Search for content, post, videos

GULLALDERDAMER PÅ BYMUSEET

Kvinner i kunsten: På Bymuseet i Oslo har man viet sommeren og høsten til utstillingen Kvinner ved staffeliet. 50 års forskning ligger bak den viktige utstillingen om norsk kunsthistorie. For er det slik at det ikke fantes kvinnelige kunstnere for 100 år siden – eller er de bare glemt? 

Tekst og foto: Mette Dybwad Torstensen 

– Det het i en omtale av Marie Tannæs at bildene hennes nesten kunne vært malt av en mann. Det sier kanskje alt om hvordan man så på de kvinnelige kunstnerne, smiler professor i kunsthistorie, Anne Wichstrøm. Hun er omgitt av 20 kvinner som hun kjenner inn i margen – og det til tross for at alle døde for nesten 100 år siden. 

Kvinner i kunsten: hvor var alle de kvinnelige kunstnerne i Norge på slutten av 1800-tallet, når norsk maleri blomstret samtidig som vår nasjonale bevissthet vokste frem?

Utstilling på Bymuseet i Oslo

Bymuseet i Frognerparken i Oslo har ønsket å belyse kvinnene som studerte ved de to malerklassene som fantes i hovedstaden på slutten av 1800-tallet: Bergslien Malerskole etablert i 1870, og Christian Kroghs Malerskole i Lille Grensen etablert 1885 sammen med Erik Werenskiold og Eilif Petterssen.

Anne Wichstrøm, professor i kunsthistorie er omgitt av 20 kvinner som hun kjenner inn i margen – og det til tross for at alle døde for nesten 100 år siden.

Krogh, Werenskiold og Petterssen overtok mange av Bergsliens kvinner og kunne tilby nye friske øyne på det gammelmodige, brunlige Düsseldorf-uttrykket som var den vanligste malestilen, med inspirasjon fra lignende akademier i Paris – der dameklasser var vanlig. Til sammen har man fått inn et 50-talls bilder malt fra denne tiden, fra museale samlinger og private innlån. 

Bymuseets utstilling Kvinner ved staffeliet: Selvportrett, Mathilde Diethricson.

– På 1970-tallet var forskingsrådet svært interessert i å støtte forskning på kvinner og feminisme, og jeg fikk et treårig stipend, forteller Wichstrøm. 

 

LES OGSÅ: Kvinner i kunsten, sommerens serie på PLNTY: FENGSLENDE KUNST. Hva gjør kunst med kvinner i fengsel?

 

Mennene åpnet noen dører, og hadde respekt for sine kvinnelige kollegaer, men så aldri på dem som konkurrenter eller likeverdige.

Et pionerarbeid om kvinnekunst

Hun gjorde et enormt pionerarbeid, det fantes ingen informasjon om disse kvinnene fra før. Kampen for kvinners rettigheter gikk parallelt med kvinners kamp for anerkjennelse som profesjonelle kunstnere og innpass på skolene. 

Bymuseet i Frognerparken har ønsket å belyse kvinnene som studerte maleri i hovedstaden på slutten av 1800-tallet: Bergslien Malerskole etablert i 1870, og Christian Kroghs Malerskole

– Vi må huske på at likestillingskampen faktisk kritiserte kirkens syn på kvinner. Likevel tror jeg mange av disse tidlig malende damene ikke fant det urettferdig at de ble bedømt annerledes enn mennene. Mennene på sin side åpnet noen dører, og hadde respekt for sine kvinnelige kollegaer, men så aldri på dem som konkurrenter eller likeverdige.

– Det het i en omtale av Marie Tannæs at bildene hennes nesten kunne vært malt av en mann. Det sier kanskje alt om hvordan man så på de kvinnelige kunstnerne, smiler professor i kunsthistorie, Anne Wichstrøm.

Kvinnelige kunstnere på slutten av 1800

I 1970 startet Wichstrøm å skrive om kunsthistorien. For hvor var alle de kvinnelige kunstnerne i Norge på slutten av 1800-tallet, når norsk maleri blomstret samtidig som vår nasjonale bevissthet vokste frem? Ikke i kunsthistoriebøkene. De er skrevet av menn om menn.

De fleste kvinnelige malere hadde korte karrierer. Enten giftet de seg og ble mødre, eller så måtte de passe gamle foreldre dersom de forble ugifte.

– I 1840-årene fantes det enkelte kvinnelige kunstnere som studerte hos Tidemand & Gude i Düsseldorf. Akademiet var stengt for kvinner, så disse måtte bli privatelever av professorene, forteller Wickstrøm, som fort fant ut at det var fire kvinner som deltok på den første Høstutstillingen i 1884. 

– Vi må huske på at likestillingskampen faktisk kritiserte kirkens syn på kvinner. Likevel tror jeg mange av disse tidlig malende damene ikke fant det urettferdig at de ble bedømt annerledes enn mennene, sier Anne Wichstrøm.

Kvinnelige gullaldermalere

Det må jo ha vært kvinnelige kunstnere blant våre såkalte gullaldermalere – de var ikke bare maler-hustruer og muser? Slik startet et livslangt arbeid for kunsthistorikeren. Det enorme arkivet hun har etablert vekker interesse hvert år – og har resultert i to store bøker: Kvinner ved staffeliet i 1983, Kvinneliv, kunstnerliv i 1997 og Asta Nørregaard i 2011.

Et livslangt arbeid for kunsthistoriker Anne Wickstrøm har resultert i to store bøker: Kvinner ved staffeliet i 1983, Kvinneliv, kunstnerliv i 1997 og Asta Nørregaard i 2011.

Kvinner – big business

– Hvordan starter arbeidet med å finne de kvinnelige kunstnerne som var glemt?

– Jeg satte ned noen kriterier på hvem jeg skulle velge ut; som gikk på deltagelse på utstillinger og utdannelse. Deretter gravde jeg i kataloger, aviser og brev – og kontaktet familiene for å finne maleriene. Verken Bergslien eller Krogh etterlot seg rapporter eller elevprotokoller, det trengte de ikke å oppgi for dameklassene, kun de mannlige! 

Kvinner malte de nære ting, og Marie Tannæs malte nesten som en mann: Vøienvollen gård.

– Var det big business for Bergslien og Krogh med dame-klasser?

Anne Wichstrøm nikker.

– Knut Bergslien så at det var et behov for en egen dameklasse. Kvinnene var ofte sikre betalere, fra gode familier, og han annonserte med en profesjonell- og en amatørklasse. Det ble skrevet at det var god tone i dameklassene, sang og intern korrektur. Christian Krogh kunne friste med akt for kvinner, noe som var helt nytt på den tiden! Kvinner kunne jo få gale tanker. Men for å bli en god maler, var figurstudier svært viktig. Her på utstillingen har vi fått med Heyerdahls maleri fra Pultosten der tre kvinner studerer en akt av en kvinne som har brettet ned kjolelivet! Det var faktisk nokså banebrytende.

Portrett var vanlig blant malende damer, og en mulig inntektskilde.

Kvinner kunne jo få gale tanker. Men for å bli en god maler, var figurstudier svært viktig.

Kvinner malte de nære ting

– Erik Werenskiold oppfordret damene til å male det som var kjent og nært. Du så sjelden kvinner male religiøse-, historie- og landskapsbilder, men kanskje hagen, barna, portretter – eller nære uterom som en låve, gråvær eller et høstlandskap i hagen. Det var så å si svært umulig for kvinner å reise alene. Enkelte kvinner dro til Jæren og Skagen for å male, men dette var uhørt på denne tiden. 

– Det ble skrevet at det var god tone i dameklassene, sang og intern korrektur. Christian Krogh kunne friste med akt for kvinner, noe som var helt nytt på den tiden!
Anne Wichstrøm, kunsthistoriker

De fleste kvinnelige malere hadde korte karrierer. Enten giftet de seg og ble mødre, eller så måtte de passe gamle foreldre dersom de forble ugifte. Flere av kvinnene var likevel relativt kjente i sin tid, men ble siden glemt. Harriet Backer, Maria Tannæs og Aasta Nørregaard var tre som fikk lange karrierer.

 

LES OGSÅ: HARENSTAM BAK FASADEN, UNDER OVERFLATEN. I august stiller han ut i Bodø kunstforening, treskjæring der grenser mellom det levende og det døde nærmest viskes ut.

 

Selvportrett av Asta Nørregård. Foto: Bymuseet


To kvinnelige kunstnere om sine tidlige søstre

Plnty har spurt nålevende Helen Knoop, tidligere lev av Odd Nerdrum, og en av våre fremste figurative, klassiske malere – og Gro Mukta Holter – om disse kvinnene banet vei for dem? De sier følgende om gullaldermaler-kvinnene:

Kvinner kunne livnære seg som portrettmalere: Anna Dahl med søsken. Maler: Cecilie Dahl.

– Harriet Backer er den av de kvinnelige malerne jeg har beundret mest. Ikke fordi hun var kvinne og malte i en tid hvor et selv var utfordrende, men fordi hun var en mester i fargebruk og hadde en særegen fargesans som hun gjennomført brukte i sine mest kjente verk. Asta Nørregård ligger på samme nivå som sine samtidige mannlige kolleger når det gjelder pastelltegning. Hennes verk var ambisiøse samtidig som de er intime, sier Knoop.

Verken Bergslien eller Krogh etterlot seg rapporter eller elevprotokoller, det trengte de ikke å oppgi for dameklassene, kun de mannlige!

Gro Mukta Holter kombinerer et figurativt uttrykk med en egen drømmeverden og abstrakte bakgrunner. 

– Da jeg oppdaget de kvinnelige kunstnerne i norsk kunsthistorie var Kitty Kielland og Harriet Backer naturlig å legge merke til. De jobbet med realisme og naturalisme, noe jeg selv har studert, og funnet det svært imponerende hvordan de begge banet vei for sine kvinnelige etterkommere, og både var aktive kunstnere, men også i forhold til kvinnepolitiske og feministiske saker, sier hun.

Leave a Reply