Search for content, post, videos

OBSERVATØREN FRA LARVIK

50 utgitte bøker, oversatt til 31 land. Ingvar Ambjørnsen er en av Norges mest leste samtidsforfattere. Hvite Niggere, Pelle og Proffen. Elling. Komplekse og innsiktsfulle skildringer fra forfatterens hånd. Nå aktuell med diktsamling.

Tekst: Ina Gravem Johansen Foto: Tom Stalsberg

– Akkurat nå skriver jeg om den reisen jeg har hatt med skrivingen. Om hvor det begynte. Når du alltid er betrakteren, da har du tid til å tenke. Når fantasien blandes inn begynner historiene å rulle fra du er ganske liten. Lenge før jeg egentlig begynte med skrivetrening som 14-åring.  

Illustrasjonsbilde til diktsamlingen Leilighetsdikt for hjemløse som Ambjornsen har skrevet sammen med Tom Stalsberg.

Alltid en observatør 

Ingvar Ambjørnsen er forfatteren fra Larvik som debuterte for omlag 50 bøker siden i 1981. Siden det er Ambjørnsen utgitt i 31 land. I dag er 62 åringen en av Norges mest leste samtidsforfattere. Den siste boken heter Leilighetsdikt for hjemløse og er en diktsamling han har skrevet sammen med Tom Stalsberg. 

Pelle og Proffen-bøkene ble en hodepine for lærere da bøkene skulle leses høyt i klassene.

– Jeg spurte faren min en gang hvordan jeg var som barn. «Du sto utenfor å så på», var svaret. Så der ligger det. Jeg har alltid vært en observatør, den gutten som hang med gjengen fordi jeg måtte. Alt det sosiale styret barn må være med på, det var rein tvang for meg. Jeg ville bare fullføre skolen og bli forfatter. Slik gikk det også. Alt ble virkelig bedre da.

Ingvar Ambjørnsen har nylig vært på en turne i Norge med den siste boka, en diktsamling der Tom Stalsberg er medforfatter.

Diktsamling med Tom Stalsberg

Ambjørnsen, som i over 30 år har bodd i Hamburg, har nylig vært på en turne i Norge med den siste boka, en diktsamling der Tom Stalsberg er medforfatter. 

I Leilighetsdikt for hjemløse (2018) presenteres dikt og blogginnlegg av Elling og Alfons Jørgens, to romanfigurer som det inntil nå har vært stille fra i 14 år. 

— Jeg vet ikke helt hvor Elling har vært, men han er tilbake i en sokkelleilighet på Grefsen. Han er ensom, men på nett. Han blogger. Det var rart for meg å skrive dikt. Det er første gang jeg gir ut en diktsamling, men det fungerte når det var gjennom Ellings stemme. En ny Elling-roman kommer også i 2019.

I Leilighetsdikt for hjemløse presenteres dikt og blogginnlegg av Elling og Alfons Jørgens, to romanfigurer det har vært stille fra.

Elling har nådd mange lesere

Forfatteren forteller at det på turneen har vært fine møter med lesere. Men også spesielt å erfare at folk kjenner Elling-karakteren så godt, selv etter 14 år. De fire romanene om Elling (1993-1999) har nådd mange lesere, blitt til film og teater. 

– Mange assosierer Elling litt med den feelgood-greia som noen av filmene representerer. Men det er også mye mørke i hans liv. Tidvis har alt virkelig gått helt i oppløsning for ham.  

Komplekse og innsiktsfulle karkaterskildringer

Komplekse og innsiktsfulle karakterskildringer har blitt forfatterens kjennemerke. Perspektivet fra den som ikke passer helt inn, som sliter med å finne tryggheten i fellesskapet. Også barnebokserien om Samson og Roberto og ungdomsbøkene om Pelle og Proffen har truffet de yngre leserne med perspektivet fra den som står litt utenfor flokken. Ofte skildres det såre med humor. De små absurditetene i hverdagslivet løftes i Ambjørnsens forfatterskap. Men også det mørke. Som i Novellesamlingen Natt til mørk morgen ( -97).  

– Når du alltid er betrakteren, da har du tid til å tenke, sier Ambjørnsen.

– Jeg er der, på sidelinja

Ambjønsen utdyper:
– Det er mitt ståsted. Jeg er der på sidelinja, ser alt utenfra. Jeg har det i meg, både det morsomme og mørket. Novellene er tekster jeg har jobbet enormt mye med. Det dystre blir ekstra tydelig der. 

– I romanen Dukken i taket (-94), virker det som du har dykket enda dypere i et slags studium i svart. Her tematiserer du et bunnløst hat, helt uten humor. Kan du si litt om dette prosjektet?

– Den boka var en slags indre ransakelse. Om trangen til å hevne når noen har gjort noe skikkelig jævlig. Noen som virkelig fortjener straff. Hevn kan være veldig fristende i ekstreme situasjoner, selv om tanken ikke er noe å være stolt av. Jeg kom opp i en situasjon der jeg hadde både motivet og muligheten til å hevne brutalt. Jeg ville ikke engang ha blitt oppdaget. Men istedenfor å ta fyren, så skrev jeg boka. Og ja, den boka er helt blåsvart. Den er ikke av mine mest leste og fikk blandede kritikker. Det stilles også åpent i boka hvordan hevnprosjektet fungerer. Konklusjonen er vel at hevn bare gjør en fæl situasjon enda litt mer jævlig. 

Men da Hvite niggere kom tre år seinere ble alt annerledes. Da ville foreldrene lese seg opp på hva kidsa drev med.

Prisbelønnet Ambjørnsen provoserte tidlig

Dine tidlige romaner med miljøskildringer fra hybler der gardinene aldri trekkes fra, provoserte da de kom ut. Her skildres spenningen inngående gjennom mer eller mindre vellykket næringsvirksomhet med illegale stoffer. Dette var et krevende tema mot nasjonalidealet «det er typisk norsk å være god»? 

—Da Den siste revejakta kom i -83, da brøt jeg et kjempetabu. Å skrive om cannabis… den boka ble helt oversett av litteraturmiljøet. Isteden ble det en kultroman for frikere. Pensum for alle som røyka hasj. 

– Akkurat nå skriver jeg om den reisen jeg har hatt med skrivingen. Om hvor det begynte.
Ingvar Ambjørnsen

Men da Hvite niggere kom tre år seinere ble alt annerledes. Da ville foreldrene lese seg opp på hva kidsa drev med. Romanen ble lest av flere generasjoner og fikk en prestisjetung pris.

– Jeg var ikke helt forberedt, men den ble mitt litterære gjennombrudd. Den er også veldig mye bedre skrevet enn Revejakta.

– Det å være forfatter er virkelig den eneste jobben jeg kunne tenke meg, jeg har aldri vært lei.

Inn i varmen hos leserne

Så var det kanskje Elling- bøkene som virkelig dro deg inn i den norske varmen blant leserne?

Egentlig skjedde det med Pelle og Proffen-bøkene. Døden på Oslo S, som også ble til en svært populær ungdomsfilm i 1990. Men også disse bøkene var kontroversielle med problematikk rundt dop og prostitusjon. De ble en hodepine for lærere da bøkene skulle leses høyt i klassene. Det var litt røft språk i dem. En lærer i Trøndelag mistet fatningen totalt. Han brente Pelle og Proffen bøker i skolegården. Det ble førstesideoppslag i riksavisene, og massiv gratis reklame for bøkene…!  

– Men Elling, det ble også ganske vanvittig, sier Ingvar Ambjørsen.

Outsideren blir æresborger

Han fikk mange priser, det var høytidelige arrangement. Og det helt absurde med å bli æresborger i Larvik i 2009. Det er selvfølgelig veldig hyggelig med anerkjennelse, men også rart. 

– Jeg har ikke bare gode minner fra Larvik. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke nekte, det ville vært forferdelig ufint. Jeg tenkte: Ja,ja, de maktfolkene jeg har vært i opposisjon til tidligere, de sitter nå i bleier med alzheimer på gamlehjem. Dette er en ny generasjon politikere som velger å møte mitt forfatterskap på en helt annen måte. 

Kunne ikke vært annet enn forfatter

– De jeg er utrolig ydmyk ovenfor, er leserne mine. De har holdt liv i meg som forfatter i 40 år. Det å være forfatter er virkelig den eneste jobben jeg kunne tenke meg, jeg har aldri vært lei.

Så historiene stopper ikke opp hos deg?

—Nei, aldri. Betrakteren samler og fantaserer. Nye løgnhistorier er stadig på vei. Jeg kommer en dag til å dø med mange gode ideer, det har jeg tenkt lenge.

Leave a Reply