Search for content, post, videos

PRYTZ OG EMALJEHISTORIER

– Jeg har akkurat overtatt den gamle ovnen etter emalje-kunstneren Grete Prytz Kittelsen, og er nå i New York og lærer cloisonné-emaljering hos Katharine Wood. Moren hennes var også emaljekunstner, hun het Antonia Schwed.

– Da ovnen ankom meg i Kristiansand måtte vi ta ut et vindu og en halv vegg for å få den inn, og alle trodde det hadde rabla for meg, forteller Camilla Prytz.

Grete Prytz’ emaljeovn

Klokken er litt over syv på morgningen i New York, og Camilla Prytz kjøper en kaffe mens hun prater på facetime. Hjemme i atelieret hennes i Marvika i Kristiansand står ovnen og venter. Hun sender over noen bilder og forteller ivrig:

– Dette er mine to første cloisonné-arbeider fra denne uken. Først lager du en tegning, så klipper og bøyer du til kobbertråden, så festes den til metallplaten med ett lag emalje, og så følger endeløse brenninger av tynne emaljelag oppå hverandre for å oppnå forskjellige effekter. Dette er ikke for utålmodige sjeler!

Cloisonné-arbeid: Først lager du en tegning, så klipper og bøyer du til kobbertråden. Ikke for utålmodige sjeler.

Ingen snarveier som smykkedesigner

Prytz har heller aldri tatt snarveier til sine produkter. Som smykke-kunstner slo hun gjennom med glassfiskene; der hver fisk består av tolv biter som hun skjærer ut for hånd og smelter sammen. Fiske-smykket ble gedigen trend – båret av kjendiser, kongelige og Hollywood-stjerner. Sommerfuglvinge-smykkene hennes er ennå mer omstendige: hvert smykke går gjennom atten forskjellige prosesser fra start til slutt.

For to-tre år siden fikk Camilla Prytz en telefon fra den norske designeren Ida Gullhav som ville gi bort emaljeovnen til Grete. Den sto i kjelleren og støvet ned.

– Det finnes så mange forskjellige teknikker innen emaljekunst, men emalje betyr overflate, og går kort fortalt ut på å fylle inn emaljefarge i små eller store avgrensede flater på sølv eller annet metall. Så må emaljen brennes i en ovn, deretter følger pussing, og etterarbeid, forteller Prytz på vei til skolen.

Emalje betyr overflate, og går kort fortalt ut på å fylle inn farge i avgrensede flater på sølv eller annet metall.

Ingen planer om å bli kunstner

Camilla vokste opp sammen med mor, far, bror og besteforeldre på Hoff i Oslo. Hun tegnet og lagde ting med hendene konstant som barn, men hadde ikke noen plan om å bli kunstner. På Blindern mistrivdes hun, og startet etter hvert to år på Asker Kunstskole, før ferden gikk til Kosta Boda Glasskole etter å ha sett Karen Klims glass på Kunstnerforbundet. Fra Hoff husker hun også sine første kunstopplevelser.

Camilla Prytz vokste også opp på Hoff ved kunstnerkolonien Ekely i Oslo. Her besøkte hun ofte Thorbjørn Egner.

Ble dratt med på kunstutstillinger

– Jeg ble dratt med mye rundt på kunstutstillinger som barn, og jeg husker at Helene Skjerfbeck sin utstilling av selvportretter på Kunstnernes Hus gjorde veldig inntrykk på meg på en sånn måte at jeg hadde lyst til å bli kunstner selv. Munchmuseet er også et sterkt minne. Jeg vokste også opp på Hoff ved kunstnerkolonien Ekely. Her besøkte jeg ofte Thorbjørn Egner, og fikk se hvordan han bygde opp tegninger og scener. Venninnen min Tanja var barnebarn av Johs Rian, så vi hang endel hos ham i barndommen. Vi besøkte de fleste kunstnerne der, og jeg elsket den verdenen.

Ville gi bort emaljeovnen

For to-tre år siden fikk Prytz en veldig overraskende telefon fra den norske designeren Ida Gullhav. Hun og familien hennes bor i huset til emaljekunstner og designer Grete Prytz Kittelsen, et arkitektonisk mesterverk tegnet av Arne Korsmo. De ville gjerne gi bort emaljeovnen til Grete, som sto i kjelleren og støvet ned, og lurte på om Camilla var interessert?

Familiebånd: – Jeg syns det er en fin historie at ovnen nå står hos meg, og nå er det min egen emaljehistorie som skal skapes her!

Når livet endrer kurs

– Hårene reiste seg på armene mine, og jeg følte at dette var et sånt stort øyeblikk som gjør at livet forandrer litt kurs. Jeg takket selvfølgelig ja, og etter veldig mye styr fikk vi heist ut ovnen med heisekran, og fraktet den til mitt verksted i Kristiansand. Der måtte vi ta ut et vindu og en halv vegg for å få den inn, og alle trodde det hadde rabla for meg.

Sommerfuglvinge-smykkene til Camilla Prytz er svært omstendige: hvert smykke går gjennom atten forskjellige prosesser fra start til slutt.

Ovnen var i meget dårlig stand, og ved hjelp av kunstnerstipender fra Kristiansand Kommune og Vest-Agder Fylkeskommune, er den nå ferdig restaurert, og skal få et nytt liv hos meg. Grete Prytz Kittelsens far og min oldefar var fettere, og drev familiebedriften J. Tostrup Gullsmed i Christiania.

De satte norsk emalje og gullsmedkunst på kartet både nasjonalt og internasjonalt. Jeg syns det er en fin historie at ovnen nå står hos meg, og nå er det min egen emaljehistorie som skal skapes her!

Hadde det ikke vært enklere å kjøpe en ny ovn?

Camilla Prytz ler.

– Ja, men jeg liker godt at ting har en historie, og jeg syns det gir mye energi til prosjektet at min slektning har hatt denne ovnen før meg. Det skaper også en fallhøyde som jeg liker å skape for meg selv. Jeg får tenke på at Grete Prytz sender meg noen strenge blikk når jeg sitter ved ovnen og svetter.

– Jeg syns det gir mye energi til prosjektet at min slektning har hatt denne ovnen før meg, sier Camilla Prytz.

Emaljesmykkekunsten

Prytz har alltid hatt et forhold til emalje gjennom familien, men realiserte først sin egen kolleksjon med materialet i 2011. Da fant hun et emaljeverksted i Oslo som heter Opro. Der lagde de emaljesmykker slik som det har vært gjort siden tidenes morgen. Alle stanser var gravert for hånd, emaljen var blant annet fra J. Tostrup, og håndmalt på hvert eneste smykke.

– Alle mine emaljesmykker er designet av meg og håndlaget på Opro. Jeg er selv utdannet glassblåser, og glass er jo nært beslektet med emalje. De siste to årene har jeg brukt tiden på å lære mest mulig om emalje. Jeg har en superflink lærer i Danmark som heter Tom Lundsten, som har lært meg å emaljere skåler og større gjenstander. Jeg leser og forsker på hvor og hvem i verden som kan lære meg gamle teknikker som cloisonne, champleve, plique a jour osv og har kommet i kontakt med kunstnere i mange land som Iran, Kina, Japan og USA.

Prytz sjelden på fest og røde løpere lengre, men det hender hun klinker til: man lever ikke evig.

Folk tar vare på emaljesmykkene

– Er det vanskelig å holde på kunstverdien som håndverket representerer – samtidig som smykkene produseres i større mengder?  

– Jeg har prøvd begge deler, både håndlagde og produserte smykker. Jeg selv liker åpenbart best de håndlagde. De fleste folk tenker ikke over hvordan noe er laget, derfor er det så viktig å fortelle historien rundt det, og drive med opplysning. Men det jeg opplevde da jeg lanserte emaljesmykkene i 2011, var at folk har tatt vare på alle de gamle emaljesmykkene sine som de fikk som barn. Så jeg tror bestemt at folk får en spesiell følelse knyttet til de håndlagde tingene, enten det er bevisst eller ubevisst.

Smykkehistorier

Prytz får veldig mange historier fra folk om hvordan smykkene har blitt noe spesielt for dem. Den sterkeste historien var om en jente som var på Utøya, som satt og tviholdt på tigersmykket sitt mens hun gjemte seg.

Jeg leser og forsker på hvor og hvem i verden som kan lære meg gamle teknikker som cloisonne, champleve, plique a jour osv og har kommet i kontakt med kunstnere i mange land som Iran, Kina, Japan og USA.

– Jeg blir alltid glad når jeg ser noen jeg kjenner eller ikke kjenner som går med smykkene, sier hun.

– Og dyrene som går igjen; er det kraftdyr? 

– Ja, dyrene er valgt ut av meg på bakgrunn av sine enestående egenskaper. Dyr og natur er jo en evig kilde til inspirasjon for oss kunstnere.

Camilla Prytz har flyttet til havet og vil bruke mer tid på å jobbe og mindre tid på å stresse.

Ved havet: vil jobbe mer og stresse mindre

Du har sagt i et intervju at du har trukket deg mer tilbake for å være mer varsom med hva du bruker energi på?

– Ja, jeg har flyttet fra Oslo, og bor i et lite hus ved havet. Verkstedet er i et annet lite hus ved havet. Jeg har trukket meg litt tilbake fordi jeg har lyst til to ting: jobbe mer og stresse mindre.

Nå bruker Camilla Prytz mer tid på færre antall mennesker, og er mer bevisst på hva hun bruker tid på. Hun er sjelden på fest og røde løpere lengre, men det hender hun klinker til.

– Man har jo ikke all verdens tid på denne jorda!

3 comments