LIDENSKAPEN I SMELTEPUNKTET

1
419

Silja Skoglund er glassblåser, et yrke som er både skjørt og sterkt på samme tid. Hun er en modig kunsthåndverker som inviterer publikum inn i varmen mens glasset er under utforming, ikke redd for å vise at en del av håndverket er å kunne mislykkes. For også det er en kunst.

Glassblåserens evne til å skape handler om å gi seg hen, men også akseptere at alt arbeid går i tusen knas. Foto: Stig Lennart Sørensen.

Smeltepunkt på 1300 grader

Mens Skolund jobber med flytende glass som har smeltepunkt på 1300 grader, har hun samtidig evnen til å tenne gnisten i menneskene rundt seg – som en moderne jøgler som sjonglerer foran publikum. Og varme trengs, i et ellers kjølig klima i Tromsø.

Det skjøre glasset og den sterke viljen? Mange prosesser går i tusen knas i glasshytta. Foto: Simen G. Fangel

Finjustert fokus

– Det skal mye feiling til for å bli god. Silja Skoglund forteller lidenskapelig om prosessen når glasset smeltes og formes – om det utrolig korte tidsvinduet som er til rådighet for blåsing før glasset blir for kaldt. Det finjusterte fokuset, lidenskapen for verktøyene. Forelskelsen i arbeidet med det glodhete glasset. Fasinasjonen over smeltepunktet.

Glasset spilte på lag med blåseren denne gangen. Eller var det omvendt.

Nettopp dette med at faget krever så stor konsentrasjon, og konfrontasjonen med nederlaget, når et nesten ferdig produkt mislykkes og går i tusen knas i siste sekund, kan være forklaringen på at flere glassblåsere foretrekker et rolig og tilbaketrukket verksted.

Silja Skoglund i opplæringssituasjon med Julian Finne. Foto: June Åsheim.

Preget av dynamikk og praktisk tenkning

Silja Skoglund vokste opp på en folkehøgskole i Malangen i Troms fylke. I perioder var  hjemmet og verden rundt henne fylt opp av mennesker. Her ble hun tidlig preget. Dynamikk er et nøkkelord. Hun hadde kraft og vilje til å lære. Praktiske løsninger var en del av hverdagen. Et slikt miljø gjør noe med et barn.

Denne glassblåseren liker mennesker. Er trygg på andre. Mener man blir bedre av å jobbe i fellesskap.

Mørketida i Nordens Paris lyses opp av lamper fra Blåst. Foto: June Åsheim.

Kommer tett på hverandre gjennom samarbeid

– Det er utrolig hvor nært man kommer hverandre gjennom tett samarbeid. Man inspireres, mestrer og mislykkes sammen. Man blottstiller seg – da først skjer utviklingen. Det er utrolig spennende, jeg blir så glad i folkene jeg jobber med. Alle som har formet glass her har bidratt til å utvikle stedet, sier hun.

Karaffel med englevinger. Foto: June Åsheim

Som besøkende i Glasshytta Blåst kan man kjenne på pulsen det Silja Skoglund beskriver. Den dynamiske energien stråler fra de mange fargerike glasskreasjonene i glasshytta. Et enkelt tau markerer skillet mellom glassblåserne i arbeid og galleributikken.

Glasshytta Blåst har en galleributikk i den ene enden av lokalet og glassblåseri i den andre. Foto: Marius Fiskum

Blåser, vrir, former, blåser

Når glassblåse jobber i dypt fokus med å forme det glødende materialet, blåser, vrir, former, varmer, blåser igjen – da dempes stemmene i glasshytta Blåst. Besøkende forstår at de ikke skal forstyrre. Det er fasinerende å se hvordan det varme glasset arbeider sammen med blåseren. Og noen ganger mot. Da høres et knas. Så starter prosessen igjen.

Det er mye lidenskap i smeltepunktet på 1300 grader. Foto June Åsheim.

Etablerte Glasshytta Blåst

Skoglund dro til Sverige for å utdanne seg til glassblåser. Hun praktiserte yrket ulike steder, blant annet i Tyskland før hun i 2002 etablerte Glasshytta Blåst i Tromsø – byen som også kalles Nordens Paris på grunn av sin evne til å absorbere morgendagens tendenser.

– Det å arbeide som glassblåser er et yrke man aldri blir utlært i. Man må være skjerpet, hige etter å mestre en større vanskelighetsgrad.

Det finnes ingen glassblåserutdannelse i Norge. Glasshytta Blåst er den største i sitt slag her til lands. Fem personer, pluss en lærling, har i dag ansettelsesforhold hos Silja Skoglund.

Karaffel. Foto: June Åsheim

Vil vise at det krever å skape noe

Det er mye arbeid som ligger bak en bedrift som dette. Mye produksjon. For noen år siden ble Silja tildelt et kunstnerstipend. Det gav henne anledning til å reise ut og lære mer, fordype seg i skulpturering. Det skapte et større rom for kunstneren Silja. Forelskelsen i glass og smeltepunkt flammet opp.

Noen drar ut i verden, jobber og søker seg tilbake til Blåst.

I glasshytta har Silja nettopp gjort ferdig et stort glassfat. Kundene har fulgt nøye med på hele prosessen. Glasset spilte på lag med blåseren denne gangen. Eller var det omvendt.
– Nå må jeg bare skifte litt klær, smiler Skoglund: – Ja, man blir ganske varm av den jobben her!

– Jeg vil vise besøkende her at det tar tid å skape noe. At det krever å bli flink, forklarer Skoglund.

LEKER MED ILD: Silja Skoglund i arbeid. Foto: Marius Fiskum

Publikum kan prøve seg på glassblåsing

På glasshytta Blåst kan besøkende få prøve glassblåsing under kyndig veiledning. Også skoleklasser kommer til glasshytta på workshops. Inkludering og utdanning er litt av prosjektet til Blåst. Det har skjedd flere ganger at nærkontakten med smeltet glass har vekket en pasjon hos den som får prøve. Glassblåser Silja Skoglund har tatt inn flere lærlinger. Hun veileder der drømmer skal realiseres. Noen drar ut i verden, jobber og søker seg tilbake til Blåst. Denne glasshytta har varme nok i mange lag.