Renzo Piano: Bygger i Kunstens Tjeneste - PLNTY | kulturmagasinet

Renzo Piano: Bygger i Kunstens Tjeneste

– Vi har ikke forberedt mye å si, vi synes utstillingen snakker for seg selv. Vi er veldig glade for å   bli invitert til å vise vår kunstsamling, sier Olav Selvaag under pressekonferansen til Astrup Fearnley Museets åpning av utstillingen «I still belive in miracles». 

Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge  

Det er med utgangspunkt i at private kunstsamlinger har vært lite diskutert i Norge, at Astrup Fearnley Museet, som selv huser en av Europas viktigste private samlinger av samtidskunst, har valgt å skape en utstilling med Selvaag kunstsamling.

Den verdenskjente arkitekten Renzo Piano gjestet Astrup Fearnley Museet i forbindelse med åpningen av Selvaag-utstillingen «I still belive in miracles». Piano har designet bygget på Tjuvholmen.

Sentral har også den verdenskjente arkitekten Renzo Piano vært – det er han som har designet det ikoniske bygget som huser Astrup Fearnley Museet. Han var tilstede under åpningen av utstillingen på Tjuvholmen.

Robert Irwin, «Durango», 2011.

En lidenskapelig samling

Kunstverkene som hilser deg om du går runden med klokken, er et ganske nytt verk: «Kugel» av østerriske Franz West (2015), deretter en varm himmel dekt av myke skyer, litt ute av fokus, i solnedgang av amerikanske Catherine Opie «Untitled#10» fra 2013 før «Spied Upon Scene – Two Liner» av Edward Ruscha fra 2017 møter deg. Også han amerikaner.

LES OGSÅ: SØTT, SEIGT OG SUKKERTØYKUNST. Søtt, sanselig, forførende – og kanskje en smule ubehagelig. På Stålverket Studiofelleskap i Oslo holder en kunstner på 25 år til, og lager drops-skulpturer på kroker.

Renzo Piano har designet lay-outen i rommet, og valgt å presentere kunsten på paneler som henger fritt i rommet. Utstillingen er kuratert av Renzo Piano, museets direktør Gunnar B. Kvaran, Therese Möllenhoff og Peder Lund.

Men på runden treffer du blant annet også nordmannen Gardar Eide Einarsson «Our Rival The Rascal» (2008/09) og danskene Olafur Eliasson med flere verker og maleren og billedhuggeren Per Kirkeby, som døde i mai i år. 

Gardar Eide Einarsson, «Our Rival The Rascal (Silver 1)» fra 2008/09 er med i Selvaags kunstsamling.

Kunst og arkitektur hånd i hånd

Utstillingen er delt i to: i første etasje og hovedsalen finner du verker som har tilknytning til Pianos arkitektur og språk, og som fremhever hans arkitektoniske form. Her har han også designet lay-outen i rommet, og valgt å presentere kunsten på paneler som henger fritt i rommet. Utstillingen er kuratert av Renzo Piano, museets direktør Gunnar B. Kvaran, Therese Möllenhoff og Peder Lund. 

Renzo Piano er en arkitekt som er kjent for å lytte til kulturen, finner frem til de lokale materialene og som tilpasser seg naturen.

På denne måten har Piano ikke bare bidratt til at arealet blir delt opp i mindre og mer intime soner, men også gjenskapt arkitekturen inne. Reisen gjennom kunsten i hovedsalen oppleves variert og allsidig. Om private samlinger sier Kvaran:

Samtalen med Renzo Piano som har pågått i lang tid, handler om hvordan bygget, skulpturparken ute og kunsten inne knyttes sammen. Her, en glass-skulptur av Roni Horn, Untitled, 2016.

«Å samle på kunst er en lidenskap. Samleren finner et kunstverk, forelsker seg i det og klarer ikke å gi slipp. Og denn eprosessen gjentar seg igjen og igjen. Samleren utforsker kunsthistorien på sin egen måte, velger ut noe, tar stilling. Det er samlerens personlige smak som avgjør utvalget. Derfor er private samlinger ofte langt mer konsekvente enn offentlige samlinger, der beslutningene tas av innkjøpskomiteer som må forholde seg til vide forskjellige meninger.»

Det er med utgangspunkt i at private kunstsamlinger har vært lite diskutert i Norge, at Astrup Fearnley Museet, som selv huser en av Europas viktigste private samlinger av samtidskunst, har valgt å skape denne utstillingen.

Fotokunst i to deler 

Fotosamlingen til Selvaag er fordelt på to utstillinger. Her finner vi fotokunstnere som Walker Evans (1903-1975), Diane Arbus (1923-1971), Lee Freelander (1934) og William Eggleston (1939) – alle amerikanere – som følger utviklingen og endringene i det amerikanske samfunnet. Her møter vi virkeligheten i realismen. 

William Eggleston, «Untitled (Ground View of Street)», 1970.

I den andre delen av fotoutstillingen er det japanske fotografier av Shomei Tomatsu (1930-2012), Diado Moriyama (1938-) og Nobuyoshi Araki (1940-) som dokumenterer tiden etter annen verdenskrig. 

Fotokunst i to deler: i to bemerkelsesverdige utstillinger er forbindelsen til virkeligheten svært tydelig.

Arkitektutstilling av AF-museet

En helt egen del av utstillingen er Renzo Pianos kreasjon av bygget utstillingen befinner seg i. Her kan vi se alt fra enkeltstående skisser og notater av detaljer ved bygget, og prosessen i sin helhet, vist som modeller og bilder fra byggeprosessen.  

Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm hyret Renzo Piano da de skulle snakke om kunst og hvordan denne skulle formidles og vises.

Det var på starten av 2000-tallet at Selvaag Gruppen og Aspelin Ramm gikk sammen om å hyre Renzo Piano for å designe et visningssted for kunst. Det var dette initiativet som skulle bli det Astrup Fearnley Museet vi kjenner i dag, beliggende på Tjuvholmen i Oslo. Og Piano var mannen for oppgaven, som baserer sitt arbeid på ecouté, eller lytting på norsk. Det betyr i arkitektens verden å ta inn over seg stedets kultur, materialer og natur. Alt dette er med på feire Astrup Fearnelys 25-års jubileum, sju av dem i bygget som kan illudere en bølge, eller en fugl som flyr, på Tjuvholmen.

Stolene er en del av kunstverket: Franz West, «Artist Chairs», 2012.

Selvaagsamlingen aldri tidligere utstilt på museum

– Vi stiller ut kunst i offentlige rom og gjennom våre prosjekter, det har vært en tradisjon siden vår bestefar begynte å samle kunst på 50-tallet siden vår far. Det å vise kunsten offentlig er det motsatte av å vise i et museum, og vi var litt overveldet av tanken på det, men syntes det var en spennende idé å vise samlingen i et museum, sier Selvaag. 

LES OGSÅ: PER FRONTH OM POLITIKK OG POESI. Missiler i 3D-print, et flagg i betong, en oljetank-hytte, vev-bilder på flere meter eller indianere i Amazonas. Per Fronth er en kunstner som i 26 år har favnet bredt og dypt.

Utstillingen på mezzaninen viser hele prosessen til bygget som i dag huser Astrup Fearnley Museet.

Olav Selvaag forteller at de var beæret av å bli spurt, og også beæret over at Renzo Piano og hans team ønsket å delta med å skape utstillingen. 

En helhetlig opplevelse: – Samtalen om kunstformidling som helhet har pågått i lang tid, sier Olav Selvaag om samarbeidet med Renzo Piano.

Sammenhengen mellom kunst, bygg og landskap

– Dette er en samtale som har pågått i lang tid, sier Selvaag og sikter til hvordan museumsbygget og skulpturparken rundt alltid handlet om ideen om hvordan kunst, arkitektur og natur, livet utenfor og innenfor husets vegger – var ment å fusjonere alt dette til én opplevelse. På denne måten tar utstillingen for seg de forbindelser som finnes mellom kunsten i samlingen og Renzo Pianos arkitektur.

– Vi er veldig glad for å kunne gjennomføre dette, sier Olav Selvaag.

Close