RETT PÅ MED WADDELL

0
286

Det går et åååå…! gjennom forsamlingen. Verena Waddell ser ikke ut til å ense det. Hun  strekker seg etter en ny pensel. Bøyer seg energisk etter en sprayboks. Retter seg opp. Kneler. Nesten danser … Tar en kikk på modellen på brygga i Meløy i Nordland. Kikker igjen.

Det hvite lerretet er spent opp som et seil og gir assosiasjoner til et tøft liv på fiske, men like gjerne til seilskutetida og til pirater som kanskje strandet her. Det sies at det er derfor enkelte nordlendinger har sort hår. Er mørke i huden. Men Verenas modell er lys. Krøller med vind i seg. Nå tar hun plass på en annet reinsdyrskinn som er lagt på den motsatte siden. Verenas pensel følger på. Lerretet viser nå to kvinner. Eller fremdeles bare en. Kvinnen er et speilbilde av seg selv.

Talent og teknikk

Tilbake i galleriet i Sandefjord slår Verena seg ned på feltsenga på bakrommet. Som hun svinger en penselen, veiver hun også med hendene når hun snakker. Skryter av egne negler med hardhaus «shellakk».
– De er ikke ekte, altså! Alt annet er autentisk, påpeker hun likefrem. Her ligger den sosiale hemmeligheten. Tryggheten på eget talent, men også grunnmuren hun har i utdannelsen sin.

– For å mestre det å male «live», må man vite hva man kan.

– Jeg henter fra verktøykassa, forsikrer hun og sikter ikke bare til teknikker men også følelser. Følelsene er der allerede. De er gitt, men kan ikke bestilles. Det kan derimot livemaling.

LES OGSÅ: MOTE OG KUNST + ARKITEKTUR

Verdien av det raske

Hun har malt i bakgårder, på kaikanter og torg. I kulturhus. Hun har malt som et overraskende stunt ingen har visst om, eller som en del av et større kunstnerisk program. Poenget er tempoet. Tilstedeværelsen.

– Det er jo ikke tiden det tar som setter verdien på et verk, presiserer Verena Waddell. Hun gjør en kunstpause, men en pause i hennes verden er aldri mer enn et halvt minutt. Like langt som et inderlig innpust.

– Jeg bare gjør det, forklarer Verena og maler over, maler over og maler over igjen.

– Hvordan vet vi egentlig hvor lang tid det har tatt å male det? Hun legger hodet kokett på egen skulder. Selv er hun opptatt av blikket i sine verk, men nå vender øynene hennes innover.

– Ser vi stort på det, kan et maleri, en form, en tanke, ligge til grunn fra tidlige tider. Tenker vi slik, er kan et bilde som er kommet fram i løpet av minutter, ha modnet i flere år. For hvor lang tid har det ikke tatt å bli så trygg på teknikken og kunsten som hun er nå?

Den positive forstyrrelsen

Etter tre dager på stedet har fjellene og havluften på Meløy fått tid til å befeste seg i Verena Waddells sanseapparat. Selv om de nå ikke direkte vises på maleriet, er det likevel som om styrken i dem liksom reiser seg. Kanskje også befinner seg i modellens ryggrad. Så langt opp mot nord er det kveld, men fremdeles dag. Alt går i ett. Er ett.

Går armen på automatikk? Er penselen programmert?

Publikum venter. Betrakter. Er med, men ikke med likevel. Verena Waddell er i sin egen verden.

Kunstneren kimser ikke av situasjonens betydning. At den har en effekt. På et vis er menneskene som ser på litt forstyrrende, men forstyrrelsen er i så fall positiv. Verena omtaler den tilmålte tiden og presset rundt situasjonen som et hinder. Et hinder som hun faktisk kan trenge for nettopp å prestere.

Det hvite lerretet er spent opp som et seil og gir assosiasjoner til et tøft liv på fiske, men like gjerne til seilskutetida og til pirater som kanskje strandet her.

Bildet starter med In medias res, altså som om det sier pang – og hun finner inngangen til historien. Midt i den. Energien preger hele resultatet.

– Disse bildene som er skapt under press, som startet med mennesker til stede, er de som selger best, røper kunstneren. Hun har ingen annen forklaring på det enn at skapelsen skjer i en samhandling, eller også i et intenst øyeblikk av tilstedeværelse. En nakenhet. Det er helt vanvittig direkte.

Tiden som teller

– Hun strever ikke det minste!

Verena Waddell synes å høre en fra publikum si nettopp dette. At hun ikke strever. Kanskje er blir det ikke uttalt. Kanskje er det bare noe kunstneren hører for sitt eget øre.

Men det spiller ingen rolle. Uttalelsen er sann.

– Jeg bare gjør det, forklarer Verena og maler over, maler over og maler over igjen. Er heller aldri redd for å ødelegge noe.

For ikke lenge siden malte hun på en bryllupsmesse i hjembyen. Bildet ble, ikke helt overraskende, preget av romantiske symboler og et par i tantra. Det så lekende lett ut, mente publikum og ville de gjerne kjøpe. Ønsket seg den elegante lettheten på veggen. I tillegg til gullringen, en materialisering av ekteskapsløftet.

I dag står bildet likevel på gulvet i Verenas galleri. Motivet har gjennomgått en enorm transformasjon.

– Det liksom ba om det selv, mener hun. Likevel var det en ulykke som fremkalte endringen.

På vei ut døra. På vei hjem, snublet Verena i et spann med blekk. Sorte flekker vokste på gulvet foran henne.

– Blekk er kostbart, presiserer Verena – som i stedet for å rydde fikk samlet det sorte og kastet det på maleriet som sto der. Blomstene på bildet er nesten borte nå og erstattet med en mørk brud.

LES OGSÅ: KAWAII HOKUO, LYKKELANDET NORDEN

Motstand gir mester

Dermed er det ikke bare på settet at Verena Waddel maler live. Det gjøres hver dag. Her og nå. Ofte etter klokka. Ofte på tross av hverdagens forstyrrelser. Eller på basis av de samme forstyrrelsene.

Det plinger i døra. Kunstneren har nettopp ikledd seg malerfrakken. Favoritten. Hun er i gang. Så plinger det. Kunder. Kunder er bra, men de vil snakke. Verena kan også snakke.

Ved siden av maleriene, er det kanskje det hun er best på. Snakke. Høyt. Akkompagnert av bevegelser. Hender med kunstige negler. Stadige bevegelser.

Går armen på automatikk? Er penselen programmert? Publikum venter. Betrakter. Er med, men ikke med likevel. Verena Waddell er i sin egen verden.

– Jeg utnytter motstanden, mener hun. Utnytter forstyrrelsene. Gjør dem til nytteverdi. Også plinget i døra, stemmene som spør og krever, også dem har hun nytte av.

– Jo, innrømmer hun, jeg har jo behov for å trekke meg tilbake, men med denne motstanden er jeg nødt til å strekke meg litt ekstra. Konsentrere meg litt mer. Det er da det skjer. En telefon kimer. Det er ektemannen. Eller datteren. Eller sønnen. Eller galleristen. Hun svarer, snakker uanfektet, men benytter anledningen til å ta to skritt tilbake. Studere sitt eget arbeid. Så snur hun lerretet opp ned. Blekket renner.

Alt er nord

Blåfargene på lerretet i Meløy folder hendene. Kvinnen, eller kvinnene peker på hverandre. Setter hverandre på plass, men er også i ro. Det er en irettesettelse, men også en bekreftelse i bildet.  På lerretet utløses en planlagt spontanitet.

Tiden er ute. Verena legger fra seg penselen. Svett. Utmattet. Ferdig.  Egentlig burde hun bare lagt seg til å sove.

– Det er som å være basehopper, forklarer hun etterpå og synes liksom at maleriet ikke tilhører henne, men stedet.

Så hender det også at det hele ferdigstilles «on site».  Men dette hører til sjeldenhetene. Verena gestikulerer:

– En stram deadline er jo ikke ideelt, selv om maleriet er blitt til i en spesiell modus, er jeg opptatt av at det ikke skal låses. Låses det, kan jeg ikke jobbe videre med det. Jeg vil helst ikke ha noen restriksjoner på hvordan jeg skal videreføre det i etterkant.

LES OGSÅ: SKULPTURER GIR LIVET TILBAKE

Ingen tid til å dvele

Verena reiser seg fra feltsengen. Setter seg igjen. Legger seg nesten. Etter en seanse som den i Meløy kan hun nesten reagere med en «hangover».

– Da jeg først startet med dette i 2008 la jeg fram alt jeg hadde av farger og pensler, forteller hun.

– Jeg syntes liksom jeg måtte ha noe å velge i. Tenk hvis jeg måtte ha blått, men ikke fant det? Krise! I dag, er det annerledes. Jeg gir meg ikke tid til å dvele. Er blått ikke tilgjengelig, griper jeg i stedet etter sort. Da er det sort det skal være. Det er ikke sjans til å sutre. Ikke tid til å angre.

Blåfargene på lerretet i Meløy folder hendene. Kvinnen, eller kvinnene peker på hverandre. Setter hverandre på plass, men er også i ro.

En gang var det ikke kuløren det kom an på. Selve lerretet nektet å trekke til seg farge. Publikum kikket. Kunstnerens puls steg. Alt lå til rette, men lerretet ville ikke. Nektet.

– Jeg la på et strøk og fulgte samme linjen en andre gang, forklarte Verena. Ved å repeterer sine egne bevegelser to, tre ganger, reddet hun det hele inn. Farge på farge, strek på strek. Først da lystret underlaget. Også den gangen ble det et bilde. Også dette bildet er solgt.