«All its glory» strutter i staselig kulhet, gull og freakete frynser på plassen utenfor Flytogterminalen på Sentralstasjonen i Oslo, og har innledet en hemmelig samtale med statuen «Alexis» av Per Inge Bjørlo. Rampete, og i overkant glamorøs vet den selv ikke at alt som er fetert og glamorøst blekner med tiden.
Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge
«All its glory» står stille foran Østbanehallen og gjør akkurat så mye av seg som den burde denne dagen. Kunstner Signe Solberg er bare noen timer fra avreise til Frankrike, hvor hun skal tilbringe sommeren på stipend. Hun gleder seg til å hente inspirasjon til kommende kunstprosjekter.
Glory og guts
– Du var ikke redd for å ta rommet? Vi spør på den måten, fordi vi har lært at det å skape et kunstverk som skal eksistere i det offentlige rom krever at man har evne til å «gutse» på, når det gjelder idé, prosess og dimensjoner. «All its glory» er en åtte meter høy stålkonstruksjon som er laget for å stå foran fasaden ved Flytogterminalen.
– Nei, jeg måtte jo det, smiler hun med stoisk ro.
Blir bustete
Signe Solberg. Født i 1987, både bachelor og master fra Kunsthøyskolen i Oslo, den siste stemplet 2011, har ankommet plassen utenfor Flytogterminalen, ved utgangen som ikke lenger peker mot operaen, men det som skal bli Oslos nye hovedbibliotek, og kaster seg inn i samtalen om monumentet, gullmalt metall – med lange gullfrynser som når helt til bakken.
Her, hvor kunstverket er materielt innbydende å ta på, så var det knyttet spenning til hvordan folk ville behandle det. Men kunstneren er fortrolig nå. Klart folk har tatt på det.
– Det ville jo vært kjipt om jeg ikke gjorde det. Det er artig, for den blir mer og mer bustete for hver gang jeg går forbi.
Snakker med vinden
Da kunstverket var nyinstallert i april hang alt rett og pent og så antakelig ryddig og ærverdig ut. Nå setter været sitt preg på det fra dag til dag og vil fortsette med det. Det er meningen for lange frynser at de kan danse i vinden, piske om seg eller henge bevegelsesløst – alt ettersom.
Det klør i kunstnerens hender etter å fikle på kunstverket, rette på frynser, men hun har lovet seg selv at hun ikke skal. Hun vil jo at stedet skal forme den. Men så innrømmer hun å ha vært borte og pirket på den en kveld hun passerte, skjult under en caps og hettegenser.
Spent på mottakelsen
– Det som nå er gøy med det … og som var utfordringen med det … man vet aldri hvordan de vil ta ting, hvordan de oppfører seg, hvordan det ville bli tatt imot, eller hva de vil synes om det. Solberg snakker om hvordan publikum har tatt imot «All its glory». Og om vandaler, uten å egentlig si ordet. Om det får stå uten å bli ødelagt?
– Det er artig, for den blir mer og mer bustete for hver gang jeg går forbi.
Signe Solberg
– Her, hvor kunstverket er materielt innbydende å ta på, så var det knyttet spenning til hvordan folk ville behandle det. Men kunstneren er fortrolig nå. Klart folk har tatt på det:
– Det har folk gjort med nenbsomhet. Kanskje noen har gått så langt til å kjæle med de lange frynsene.
Iverksatte på en måned
– Men hva er det vi ser?
– Det er en ide jeg har hatt en stund, og som jeg ikke ante om ville funke eller ikke. Det var spennende når det bare var en måned å finne det ut på – og så ble Mesén med på det! Hun snakker om oppdragsgiver. Solberg ler. Energien strutter.
– Gull og frynser, hva sier det?
– Aller først var det viktig å gjøre noe som står i kontrast til de harde materialene rundt her. Jeg jobber ofte i tunge, bestandige materialer og metall, som er rundt her. Hun peker på fasaden. – Da måtte det bli enten-eller. En kontrast eller … noe som forsvinner inn i arkitekturen. Jeg valgte kontrasten. Form, farge, volum var utfordrende – som er nødt til å funke på et sånt sted, sier hun.
«Guilty pleasure»
– Men forholder vi oss ikke mye til gull som ferniss på overflaten for tiden? Jeg fornemmer en kommentar?
– Vi er jo litt som kråker, vi liker jo ting som skinner, smiler kunstneren. – Jeg er egentlig vant til å jobbe stramt og minimalistisk, så fikk annen side utløp for det som er litt voldsomt, litt glorete … jeg ville gjerne at det skulle bikke over til hakket mye glamour. Planen til Signe Solberg er at det glamorøse til slutt vil se litt slitent ut.
– All glamour fader jo på et tidspunkt, ler kunstneren.
Dagen derpå-look
Det var et viktig kriterium at kunsten skulle «ta stedet». For kunstneren lå fokuset på at vind og vær og folkene som passerer her hver dag, skulle tas inn i figuren. Hun måtte velge mellom en overflate som tok det til seg, eller noe i bevegelse.
– Vi snakket om vindkast og type kaos som kan oppstå her. Jeg liker prosjekter der man ser at tid har gått.
Hun gleder seg til august. Da kan det hende at «All its glory» ser litt ut som man ellers kan gjøre dagen derpå. Signe Solberg har glimt i øyet.
Stolte på valg av kunstner
– Walk of shame, skyter Kristine Wessel inn med et knis. Hun er kunstprodusent og rådgiver i kulturbyrået Mesén som kuraterer kunst i det offentlige rom for Bane Nor.
– Hvordan er det å kuratere et prosjekt som dette?
– Jeg har jobbet med Signe Solberg før på et sykehus i Kirkenes der Mesén var kunstkonsulent – et helt annet sted, en annen situasjon. Da jeg snakket med Signe visste jeg at hun ville få dette til.
Gull mot harde fasader
Verket forholder seg til vær, vind og sted. Og så er det gull mot disse harde fasadene. Det er mange veier å gå med et slikt prosjekt som gjør at det er interessant å se det – vinter, vår og sommer, sier kurator Kristine Wessel.
– Hvor starter dere en prosess som denne?
– Vi starter med å si at det skal foregå noe i dette rommet, et program og en helhet – også hva som kommer før og etter. Så setter vi opp en liste over kunstnere vi kunne tenke oss å jobbe med, utfordre og ha dialog med. Så starter vi dialogen. «Ser du noen muligheter?»
Må tørre å ta rommet
Mesén har jobbet med byrom i Oslo i 15 år og mener de vet hva som fungerer. De leter gjerne etter kunstnere som tør å ta rommet. Det offentlige rommet. Foran Østbanehallen er det et hektisk område, det står en statue av Per Inge Bjørlo, «Alexia», på plassen. Den må utfordres.
– Det kuratoriske arbeidet innebærer blant annet at vi stiller spørsmål i om hvordan en kunstner vil forholde seg til slike elementer, sier Wessel.
Spektakulære ideer
Ved å ha jobbet med «stor» kunst i uterom i byen, kan de hos Mesén si ja til ganske spektakulære ideer.
– Et privilegium vi har er at vi jobber temporært, sier Wessel. – Da kan vi si at vi «gutser» på! Sånn var det i dette prosjektet!