imot.
Henger på en kirkegård
– Jeg kjenner ikke mange som henger på en kirkegård, sier hun ironisk og ler når hun betror at de som ligger gravlagt her er blitt vennene hennes.
– Så ikke kødd med med Henry eller Lorentz, spøker hun. – Eller Alfhild. Fay har invitert oss til benken der hun bruker så mye tid hun kan.
– Farmor og jeg var nære. Det siste albumet er dedikert til henne, sier hun.
I låtene «Carry You» og «Four Years (in one day)» kommer lengselen etter det viktige mennesket og innflytelsen til syne:
«When you left I lost my ground. I don’t know if I’ll ever find, out if I can call this home. Now that I’ll be here all alone.»
Vendepunktet
– Jeg kom til et vendepunkt i livet mitt da jeg mistet henne. Jeg mistet en påle. I vårt forhold var det ubetinget kjærlighet begge veier. Når jeg sitter her nå, forstår jeg hvor viktig det var og er for meg å være her mye. Jeg gråt mye. Tok med meg kakao og boller – prøvde å feire litt og ha good times med farmor – noe som hjalp. Tenkte at det hadde jeg likt at noen gjorde det med meg.
Så jeg satt her på benken på kirkegården og så utover byen. Samtidig begynte det å skje ting med musikken. Det ble skapt noe som er mye større enn meg. Så det albumet er preget av mange tanker. Og det er en hyllest.
Var ikke forberedt på spørsmålene
Fay forteller om promoteringen av albumet, at hun skrev «Til Farmor» inni coveret på CD-en. Det hadde mange lagt merke til, og spørsmålene kom.
– Jeg var ikke forberedt på å bli intervjuet om forholdet til farmor direkte på radioen – jeg stammet – hadde hjertet i halsen.
– Farmor er med i harmoniene, i låtene. Jobben som musiker er gjentagende, men den samler meg, jeg får energi av å spille.
Hun synes det er vanskelig å se for seg at musikken, produksjonen, hele prosessen skal være en vare som selges for penger.
Gruer seg til å selge musikk
– Jeg gruer meg til albumet skal stå på salg i butikken, for det kommer jo til å skje. Synes det er brutalt fordi det er et så sjelelig produkt. Når noe er på salg blir det et så ekstremt konkret produkt, det som egentlig føles som en hjertegave fra meg til lytteren, sier hun og skulle ønske at penger ikke var involvert, at hun bare kunne spille.
Magiske øyeblikk i musikken
En annen kan synes at mennesket Fay er uredd, besluttsom, ung, gammel. Selv liker hun å holde seg for seg selv. Det har fulgt henne fra barnsben. Hun husker mor mase om at hun måtte ut og leke med de andre, mens hun selv likte å være alene, drive med sitt, lage eventyr, tegne, male, bygge lego …
– Jeg gruer meg til albumet skal stå på salg i butikken, for det kommer jo til å skje, sier Fay Wildhagen.
Hun synes det er godt og viktig å være alene. Hun drar på hytta alene. Skogen er et viktig sted i min tilværelse. Og hun trives best når det lukter bål av klærne hennes. Så er også naturens elementer godt representert i musikken.
Det er stort å spille med andre
Fay Wildhagens trang til å være mye alene, handler ikke om at hun er asosial. Hun synes det er nok fest i musikken, og hun liker å være en som forteller historier, elsker å spille – også på egne hjertestrenger, har ikke behov for å være noen spesiell. Hun ser frem til de magiske øyeblikkene hun har med bandet når de fordyper seg i musikken.
– Det er stort å spille sammen med andre. Det er ingenting som er større enn det, sier hun.
Travle dager
I året som gikk var det også travelt for Fay. Albumet kom ut i juni 2015, og siden har det gått slag-i-slag. Tar man en nærmere kikk på konsertlisten, ser man at det senhøstes har vært spilt en gig i uken. Og anmeldelsene har kommet på rekke og rad. Mest spennende er det at medier utenfor Norge har hørt henne. Rune Schlosser skriver i danske gaffa.dk:
«Der rent musikalsk formåede at formidle hvad sneen er. Til tider helt tyst og intimt og til tider hvirvlende og kaotisk. Wildhagens guitar et krængende udtryk for kulden i musikken, der stod i smuk kontrast til strygernes varme overlap af Wildhagens vokal der konstant osede af personlighed og karakter. Fay Wildhagen var lørdag på by:Larm festivalens største positive overraskelse. Tak for det!»
Super Natural
I London, sitter Jan de Ryck – musikkjournalist og tidligere redaktør i belgiske musikkmagasiner som Vice, The Ticket, Sheap, Move-X – og lytter til norske Fay Wildhagen i hodetelefoner. Vi vil vite hva verden der ute tenker om det «nordiske soundet»:
– For a while now, a resistant strain of folk-inflected pop music characterized by muscular acoustic guitars and massive cathartic choruses has been defying the global chart dominance of what’s come to be known as Electronic Dance Music, sier han og plasserer Wildhagen i et større musikalsk bilde. Og han mener at Wildhagen står støtt i sin genre:
– Led by the barnstorming acrobatics of Mumford and Sons, bands like the Lumineers and Edward Sharpe and the Magnetic Zeros have found huge audiences all over the world. This has not gone unnoticed in the Nordic region: Iceland’s Of Monsters and Men have benefited greatly from the popular template, and the music of Norway’s Fay Wildhagen seems to fit the mould comfortably.
Hipster instrumentation, plucky fingerpicking
De Ryck analyserer videre.
– Wildhagen’s songs have the requisite climactic buildup: they seem to always be running toward some sort of transcendent moment. She’s got the hipster instrumentation, too: plucky fingerpicking, sweeping dramatic violins, and the communal handclaps beloved by revellers bedecked in vintage denim and beat-up boots. Her voice is slightly quavering, more emotive than it is beautiful. Focus-group perfect, then?
I året som gikk var det også travelt for Fay. Albumet kom ut i juni 2015, og siden har det gått slag-i-slag.
Ikke helt, mener han. – Wildhagen expands on the genre’s formal limitations with gently shimmering guitars and a sparkling, sparse sense of space reminiscent of Jeff Buckley. Her pace is frequently slower than the frantic strumming so common in steroid folk. But what truly sets Wildhagen apart are her elemental lyrics, which are often beautifully naturalistic musings on the earth. The wind, sea, rain and snow are everywhere, painting a more expansive picture of the human experience than the claustrophobic crescendos would suggest. In speaking so plainly of the world, she actually sounds otherworldly.
I en annen verden
– Farmor er med i harmoniene, i låtene. Jobben som musiker er gjentagende, men den samler meg, jeg får energi av å spille. Det magiske skjer når jeg hører de første tonene fra cellisten, ser øynene til folk i mørket … Musikken er en essensiell del av hjerterytmen, nært og personlig.
Hun er fortsatt fascinert over at det går an. Å skape noe selv. Alt kan tyde på at Fay Wildhagen befinner seg trygt plassert i et eget univers.