LYTTER TIL TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET VED GLOMMAS BREDD

0
1803
Det føles som høysommer på Phønixbrygga i Fredrikstad. En stor folkemengde har møtt opp i varmen for å overvære overleveringen av kunstverkene «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet» til den spanske kunstneren Jaume Plensa, skjenket byen av Sparebankstiftelsen og prosjektet Kulturstopp. Her lytter tre vakre ansikter til elven.

Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge

Overraskelsen er stor over å se tre store hoder i støpejern plassert vis a vis redningsskøyta på Phønibrygga. Ikke fordi de er fire meter høye som annonsert. Men fordi de er så vakre. Likevel har dette kunstprosjektet vært omdiskutert i byen. Hvorfor en utenlandsk kunstner?

Det at statuene lytter var en prosess som ble tydelig da Juame Plensa arbeidet med de store hodene og plasseringen ved elven.

Vender øret til verden

I mediterende uttrykk fremstår de som dypt tenkende, sanselige, sunket inn i hvile, i livet med lukkede øyne – ja, så står man fritt til å tolke kunsten som man ser den, og opplevelsen er alltid subjektiv. Det kunsteren, Juame Plensa kan si om sitt eget verk, er at de vender øret til verden. Det at de lytter var en prosess som ble tydelig da han arbeidet med de store hodene og plasseringen ved elven. 

De tre hodene er modellert av virkelige personer. Deretter er hodene strukket, og de er støpt i jern, liksom formet inn i landskapet på bryggen i Norges best bevarte festningsby.

Han fremhevet øret mer, lagt håret bak for å understreke – det sies at det er tre portretter av unge jenter – men for kunstneres del kan de være det vi vil at de skal være. Det sier han på denne dagen, hvor de røde båndene klippes og kunstverket endelig tilhører Fredrikstad. Lyttende, er de. 

Mange mennesker var møtt frem da Fredrikstad by ble skjenket “I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet” av den spanske kunstneren Jaume Plensa og Sparebankstiftelsen DNB.

Modellert av virkelige personer

De tre hodene er modellert av virkelige personer. Deretter er hodene strukket, og de er støpt i jern, liksom formet inn i landskapet på bryggen i Norges best bevarte festningsby. 

Det som gjør dem annerledes enn annet man har sett innen skulptur, er at de oppleves nesten todimensjonale. Det får dem til å oppføre seg i sine omgivelser, nesten som grafikk for øyet. Kunstneren formidler at de er inspirert av Solveig i Ibsens «Peer Gynt». Solveigs sang står sentralt, og Ibsen er Plensas lenke til Norge.

LES OGSÅ: KOMPLETT KITCH. Odd Nerdrum er tilbake – på veggene i Drammens Museum. Og også på Galleri Klevjer i sommer. Er han tatt inn i varmen?

Jaume Plensa (f. 1955) er født og arbeider i Barcelona. Han jobber i ulike medier og materialer, og har oppført offentlige kunstverk i byer over hele verden.

Plensa røres av Solveigs sang

– Du kan bare bli rørt av Solveigs sang, sier han og understreker i denne sammenheng hvordan han oppfatter at øret er et viktigere organ enn øyet. Han forklarer at øynene til statuene er lukket, at personene ligner drømmende personer.  

– De forsøker å fange lyden av landskapet rundt, forklarer han.

– Når man først har et slikt kunstverk tilgjengelig, kan man bruke det og legge i det det man selv ønsker, sier Sissel Karlsen, gavesjef i Sparebankstiftelsen.

Plensa har i lang tid ønsket å jobbe med inspirasjonen fra Ibsen og trekker frem Peer og Solveigs dialog hvor han er kommet tilbake. Han spør henne på hvor han har vært hele livet. Hun svarer: “I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet.”

Plasseringen viktig

Jaume Pensa har oppført offentlig kunst i byer omrking i hele verden. På Phønixbrygga er landskapet åpent, det er akkurat her Glomma tar seg selv igjen etter avstikkeren gjennom Skinnerflo, som så og si skjærer Fredrikstad ut av landskapet og gjør den til en øy på kartet. Her ligger redningsskøyta og her er Fredrikstad bibliotek plassert like ved siden av. Vannet har en stor betydning for byen. Plasseringen ved elven var Plensas valg. Her kommer statuene til syne både for folk som går og for folk som kommer i båt.

Scener fra Peer Gynt ble vist under overtakelsen av Jaume Plensas skulpturprosjekt “I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet”, inspirert av Henrik Ibsen.

– Sparebankstiftelsen byr på kunst i det offentlige rom. Hvorfor det?

Sissel Karlsen er gavesjef i Sparebankstiftelsen DNB og forklarer at målet med Skulpturstopp er å bidra til økt bevissthet og kunnskap om kunst ved å plassere kunstverk av anerkjente samtidskunstnere i norske lokalmiljøer. Det startet på bakgrunn av at Lillehammer Kunstmuseum gjorde en undersøkelse og fant at kunst var lite offentlig eksponert i sitt område, foruten statuer av kjente personer. 

Ordfører i Fredrikstad, Jon-Ivar Nygård (AP) var glad for å kunne overta kunstverkene på Phønixbrygga helt sist i juni.

Kan bruke kunsten 

– Når kunst står så tilgjengelig som dette, så er det til for alle, forklarer Karlsen, – og som Jaume Pensa selv foreslo; her kan man bare komme og bruke statuene som benk, sitte ned og få et forhold til kunsten uten at man nødvendigvis tenker så mye over det. Derfor har vi gjort dette prosjektet, det var sånn det startet.

– Du kan bare bli rørt av Solveigs sang, sier Jaume Plensa og understreker i denne sammenheng hvordan han oppfatter at øret er et viktigere organ enn øyet.

Prosjektet Kulturstopp har finansiert 11 skulpturprosjekter på Østlandet av utenlandske, men også norske kunstnere, blant annet Per Inge Bjørlo, Marianne Heske, Gitte Dæhlin og Sverre Wyller. 

Prosjektet Kulturstopp har finansiert 11 skulpturprosjekter på Østlandet av utenlandske, men også norske kunstnere, blant annet Per Inge Bjørlo, Marianne Heske, Gitte Dæhlin og Sverre Wyller.

Utekunsten kurateres

En gruppe bestående av Svein Olav Hoff og Birthe M. Selvaag fra Lillehammer Kunstmuseum, kurator Maaretta Jaukkuri, Anders Bjørnsen og Sissel Karlsen fra Sparebankstiftelsen DNB, velger kunstnerne. Siden 2002 har Sparebankstiftelsen DNB generelt bidratt med fire milliarder kroner fordelt på 6035 store og små kulturprosjekter.

– Forhistorien til Kulturstopp forteller om mangel på kunst å vise frem. Er vi dårlige i Norge på å vise kunst i det offentlige som?

Håkon Standal i midten er flankert av Kari og Kolbjørn Størdal. De overvar seremonien på Phønixbrygga og synes det endelige resultatet er blitt bra. De legger ikke skjul på at det har vært vært diskusjoner rundt kunstprosjektet i byen.

– En kommune har ofte prioriteringer som sykehjem, barnehager og skole. Kanskje de ikke har muligheten til å prioritere kunst. Vi tenker at vi har ressurser til å bidra her. Vi vil også gjerne gjøre en forskjell, så da må vi gjøre det kommunen selv ikke klarer å gjøre. Det finnes kunst andre steder hvor vi har vært, men kanskje ikke kunst av internasjonalt anerkjente kunstnere, sier Karlsen. 

LES OGSÅ: VERDENSMESTERKVINNEN. Null til hundre på 3,5 sekunder. Norske Mette Brandt Bjerknæs er en av verdens tre kvinner som raser frem i 200 kilometer i timen i racerbåt.

– Hva kan folk oppleve når de kommer hit?

– Først og fremst tenker jeg at statuene snakker til deg, og at du selv kan velge hva du vil høre , sier Karlsen. – Her kan du oppleve kunsten på din egen måte. Selv om kunstnerens tilnærming er Peer Gynt, så sier han jo også at det er tre kvinnehoder, men det kan også være bare tre hoder. Det kan være menn. Det kan være oss. Når man først har et slikt kunstverk tilgjengelig, kan man bruke det og legge i det det man selv ønsker. Det var flott å høre om hvordan han hadde prioritert ørene og det vi hører fremfor det vi ser, sier Sissel Karlsen.

Båndet klippes og skulpturene som Jaume Plensa har laget spesielt for Phønixbryggen i Fredrikstad er overatt av byen.

Fredrikstad omfavner Jaume Plensa

Det har ikke vært fritt for at diskusjonene har gått varmt både hva gjelder prosjektet lokalt, valg av internasjonal kunstner fremfor en lokal kunstner og plassering i byen. Men i dag har Fredrikstad omfavnet spanske Jaume Plensa. Og kanskje bringer hans spanske bakgrunn med seg en kontrast til brygga ved Glomma. Noen fremmøtte lurte med glimt i øyet på om de nå ikke måtte flytte redingsskøyta for å kunne se statuene bedre fra alle kanter.