LITT NÆRMERE MAGNE FURUHOLMEN

0
5378
Leiren har blitt slått med balltre og stemplet med bokstaver. Furuplatene er brent og kuttet i. Dronningen er klar til å angripe og kassere inn en sjakk matt. Magne Furuholmens nyeste arbeider i Bærum Kunstforening har fått hard medfart, men fremstår poetiske og sårbare – som kunstneren selv?

Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto: Elise Henrichsen

 

– Det har gått ti år siden jeg jobbet med tresnitt. Sånn sett kan man si at ringen er sluttet i denne utstillingen. 

Magne Furuholmen er aktuell med utstilling i Bærum Kunstforening. Den står frem til 9. juni.

 

Plnty møter Magne Furuholmen noen timer før åpningen av hans nyeste separatutstilling – som viser en rekke nye verk innen skulptur, grafikk og originalarbeider, i tillegg til en skulpturinstallasjon i Byparken utenfor kunstforeningens lokaler. Utstillingen skal stå frem til 3. juni. Øl skjenkes før det er Afterwork-mingling og offisiell åpning. En DJ tester musikk, og to assistenter svinser rundt. 

Selv har Magne forferdelig vondt i ryggen etter prolaps og lemping av 70 tonn leire til Fornebo-porten skulpturpark, plaster på fingeren, et dønn rolig kroppsspråk og god tid i hver setning og forklaring av verk og prosess.

 

Tresnittserien «Stigma» fra 2018 viser igjen Furuholmens harde fysiske dialog med materialet; furu- og gran-plater har fått brent av den myke overflaten, og skåret i.

Jobber med stramme tøyler

– Jeg liker å sette stramme rammer for meg selv. Du kan si jeg bruker endel tid i forkant for å finne en smal sti inn i et felt, for så å la det utvide seg derfra. Kunsten blir det jeg finner underveis. Jeg lager dogmer, regler – det gjelder enten det er musikk eller visuelle prosjekter.

Mens skulpturparken «Imprints» på Fornebu viser Furuholmen fra en utadvendt, nesten bombastisk og monumental side, er Bærum Kunstforeningen delt inn i enkle soner som heller viser de nære arbeidene.

I starten er det fylt av tro og tvil, så må troen overvinne tvilen. Man må rett og slett åpne opp – og ha tillit til prosessen. 

LES OGSÅ: GLEMT. EN FORESTILLING. Koreograf Simone Grøttes dans handler om fortrengte minner.

Ute står også installasjonen «Dronning vs Dronning» fra i år, med to sorte og to hvite skulpturer. Tittelen viser til en spenning; et av sjakkens siste trekk; dronning mot dronning.

 

– Ta sjansen. Jeg leter alltid etter noe jeg ikke kan. Jeg jobber mot en utmattelse, en kollaps – det dytter meg inn i noe nytt. Jeg må alltid ut av det vante og inn i noe nytt for å hente energi. 

 

 

Fra dogme til dogme

Slik har Furuholmens over 30 år lange karriere forløpt: Fra dogme til dogme, eller node til node som han også har kalt det. For de som ikke kjenner Furuholmens kunstunivers kan det fort oppsummeres slik: 

 

De fleste kjenner Magne Furuholmen fra de mer allment kjente prosjektene: The Voice, en jobb som manager og et liv som plateartist med to soloalbum og pop-karriere i a-ha.

 

Fire menn i dress med speilmosaikk, gevir på hodet og gassmasker, som lager musikk de ikke liker og ikke kan, og med artistnavnet Apparatjik. En forseglet skulptur med tanker fra ungdom anno 2012 til fremtiden. Krukker med ord. Bokstaver og former malt på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet. Korthus fra resirkulert aluminium foran Fredssenteret. Bilder av bokstaver og fragmentert tekst. 

– Troen overvinne tvilen. Man må rett og slett åpne opp – og ha tillit til prosessen.
Magne Furuholmen

Dukkeversjoner av Magne Furuholmen, portretter av ham slik andre ser ham, eller vil se ham, i et rom med Furuholmens stemme på hundre lydspor i installasjonen «Mange Furuholmen Discussing Art with Himselves». 

Og de mer allment kjente prosjektene: The Voice, en jobb som manager og et liv som plateartist med to soloalbum og pop-karriere i a-ha. 

 

Over 30 år som kunstner med variasjon på repertoaret. Gruppen med artistnavnet Apparatjik har vært en del av Furuholmens kunstnerliv. Nå stiller Furuholmen ut alene, verker som er mer subtile enn tidligere.

 

Det hele startet med grafikk i 1989: De dagbok-aktige seriene «Vulnerability» og «Ikaros», og tresnittserien «Kutt» fra 1995 med personlige minner fra farens flyulykke. Deretter kom prosjektet: Payne’s Gray i 2004, der nettopp grå var dogmet, som en protest til at kritikere kalte Magne en god kolorist. Han valgte grått. I grafikk-serien «Alpha Beta» hadde de 30 trykkene utgangspunkt i én bokstav, og i 12 vinyler kuttet han opp alle vokal-filene fra a-ha sitt album «The Foot of the Mountain» til enkelstående ord, organiserte dem alfabetisk og laget nye setninger. 

 

– Jeg er en som drodler på alt jeg har for hånden, ikke minst når jeg sitter i telefonen, sier Furuholmen. – Kan du ikke tegne på kobberplater? spurte assistenten.

 

Brennmerker og ryggrader

Mens skulpturparken «Imprints» på Fornebu viser Furuholmen fra en utadvendt, nesten bombastisk og monumental side, er Bærum Kunstforeningen delt inn i enkle soner som heller viser de nære arbeidene fra Furuholmens tre siste år: Skulptursøylene fra «Literary Constructs» fra 2015 står i et sort rom, der bokstavene i tittelen danner 5500 nye ord og bokstavkonsultasjoner.

Tresnittserien «Stigma» fra 2018 viser igjen Furuholmens harde fysiske dialog med materialet; furu- og gran-plater har fått brent av den myke overflaten, og skåret i.

– Tekstene jeg benytter er ofte egen lyrikk eller andres litteratur. Men jeg bruker å kalle det en brytningsøvelse av tekstbilder, der nye sammenstillinger og nye konstellasjoner finner sted. Jeg forsøker å fornemme meg frem til en ny og uoppdaget historie i det kjente materialet, en nystemning.

 

 

Ute står installasjonen «Dronning VS Dronning» fra i år, med to sorte og to hvite skulpturer. Tittelen viser til en spenning; et av sjakkens siste trekk; dronning mot dronning. Serien med etsinger – «Spina» – fra 2017 er fargerike, følsomme og lekne drodlinger med referanser til ryggrad og skjelett. 

– Etter å ha lempet 70 tonn leire til skulpturparken på Fornebu på slutten av 2017, fikk jeg prolaps. Jeg er en som drodler på alt jeg har for hånden, det er en evig kamp om papiret på hjemmebane. Ikke minst når jeg sitter i telefonen, der mønstrene avhenger av hvem jeg snakker med, om det blir skarpe kanter eller myke former. 

 

 

Assistenten la merke til dette, og sa: – kan du ikke tegne på kobberplater i stedet? Det var perfekt i denne perioden med ødelagt rygg. Og som en renselse mot min evige hang til å benytte bokstaver og språklige krumspring.

– «Stigma» betyr merke og henviser til en viss grad til en lidelseshistorie. Mennesker har blitt brennmerket eller skåret i – for å ydmykes eller straffes.

Tresnittserien «Stigma» fra 2018 viser igjen Furuholmens harde fysiske dialog med materialet; furu- og gran-plater har fått brent av den myke overflaten, og skåret i. Motivene er bokstaver, arr, former som minner omfragmenter av et kors og stigmaene til Jesus under ordet «ICON». 

LES OGSÅ: IDENTITET I LEIRE. Vekst og forfall. Anita Hanch-Hansen stiller ut Norway Designs.

 

– «Stigma» betyr merke og henviser til en viss grad til en lidelseshistorie. Mennesker har blitt brennmerket eller skåret i – for å ydmykes eller straffes. Jeg gjør det samme med treplatene. Motivene er røffe, og treets egenkarakter kommer tydelig frem. Vi har egentlig gjort omvendt av måten man vanligvis lager tresnitt på er fargen er på overflaten. Disse tresnittene er derimot laget som dyptrykk – der fargen er slått inn for hånd og ligger i bunnen av flaten.

– Er det forskjell på den kommersielle kunstneren Magne og kunstneren alene på atelieret?

– Nei. I oppdrag er jeg nøye på at jeg må et krav om full frihet som utgangspunkt. Jeg prøver å lage noe som har kunstnerisk verdi, uansett oppdrag. 

– Når er det stille i Magne Furholmens hode? Vi andre kan se på horisonten og finne ro …

 

 

– I den situasjonen er jeg også på jobb. Å se horisonten trigger noe i meg. Det er sjelden jeg ikke finner noe å bruke i en situasjon. Jeg får egentlig mest inspirasjon av å jobbe. Det er lite jeg kan tenke på som ikke fenger min nysgjerrighet, som ikke kan brukes. Hver bok jeg leser, fører til tusen nye tanker. Alt jeg opplever og sanser peker videre. Den eneste gangen det stilner er egentlig når jeg ser på TV – eksempelvis CNN og og strømmen av news som vasker over oss. Jeg er nok sånn sett skadet av et liv på hotell. Det blir mange netter med behov for selskap. Det første jeg gjør på et hotellrom er å skru på TV. Det blir som en salgs tilstedeværelse – kontakt med verden der ute. 

– Er det ensomt?

– Nei, aldri. Arbeidet er nok min kompanjong.