PER FRONTH OM POLITIKK OG POESI

0
2458
Missiler i 3D-print, et flagg i betong, en oljetank-hytte, vev-bilder på flere meter eller indianere i Amazonas. Per Fronth er en kunstner som i 26 år har favnet bredt og dypt. 26. mai åpnet han en stor utstilling i Hamars Sagbladfabrikk.

Tekst: Mette Dybwad Torstensen Foto: Per Fronth Studios

Det fortsetter med revejakt fra England, en reise over Atlanterhavet etter 11. september, brennende stiger mot en snøkledd vidde, ballettdansere i kamp og barn i lek i den sørlandske skjærgården. Plnty møtte han i Kristiansand i et ørlite mellomrom i livet hans, før det snart stormer igjen.

– Jeg tror vi kunstnere ønsker å oppnå to ting: å skape og avbilde et tverrsnitt av her og nå i kunsten vår, samtidig som vi ønsker at det vi skaper er tidløst og universelt, sier utstillinsaktuelle Per Fronth.

Fra novellesamling til roman

– Jeg bruker å si at jeg lager en novellesamling, og alle novellene tar år å utvikle, så filtrer de seg kanskje inn i hverandre til en stor roman. Jeg er et åndsmenneske som nærer av å lære. Men midt oppe i alt er jeg en samfunnsborger som filtrerer verden rundt meg, samfunnet, politikk, gjennom poesi. Jeg tror vi kunstnere ønsker å oppnå to ting: å skape og avbilde et tverrsnitt av her og nå i kunsten vår, samtidig som vi ønsker at det vi skaper er tidløst og universelt.

Per Fronths vei inn i kunsten har vært nokså annerledes enn for mange andre. Som 14-åring kjøpte han sitt første kamera – og fem år etterpå fikk han en jobb i VG – en nesten umulighet.

Den utstillingsaktuelle Per Fronth mener det er et usedvanlig vanskelig prospekt! Det er som en kreativ motor som brummer og går, så får den rusk og motstand, for så å la seg inspirere og fortsette. 

– I norsk kulturliv er det slik at hvis du greier deg selv, så er det nærmest noe mistenkelig galt med hva du lager.

Ingen menneskerett å være kunstner

– Og noen ganger spør man seg selv – hva holder jeg egentlig på med? Jeg mener bestemt at det ikke er en menneskerett å være kunstner, men det er for meg nærmest et kall. Jeg forvalter en gave, og ser på denne rollen som å være et slags medium, en kanal, der ting filtreres gjennom mine øyne. Så materialiseres det som maleri, vev, skulptur eller andre prosjekter. Men det kunne like godt vært som forfatter eller i form av musikk.

26 år gammel prøvde han lykken i New York og sa opp jobben i VG før han fikk sitt gjennombrudd med utstillingen og serien «Xingu Chronicles», en serie om indianere i som beskytter landet Brasil, i Dillon Gallery i New York i 1998.

Vever kunst

Per Fronth sitter i en skinnstol foran et av hovedverkene sine, Venia / Reservoir / Moonlight: et vevarbeide som viser brennende stiger mot en snøkledd vidde. Hvor vil du være? På de iskalde fjellene eller de brennende stigene? Eller balansere på betongveggen som skiller de to verdenene? Som alltid i Fronths billedkunst er fotoet utgangspunktet, før han maler seg inn i arbeidene – eller som denne gangen: produserer det i et vev-studio.

Tatt ut i fra en drøm

– Dette med brennende stiger var en idé jeg fikk etter en marerittaktig drøm. Veldig sterkt! Vi måtte de varsle brannvesenet før fotoopptak, og fjellene er fotografert fra et helikopter. 

Mellom befaring på betongverksted og Kina-besøk, har det vært shipping av store verk til samlere i Mexico og New York og til samlingene til stjerner som Sting og Al Gore.

Råmaterialet, fotoene ble så bearbeidet digitalt og som fysisk maleri og deretter reiste han til  til Flandern Tapestries i Belgia for å arbeide med de fremste i verden på «jacquard tapestry», som bygger på et optisk prinsipp om at når fargene i trådene blander seg, oppfatter øynene nye farger. I dag fremstår verket nærmest som et bilde på Europa, den veggen som møter mennesker fanget i en flukt på jakt etter nye muligheter i livene sine.

– Jeg startet som fotojournalist som reiste verden rundt og fortalt presise historier. En eventyrer. Det dokumentariske er ennå råmateriale som jeg henter inn – og deretter foredler.

Maraton-år

Men la oss ta en oppsummering: De siste halvannet året har vært et maraton for Per Fronth: Art Miami-deltagelse, en gigantisk separatutstilling på Galleri Fineart og en altertavle på Mallorca med en vev fra Fronths reise over Atlanteren, en reaksjon på 11/9 der han var øyevitne til at tårnene falt:

– Jeg bodde 400 meter fra tvillingtårnene, i Tribeca, og var øyevitne da de raste. Jeg måtte bare komme meg vekk. Denne seilturen ble min spirituelle reise. Veven viser en horisont hvor en storm nærmer seg. Samme dag som terrorangrepet lastet jeg også ned et bilde fra Søgne og Greipstad Sparebanks webkamera i Ny-Hellesund, og laget et verk «Surveillance of the Sun / Ny-Hellesund 110901». Øya lå der så fredelig, mens resten av verden revnet. Jeg tror motivet har truffet noe hos publikum, det er ingen voldsom politisk reaksjon, men en stille reise. 

– Jeg bodde 400 meter fra tvillingtårnene, i Tribeca, og var øyevitne da de raste. Jeg måtte bare komme meg vekk. Denne seilturen ble min spirituelle reise, forteller Fronth.

Fra VG-redaksjonen til kunstner i New York

Per Fronths vei inn i kunsten har vært nokså annerledes enn for mange andre. Han vokste opp med sin søster og tvillingbror. Faren var krigsseiler og fortalte historier fra hele verden. Som 14-åring kjøpte han sitt første kamera – og fem år etterpå fikk han en jobb i VG – en nesten umulighet. 26 år gammel prøvde han lykken i New York og sa opp jobben i VG før han fikk sitt gjennombrudd med utstillingen og serien «Xingu Chronicles», en serie om indianere i som beskytter landet Brasil, i Dillon Gallery i New York i 1998. To år etterpå fikk han igjen overskrifter etter å ha fokusert på og laget kunstverk av den engelske revejakten i år 2000 i serien «Bloodlines», for å vise hvordan mennesker har gjort en sport ut av beskatning. I norsk kulturliv er det slik at hvis du greier deg selv, så er det nærmest noe mistenkelig galt med hva du lager.

Per Fronth er en kunstner som i 26 år har favnet bredt og dypt. 26. mai åpner han en stor utstilling i Hamars Sagbladfabrikk.

Senere fulgte bilder av soldatene i Afghanistan i serien «Theatre of War», installasjonen med de siste ordene til fange #777, Karla Faye Tucker risset inn i et 2 x 2 meter stort steinmonument og belagt med bladgull – og reiser med Strømmestiftelsen til Bolivia, Kenya og Bangladesh. 

Som alltid i Fronths billedkunst er fotoet utgangspunktet, før han maler seg inn i arbeidene – eller som denne gangen: produserer det i et vev-studio.

Landskapet i Per Fronth

Mellom befaring på betongverksted og Kina-besøk, har det vært shipping av store verk til samlere i Mexico og New York og til samlingene til stjerner som Sting og Al Gore. Fra den store politiske verden går igjen freden innover: til dansere, svevende kvinner, lyspærene over interiører, skjærgården og båter. Alt klippet og sakset sammen, som biter, satt sammen til nye historier med havet i bakgrunnen. Landskapet i Fronth som alt er fundert på.

– Jeg startet som fotojournalist som reiste verden rundt og fortalt presise historier. En eventyrer. Det dokumentariske er ennå råmateriale som jeg henter inn – og deretter foredler.

Kunstpolitikk: – Man må åpne opp kunsten, ha en rikere ‘bouquet’. Det er jo ikke sånn at da Yesterday kom ut i pop-musikken, så var det ikke lenger plass til klassisk musikk?

Ved elvebredden: kunstskillet i Norge

Vi kan ikke unngå neste post på agendaen: Fronth har gått ut kraftig mot og belyst dualismen i norsk kulturliv i flere kronikker. Om mannsrollen og papparollen til kunstnerrollen og skillet i kunst-Norge, de to elvebreddene han refererer til:

– Vi ser et vannskille. Der den offentlig støttete kunsten støter mot kunstlivets private sektor med kunstnere som klarer seg selv. Og den førstnevnte er nok litt mer arrogant enn den andre. Kunst er ikke en målbar enhet lik sportslige meritter. Derfor defineres kunst i hovedsak av konsensus mellom noen ytterst få. Så skriver kuratorene som et ekko av hverandre – og vi opplever en form for faglig kunstnerisk innavl. 

Nye, viktige stemmer forsvinner

Ifølge Fronth forsvinner mange farger i denne dynamikken – og viktige nye stemmer. Man må åpne opp kunsten, ha en rikere ‘bouquet’. Det er jo ikke sånn at da Yesterday kom ut i pop-musikken, så var det ikke lenger plass til klassisk musikk? I norsk kulturliv er det slik at hvis du greier deg selv, så er det nærmest noe mistenkelig galt med hva du lager. Norge utdanner altfor mange kunstnere, og de må subsidieres når de kommer ut i den andre enden studiene. Jeg siterer igjen: Å være kunstner er ingen menneskerett, du må faktisk bevise at dine arbeider har livets rett.

Missiler i 3D-print, et flagg i betong, en oljetank-hytte, vev-bilder på flere meter eller indianere i Amazonas. Per Fronth er en kunstner som i 26 år har favnet bredt og dypt.

Om inkludering og utenforskap

Bilder av badende gutter har mang en referanse i kunsthistorien, dette med svak referanse til Matisses verk «Dance» fra 1909.  Men verket handler om egen barndom, om inkludering og utenforskap. Om utfordringene vi står overfor i Norge og Europa i dag. Vi har godt med plass, men hvor stort hjerterom besitter vi?

– En av guttene er litt utenfor denne sirkelen, han står i skyggen under sklien. Du ser han ikke med engang … avslutter Fronth.