Search for content, post, videos

TEKSTILKUNST PÅ HJEMMEBANE

– Det skal bli et artbnb! Tekstilkunstner Maria Manuela Rodrigues (49) har gjort hjemmet sitt i Stavern om til et galleri, blitt sin egen mentor og viser fingeren til den norske kuratoreliten.

Tekst og foto: Marte Østmoe

Bestemmelsen er et utfall etter mange dårlige erfaringer. En hendelse i Bergen var spesielt utslagsgivende. 

– Jeg ble invitert til en internasjonal tekstilutstilling i regi av Kunstindustrimuseet forteller Maria og liksom knikser med nakken for å vise at dette hendte for noen år siden. 2014 var det. 

Maria Manuela Rodrigues kan se tilbake på mange tekstile kunsteventer og utstillinger opp gjennom årene, blant annet «You Make Me Fly» på Akershus Kunstsenter (2009) og Trøndelag Senter for samtidskunst året etter, «Brodér meg ditt hjerte» i Larvik kunstforening (2011), «Mother I’m coming Home», Galleri Parken i Risør (2012). I 2015 utsmykket hun Østsiden sykehjem i Fredrikstad og stilte ut «Systue» i Galleri Hans Fosen. 

Fargerike skjorter er satt på kleshengere og dingler fram og tilbake på en tørkesnor. Store dekorative tepper skal straks henges opp under taket i drivhuset.

Inviterte deltakere fra hele verden

Begivenheten i 2014 hadde fått navnet «Nålens øye» og var en storstilt satsning med deltakere fra hele verden. Så langt i karrieren trodde Maria at hun var den eneste som lagde kunst av broderi. Nå fikk hun endelig sjansen til å bli kjent med andre. Men hva var dette? 

Bidragsyterne var lovet lunsj og fest etter vernissasje, Maria hadde tatt seg fri fra virket sitt, betalt togbilletten over fjellet og reist i over åtte timer. 

Alle tekstiler er prydet med broderi, korssting og hardangersøm, samt tradisjonelle sting fra Madeira. Nå skal alt vekk.

Lunsjen hun var lovet besto av kaffe og en scones. Under festen ble det servert druer, saltstenger og vin. Det eneste hun fikk servert denne dagen var en skål med suppe. Den var det en venninne som ga henne. Samme venninne lånte henne et rom for natten.

 

LES OGSÅ: JUNGELTELEGRAFEN. Å drive butikk er en oppgave som krever kreativitet og kløkt. Hvordan levere stimuli der andre stiller med tomme budskap?

 

– Det skal bli et artbnb! Tekstilkunstner Maria Manuela Rodrigues (49) har gjort hjemmet sitt i Stavern om til et galleri, blitt sin egen mentor og viser fingeren til den norske kuratoreliten.

Ingen hyllest av kunstnerne

– Slik jeg opplevde det var ikke festen en hyllest til oss kunstnere, men snarere en oppvisning av de dyktige kuratorene, sier Maria som legger til at kuratorene, i motsetning til kunstnerne, jo fikk fast lønn for strevet. Rodrigues gnir seg over ansiktet som om hun nettopp har våknet. Som om dette er en vond drøm hun vil bli kvitt. 

– Ikke hadde de hengt opp arbeidene mine riktig heller, påpeker hun og husker at hun selv måtte gå til verket og rette på det kuratoren hadde gjort. 

– Det blir plass til tolv personer her sier hun og peker på et atelier, et uthus og selve bolighuset i rosa. Den underlige fargen står pent til det grønne, mener kunstneren.

Workshops for 12 i det rosa huset

Maria bærer et stort brett med godsaker ut i hagen. Meksikansk kaffe med honning, croissant, hjemmelaget fruktjuice. En rekke broderte putetrekk ligger på rad og rekke ut over terrassen. Fargerike skjorter er satt på kleshengere og dingler fram og tilbake på en tørkesnor. Store dekorative tepper skal straks henges opp under taket i drivhuset. 

– Alt jeg har laget er til salgs, proklamerer Maria og kan fortelle om en sju år lang fysisk og psykisk ryddeprosess. Nå skal arbeidene ut og mennesker inn:

– Det blir plass til tolv personer her sier hun og peker på et atelier, et uthus og selve bolighuset i rosa. Den underlige fargen står pent til det grønne, mener kunstneren, som ofte får kommentarer på malingsvalget, men for henne var rosa et naturlig valg. 

– Hjemme på Madeira har alle hus i fjellene en rosa farge. Hus nær havet er hvite. 

«Mother I’m coming Home», Galleri Parken i Risør (2012). I 2015 utsmykket hun Østsiden sykehjem i Fredrikstad og stilte ut «Systue» i Galleri Hans Fosen. Marias tekstile kunstnerskap strekker seg langt tilbake.

Kunsten å sanke inn

Det er ikke bare når det kommer til husfasader at Maria referer til fødestedet Madeira, øya i det østlige Atlanterhavet, tilhørende Portugal. 

Fra hjemlandet har hun også tatt med seg evnen til å leve av lite. Kunsten å sanke inn og bruke det man har. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Hun som alle andre kjøpte tomater innhyllet i plast og papir og kjøpte brød som var bakt med ingredienser slik at de kunne holde seg såkalt ferske i lang tid. 

En rekke broderte putetrekk ligger på rad og rekke ut over terrassen. Fargerike skjorter er satt på kleshengere og dingler fram og tilbake på en tørkesnor.

Når moren hennes kom på besøk og ble hun fortalt hvor sunt det er å spise nyper, ja da satte hun i gang med å plukke dem. Omsider har også Maria lært seg å dyrke sin egen grønnsakshage. I dag river hun buntvis av forvokst ruccola opp av jorda.

 

LES OGSÅ: FENGSLENDE KUNST. Kunstner og kurator Lotte Konow Lund skaper kunst for kvinner som sitter i fengsel. Hun mener at alle i et fengsel har godt av kunst.

 

– Alt jeg har laget er til salgs, proklamerer Maria og kan fortelle om en sju år lang fysisk og psykisk ryddeprosess. Nå skal arbeidene ut og mennesker inn.

Er jordnære oppgaver mindre verdt?

– Jeg gjør en manns arbeid, kommenterer Maria. – Snart har jeg vel hender som pappa! 

Innspillet om manns- og kvinnearbeid gjør det naturlig å bringe begrepet «feminisme» på banen. 

– Nei, mener Maria. Dette med feminisme har jeg aldri helt forstått. 

Under hennes oppvekst var det skarpe skiller mellom kjønnene. Mennene drev med kroppsarbeid. Kvinnene sto for oppdragelse av ungeflokken, husvask og matlaging. 

Nå kan rødbetene bare vokse. Squashen også. Grønnsakene skal bli til mat og juice til gjester og kursdeltakere.

Var det tid til overs var det alltid noe som skulle repareres eller kunne sy det om. Hvis det fremdeles var tid, hendte det at kvinnene kunne sette seg med broderier. 

I våre dager er det like mange kvinner som menn som er ute i arbeidslivet, men det er likevel alltid noen som må ta seg av de jordnære oppgavene som å dyrke poteter og ta oppvasken. Skulle disse oppgavene liksom være mindre verdt enn det andre? 

Maria kniper igjen øynene. 

– Er det ikke nettopp motsatt? 

HUSMORKUNSTSKAP: Maria Manuela Rodrigues sammenligner hun husmorens rolle og kunstnerens posisjon. Begge utretter et arbeid som sjeldent verdsettes. Som ikke har en prislapp.

Tekstilkunst på hjemmebane

Det er denne uverdigheten Maria vil til livs. Og her sammenligner hun husmorens rolle og kunstnerens posisjon. Begge utretter et arbeid som sjeldent verdsettes. Som ikke har en prislapp. 

– Nå krever jeg min rett tilbake, sier Maria bestemt setter en pris på innsatsen sin. 

Første gang hun kom på å gjøre et slikt stunt var som gjest og koordinator under 60-års laget til venninnen og musiker Mari Boine. Et nytt konsept fødtes. Etter dette kan Maria leie seg ut som husmorkunstner også til andre – og prisen justeres etter kundens inntekt. 

I og med Casa Maria, har Maria Manuela Rodrigues ikke bare snudd situasjonen. Nå har hun inntatt rollen som ekspert og laget sitt eget kompetansesenter.

Nyttige og verdige kunsttjenester

Det er ingen høy pris, men likevel nok til at lønnstakeren kan heve hodet og føle seg – ikke bare nyttig – men verdig. I dag jobber Marias datter hjemme på Casa Maria, og moren passer på å også gi henne lønn. 

– Akkurat nå er Joana (27) ansatt som min husmor, forteller Maria Manuela Rodrigues som ber om en fruktjuice til. Gjerne en kaffe også. 

Kunst og poteter: Det er likevel alltid noen som må ta seg av de jordnære oppgavene som å dyrke poteter og ta oppvasken. Skulle disse oppgavene liksom være mindre verdt enn det andre?

Kunstneren sukker og forteller at hun tidligere rangerte seg selv som nummer fem i sitt eget liv. Hun gestikulerer med de brune hendene og tegner en virtuell trapp.  

– Jeg begynte å klatre. Det var hardt. Det var vanskelig, men nå er jeg der. Nå er jeg nummer én og bare på dette viset kan jeg også ta vare på andre.

 

LES OGSÅ: DEN SOSIALE MIDDAGEN. Fenomenet heter Social Eating. Er ikke det å spise en sosial beskjeftigelse? Har det ikke alltid vært det? Hva er egentlig nytt?

 

Tar rollen som ekspert

Maria tar seg tid til kaffekopp nummer to. Bedet er luket. Nå kan rødbetene bare vokse. Squashen også. Grønnsakene skal bli til mat og juice til gjester og kursdeltakere. 

Spesielt barn med psykiske lidelser er velkommen til Casa Marias kreative senter og artbnb. 

Maria smiler lurt. I og med Casa Maria, har hun ikke bare snudd situasjonen. Tidligere var hun en hardt arbeidende kunstner, husmor og terapeut som ingen lønnet. Nå har hun inntatt rollen som ekspert og laget sitt eget kompetansesenter. 

28. juli er det stort salg. Men bare denne ene dagen. Håpet er å dytte ut det gamle for å få nytt liv inn. Liv i form av andre mennesker.

Skal vekk: broderi, korssting og hardangersøm

Huset ligner en lekestue. Det er ryddig å rent. Alt står sirlig plassert. Det spraker i lekre farger. Det skinner i glass. Alle tekstiler er prydet med broderi, korssting og hardangersøm, samt tradisjonelle sting fra Madeira. Nå skal alt vekk. 

28. juli er det stort salg. Men bare denne ene dagen. Håpet er å dytte ut det gamle for å få nytt liv inn. Liv i form av andre mennesker. Fra nå av skal ingen tjene på hennes kunnskap, foruten henne selv. 

– Jeg kaller det husmorkunstskap.

Leave a Reply