På Stålverket Studiofelleskap i Oslo holder en kunstner på 25 år til, og lager drops-skulpturer på kroker. Det er søtt, sanselig, forførende – og kanskje en smule ubehagelig.
Tekst: Mette Dybwad Torstensen Foto: Vilde Løwenbort Blom
– Det er en svært konsentrert prosess å jobbe med dropsmassen; en slags omsorgsfull dans, der jeg tenker på den som en slags kropp, som i starten lever sitt eget liv og stadig er i bevegelse, og som jeg etter hvert tar kontroll over. Den må ikke falle i bakken eller stivne.
Søtt startet med fotografering
Vilde Løwenborg Blom (f. 1991) gikk ut med en master fra Kunsthøyskolen i Bergen og Trondheim våren 2017, og har blitt lagt merke til med sitt nokså utradisjonelle materiale: dropsmasse av sukker, glykose, vann og konditorfarge.
Vilde koker sukker, glykose, konditorfarge og vann til 150 grader og heller det utover et bord som tåler varme.
Det hele begynte med fotografier av mat på Lofoten Folkehøyskole etter videregående. Under Bachelor-graden i Trondheim, begynte hun å utforske lyst og søtsaker.
Oppvokst med fokus på måltider
– Jeg har vokst opp med en mor som er psykolog og en far som jobbet i barnevernet. Det har alltid vært overflod av mat og fokus på måltidene. Da jeg skulle ta et friår på med folkehøyskole, oppdaget jeg fotografiet, og møtte ulike mennesker som gjorde at jeg forstod at dette var noe jeg kunne gjøre. Da jeg kom inn på Kunsthøyskolen, var det liksom klart at det var kunstner jeg skulle bli.
Hun gikk fra fotografier av kaker og mat på badet, kombinert med kroppen – til verk som «I min mors kjøleskap» med digitale trykk av mat og installasjonen «Baluba», med smågodt-remser i alle mulige farger, rullet ut til lange bånd og som hun hengte over kobberstativ.
Performance i et butikkvindu
Siden sov hun med en deig gjennom en natt, spiste en enorm sjokoladekake i en performance over tre dager i et butikkvindu og laget installasjoner i marsipan, kobber og hår. I år har hun fått et ettårig kunstnerstipend fra Bildende kunstneres hjelpefond.
Lette, fant dropsmassen
– Det hele begynte egentlig med evighetskuler, et godteri, som har en helt jevn overflate. Jeg ønsket å lage en installasjon med dette, men fant ikke så mange i butikkene. De var vanskelige å lage selv siden de er industrielt produsert. Dermed kom jeg over dropsmassen – og fikk øyeblikkelig en fasinasjon for denne.
– Temaer som kropp og lyst og mellommenneskelige relasjoner er noen interessepunkter jeg har. Det jeg derimot forsker på er dropsmassen som materiale.
Vilde Løwenborg Blom
Vilde koker sukker, glykose, konditorfarge og vann til 150 grader og heller det utover et bord som tåler varme. Deretter må den kjøles ned jevnt, mens hun hele tiden jobber med den i repetitive bevegelser i en halv time.
– I starten er den flyktig som glass, etter hvert blir den mer opak og porøs for så å bli seig og sigende – så må jeg finne selve øyeblikket der den skal stivne.
Dropsskulpturer på kroker
Men massen vil alltid fortsette å sige, være flyktig, et bilde på sakte tid, et spor av tid, og påvirkes av tyngdekraften. I atelieret på Ensjø henger dropsskultpturene på veggene med tittelen «when drops of syrup form hard brittle threads in cold water».
– Er det et politisk prosjekt, en kritikk av konsumsamfunnet og overfloden av alt det søte?
– Jeg syntes det er interessant og prosjektet handler noe om dette, men det er ikke det som er kjernen. Derimot er temaer som kropp og lyst og mellommenneskelige relasjoner noen interessepunkter jeg har. Det jeg derimot forsker på er dropsmassen som materiale. Lysten forsterkes av den ekstra duften jeg legger til dropsmassen. Jeg er også opptatt av det industrielt produserte versus det håndlagete, og har gjort et researchprosjekt på en godterifabrikk.
– Kan man kjøpe en dropsskulptur?
Vilde ler.
– Ja, jeg solgte tre på Dropsfabrikken.
Vilde var denne sommeren aktuell med utstilling på Galleri Blunk i Trondheim 1–3. juni.