Det er stille i verkstedet utenfor Kristiansand sentrum. Konsentrert energi. Maler og grafiker Gro Mukta Holter og trykker Anders Fredriksen er som et gammelt ektepar. De jobber uten å si så mye, eller setningene lyder:
– Jeg tenker litt mer blålig … jaja … hm … lysere …
Anders blander farge fra en av de hundrevis av små metallboksene på hyllen og viser Gro, som nikker og bryter ut:
– Anders blander eksakt de fargene jeg har i hodet mitt!
Hundretalls utstillinger
Hovedfaget på tidligere Kunst- og Håndverksskolen tok utgangspunkt i identitetsbegrepet. Gjennombruddet kom med en separatutstilling på Oslo Bymuseum i 2011. Siden har gro Mukta Holter stilt ut på et hundretalls av utstillinger.
– Har jeg med skisser, oppstår det en slags sperre, så jeg har funnet ut at det er best for meg å finne et unikt uttrykk på steinen med frihåndstegning.
Gro Mukta Holter
I april kan du se hennes bilder på Galleri Krane i Tromsø og Oslofjorden Kunstnersenter i Drøbak. I juni er hun Kristen Flagstad-festivalkunster Hamar på Galleri EKG og deretter utstilling på Bærums verk. I 2019 venter en separatutstilling på Gulden Kunstverk.
LES OGSÅ: DUKKELIG I STAMSUND
Kunstner med egen dyptrykkpresse
Holter laget sitt første lito i 1995, og jobbet i mange år som verksmester-assistent på Norske Grafikeres verksted. I 1996 kjøpte hun sin egen dyptrykkpresse. Men litografiene må lages på et større trykkeri. Som her i Kristiansand. På et bord ligger en stor kalkstein. Gro setter seg ned og tegner med sort fettstift på steinen som hun har delt opp i åtte ulike motiver.
En tegning hver dag
Et omfavnende par bak noen planter. En bader i havet. Mor og barn. Det livet handler om. Relasjonene. Det var tegning det begynte med for 30 år siden. I mange år malte hun bare, før hun tok opp kullet og blyanten for fem år siden. Siden har hun tegnet én tegning hver dag:
– Jeg bruker fettstiften til de grovere strøkene, og tusjlavering og blekk til detaljene. Ofte modellerer jeg frem formen, fra mørke til det lyse, med skalpell og sandpapir. De minste motivene er de vanskelige. Du kan ikke gjøre feil, det blir avslørt med engang.
Spontant resultat i analog prosess
Mange kunstnere har med skisser eller overfører et maleri direkte til steinen. Holter kommer uforberedt, og liker å kjenne på nervøsiteten og gleden før hun begynner å tegne på den blanke upolerte steinen. Tegningen skjer spontant.
Gjennombruddet kom med en separatutstilling på Oslo Bymuseum i 2011. Siden har gro Mukta Holter stilt ut på et hundretalls av utstillinger.
– Har jeg med skisser, oppstår det en slags sperre, så jeg har funnet ut at det er best for meg å finne et unikt uttrykk på steinen med frihåndstegning. Det er der det skjer, spillet mellom fett og vann, meg og steinen. Det er en analog prosess, et håndverk, du ikke kan gjenskape i digitale prosesser. Dessuten koster det meg mye penger å leie meg inn her en uke. Når jeg setter meg ved steinen – er det blodig alvor og dønn seriøst. Da nytter det ikke å ta pause, smiler Holter.
Steinen er ferdig tegnet. Nå skal den tørke, før det legges på gummi-arabic som etses ned.
– Det tekniske tar tid, og jeg blir alltid rastløs når vi venter på tørkingen, sier Holter og setter seg ved en annen stein og tegner med sikker hånd, som om motiver allerede er der usynlig på steinen: tre barn på vandring i en skog og en familie på båttur.
Jakten på identitet
Gro Mukta Holter ble forlatt av en ukjent mor til et barnehjem i Bangladesh, og vokste opp på Nøtterøy med en adoptivsøster fra Korea og en mor som etter hvert ble syk. En oppvekst om å føle seg annerledes, og ta hensyn til en syk mor. Men også en oppvekst der hun lærte seg å fortelle fra omverden til moren sin.
16 år flyttet Gro til Oslo, og ble den yngste som noen gang har startet på Strykehjernet Kunstskole. Idolet var Odd Nerdrum. Gro banket på hos maleren og stod modell for bildet «Pike med sommerfugl», som senere hang hos David Bowie. Hun reiste til Cuba og tegnet portretter på gaten som hun ga bort til dem hun tegnet.
400 ganger gjennom pressa
Dagen etter er vi tilbake. Første farge på steinen. Tonen justeres etter et prøvetrykk. 100 ark i opplaget trykkes. Steinene slipes ned. Det opprinnelige motivet overføres på steinen igjen. Man skal vite hvor neste farge legges. Prosessen fortsetter gjennom fire farger, 100 ark, hver fire reiser gjennom pressen.
LES OGSÅ: HARDT STÅL. MYKE FØLELSER.
Etter trykking må hvert ark bearbeides, rives og grafikk må behandles varsomt hele veien. Tilslutt skal de signeres, nummereres og få titler. Prosessen fra ide til produkt havner hos galleriene eller hjemme hos folk, er nesten absurd lang.
Som å jobbe i blinde
– Det er litt som å jobbe i blinde. Vi jobber med tykke pensler, og fargen må ikke forskyves i forhold til detaljene, når neste farge legges på, forklarer Gro.
Holter laget sitt første lito i 1995, og jobbet i mange år som verksmester-assistent på Norske Grafikeres verksted. I 1996 kjøpte hun sin egen dyptrykkpresse.
– Den botaniske hagen går igjen i mange av bildene mine. Paret startet med en hommage til Munch. Men jeg bruker å si at figurene mine skal skape en følelse hos betrakteren, som de kan relatere seg til. Livet er mor og barn. Paret. Symbiosen vår med naturen. For noen uker siden ringte en kvinne meg og spurte om hun kunne bruke et av motivene mine som forside til en fagbok om MS. Jeg fikk gåsehud. Hun visste ingenting om at jeg vokste opp med en mor med ulike sykdommer.
Boken heter Balansekunst. Og det er nettopp dette temaet Gro Mukta Holter ønsker å uttrykke. Bildene hennes skal treffe noe ukjent i deg. For kort tid siden kom en kvinne inn på atelieret hennes.
– Hun ble stående foran et av motivene med tre barn i skogen. Så begynte hun å gråte …. Til syvende og sist handler alt om at vi baserer valgene våre på følelser. Vi tror vi kan distansere oss fra disse følelsene … men det vi alle vil, er å bli elsket.
– Og vi føler oss alle ensomme?
– Jeg vil motivene skal være ærlige. Ensomhetsfølelsen, som vi alle bærer i oss, kan vi bli venn med. Jeg er ikke religiøs, men for meg er det åndelighet i at vi er, puster og i møter andre mennesker. Jeg håper mine bilder kan være en slags GPS inn til hverdagsmagien, avslutter kunstneren.