Det der med navn kan være vrient. Kunstkolonialen ligger i Lillesand og gjør seg fin for innbyggere og feriegjester, på brygga i Lillesand. Innehaver Trine Wilhelmine Rønnevig får, ifølge Lillesands-Posten, skryt av selveste Språkrådet for å ha funnet opp et nytt og likandes ord; kunstkolonial.
– Det var ingen grunn til å konkurrere med navnet Harald Fjeldal kolonial, som er det fineste, sier hun. Istedet endret hun bare betydningen av ordet «kolonial» ørlite grann – fylte det med kunst istedet for varer fra fjerne strøk.
Kunst, design, farger, ideer og energi
– Jeg er inspirert av farger, konstaterer Rønnevig, som har vært smykkedesigner og gullsmed i 30 år, når hun viser Plnty rundt i de rustikke lokalene med døråpning til brygga. Her kom varene inn i gamle dager. Hun er et oppkomme av ideer og har mange planer for hva som skal skje rundt huset i sommersesongen.
Det klassiske, hvite sørlandshuset har rommet Harald Fjeldals virksomhet som kolonial siden 20-tallet. Og ettersom ordet «kolonial» betydde utsalg med varer som kom fra koloniene, ble hennes kunstvirksomhet som gullsmed naturlig integrert i Fjeldals gamle lokaler hvor handelsvirksomhet har foregått i nesten 90 år før hun flyttet inn i 2014 – for ikke å snakke om i selve navnet, som hun både har bevart og utviklet. Så har hun også investert mye i lokalene. All innredning er spesielt designet for hennes virksomhet.
Lar meg inspirere
– Det er masse fint her, jeg lar meg inspirere, særlig av alle fargene. Her finner man mye forskjellig, og til tross for at det er mange ting, så er det ikke noe rot her, sier kunde Anne Torill Storevold.
Lokalene i det tradisjonsrike gamle trehuset inneholder norske designvarer i tillegg til Wilhelmine smykker, som Rønnevig skaper selv i – i et bittelite verksted. Her finner hun tid til meditasjon og å lage smykker utenom åpningstid.
Hun er kommet til enighet med seg selv om en regel. Det er å slutte å jobbe klokken 21.00 om kvelden. Men noen ganger trenger hun «flyt». Hun elsker det, faktisk. Derfor er søndager «flyt». Da sitter hun gjerne i verkstedet, lager smykker og hører podkast med øretelefoner på.
Krevende men hyggelig
Det å drive butikk er en krevende, men usedvanlig hyggelig gesjeft. Trine Wilhelmine Rønnevig får lett kontakt med kundene, og er et overskuddsmenneske som fyller lokalene med energi og latter. «Skal ha, bare skal ha», hører vi henne spøke med en av kundene i kassen i en av mange samtaler over disk. Og ikke minst er retrieveren Alf en firbent personlighet mange kommer forbi for å hilse på. Men det er ikke ren glamor å drive med kunst og design i Lillesand:
– Det er en utfordring å klare seg i bykjernen, og konkurrere mot senteret lenger opp i byen, sier hun og henviser til ett av Norges største kjøpesentere med oppunder 200 butikker. Sørlandssenteret rager faktisk på topp på Wikipedias liste over de aller største.
Utfordret av Norges største kjøpesenter
– Men jeg har en trofast holdning til sentrum og vil være her, sier den tidligere lederen av Lillesand Handelsstand. Så når de andre butikkene stenger klokka 15.00, stenger Rønneberg dørene hos Kunstkolonialen først klokka 16.00 på en lørdag. Det er klar strategi.
Gullsmeden og butikkinnehaveren forteller at hun har funnet sine favorittmerker innen norsk design. Det er ikke bare-bare å stå ansikt til ansikt med kunder, de har mange krav som norske designere må innfri.
Norsk design må innfri kravene
– Det er et par utfordringer. Designeren må naturligvis ha innblikk i passform og kvalitet. Og særlig må man passe på at plaggene passer over hofta, presiserer hun og garanterer at det blir reklamasjoner av plagg som kan være sydd for trange, med fare for sømmer som kan sprekke når noen setter seg. Rønnevig trekker frem Katrin Uri som sitt utvalgte norske designmerke:
– Uri har 25 år i bransjen, og det er min erfaring at plaggene hennes fungerer godt på norske kvinnekropper, sier en som har vært på produsentsiden selv i mange år. Det å følge opp kunder, er det andre kriteriet hun mener er ekstremt viktig for designerne og produsentene.
Vanskelig kombinasjon å skape og selge
– Det er noe man ofte ikke har tid til, fordi det er så mye annet å gjøre. Man skal jo designe og skape produkter, sier hun og har forståelse for at hele kjeden av gjøremål er vanskelig for en designvirksomhet som ikke har et større apparat bak seg.
Selv solgte hun til 100 butikker og hadde en million kroner i omsetning på 90-tallet. Hun vet hvor mye arbeid det innebærer.
I dag tar butikken all tiden hennes, men hun hun er stolt av at hun har holdt omsetningen oppe til tross for utfordringene hun møter på. Fordelen med å drive eget utsalg er også at hun selv får all omsetning av egenproduserte smykker.
Markedet rår
På disken står det noen produkter og venter i spenning på om Trine Wilhelmine Rønnevig vil forbarme seg over dem, altså vurdere om det er et marked for å selge dem i butikken hennes. Designeren får mange henvendelser, og må være streng.
Hun kan ikke ta inn produkter på bakgrunn av omsorgsfølelse. Hun må være virkelig overbevist om at produktene selger. Det er markedets tøffe kår som rår.
– Kundene sier de vil ha gule gensere i mørketiden, sier Trine Wilhelmine med et skrått smil og løper videre inn i designlørdagen i Harald Fjelds Kunstkolonial på brygga i Lillesand.