Kan landskapskunst signert en kvinne være et innlegg i likestillingskampen? For 140 år siden var dette høyst kontroversielt og et sterkt politisk statement! Plnty stopper på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg på sin kvinnekunst-turne. Her møter vi en av de største kvinnene i norsk kunsthistorie: Kitty Kielland.
Tekst: Mette Dybwad Torstensen Illustrasjon: Haugar Kunstmuseum
– Det er virkelig på tide at Kitty Kielland (1843-1914) får en så stor presentasjon og en utstilling som dette, som viser mer enn 100 verk, fra hele hennes karriere og bredde fra 1870 til 1910! Jeg er egentlig forundret over at dette ikke er gjort før, sier sjefskurator Tone Lyngstad Nyaas ved Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.
Årets sommerutstilling i Norges eldste by er viet en av våre største landskapskunstnere, Kitty Kielland og henger frem til 16. september.
– Denne utstillingen belyser også Kittys litterære side som har dukket opp de siste årene, og hennes mange innlegg i den politiske debatten rundt kunstner-rollen og kvinnekampen. Hun var for eksempel med å etablere Norsk kvinnesaksforening i 1884, og tok til orde for at begge kjønnene hadde ansvar for deltagelse i hjemmet og arbeidslivet, forteller hun.
På Haugar ønsker Nyaas også å vise at Kitty var den som innførte friluftsmaleriet, stemningsmaleriet og ny-romantikken til Norge.
– Hun trampet inn på mennenes arenaer, som skribent og maler, forteller hun.
Kitty – et symptom
I første etasje kan man se Morten Krogvolds retrospektive foto-utstilling. De subtile sort-hvitt fotoene er en kontrast til Kittys mesterverk på de røde veggene i annen etasje: fra torvmyrene på Jæren, skogsstemninger i Frankrike, sommerstemningene på Fleskum i Bærum. Og så alle hennes selvportretter fra atelieret.
Ved å entre landskapet på lerretene, brøt hun med mange grenser og oppfatninger rundt hva en kvinne var og skulle gjøre.
Gjennom dagens øyne ser maleriene ut som en vakker skildring av landet vårt. På slutten av 1880-tallet var dette derimot politisk sterke bilder – nettopp fordi de var signert en kvinne. I en bok fra 1880-tallet het det at dersom man ikke dugde til noe, kunne man bli kunstner.
Å erobre mannens landskap
Kitty Kielland var et symptom på tiden; nasjonalfølelsen vokste frem, kvinnene tråkket forsiktig inn på nye arenaer. Å gå i naturen som en helsebringende handling var noe nytt. Det var også opprettelsen av Turistforeningen på begynnelsen av 1900-tallet.
– Kitty stod ute i vær og vind på Jæren, noe som var svært kontroversielt for en kvinne. Bare å reise alene som kvinne, var et sjeldent syn. Man kan også bare tenke seg hva fiskerne og Jærboerne tenkte om henne! Jeg mener at Kitty brøt med en århundrelang tradisjon i kunsten, der landskapet og naturen kun var fortolket og malt gjennom et mannlig blikk, sier sjefskuratoren, som mener at Kitty var den første kvinnen som erobret naturen med en kvinnes blikk!
Kitty brøt mange grenser
Ved å entre landskapet på lerretene, brøt hun med mange grenser og oppfatninger rundt hva en kvinne var og skulle gjøre.
– Dette var rett og slett ikke småtteri! Hun ville male det hun så, det ekte, lyset, fargene. Fra 1890 kom stemningsmaleriet inn i norsk kunst, og der mannlige kunstnere som Eilif Pettersen satte inn mytologiske figurer, forholdt også Kitty seg nøkternt til det observerte av sommernattsstemningene, forklarer Nyaas.
– Jeg tror det har blitt en større utjevnelse i forhold til kvinner og menn i kunstbransjen, spesielt ettersom museene har et større fokus på likestilling når de kjøper inn kunst til samlingen – og når de planlegger sitt utstillingsprogram.
Tone Lyngstad Nyaas, kurator
Hvert år reiste Kitty Kielland hjem på sommeren, og malte torvmyrene på Jæren. Slik kan man fra sommer til sommer se utviklingen hennes på utstillingen.
Fra brulige Münchentoner til franske skisser
– Disse landskapene er som et barometer på hennes utvikling om kunstner; fra en del brunlige toner fra München og Düsseldorf på slutten av 1870-tallet, til den franske Barbizon-skolens påvirkning der skissene ofte var tegnet over hverandre med litt forskyvninger så de nesten vibrerte, til den franske naturalismen og friluftsmaleriets innpass.
Kvinnekunstneren var aldri en impresjonist, men søkte å løse opp elementene i naturen slik man så det hos impresjonistene. Utover 1890-årene ble Jæren-bildene mer mystiske, med stor kontrast mellom det blanke vannspeilet og de mørke torvmyrene.
– Det skal også legges til at bildene fra Jæren har et økologisk perspektiv; de er kultur-historie, der man skar ut torv til tørking og brensel og eksporterte dette, sier Nyaas.
Why Have There Been No Great Women Artists?
I 1971 kom Linda Nochlin berømte essay ut som har vært utgangspunkt for all kunsthistorisk forskning på feminisme i kunsten siden:
«Why Have There Been No Great Women Artists?» Svaret til Nochlin var forenklet sagt: Fordi kunsthistorien er skrevet av menn for menn, og at kvinner ikke hadde adgang til akademiene og rett utdannelse som kunstner.
– Denne utstillingen belyser også Kittys litterære side som har dukket opp de siste årene, og hennes mange innlegg i den politiske debatten rundt kunstner-rollen og kvinnekampen.
Ikke minst var det forbudt for kvinner å tegne akt på akademiene, dette kunne gi usømmelige tanker, og dermed sakket de akterut i forhold til ferdigheter og hvilke egenskaper man ønsket i et bilde.
Tidemand så talentet hennes
Kitty ønsket tidlig å bli kunstner, og fikk malerundervisning i det rike, Kiellandske hjem. Hun kopierte bildene på de borgerlige veggene hjemme. Tidemand som så hennes talent, og overtalte familien til å la henne være hans elev i Tyskland, der han var professor.
– Dette var avgjørende for Kitty. Hun fikk etter hvert en unik posisjon internasjonalt, og ble invitert med på norske og europeiske utstillinger som Salongen i Paris og Verdensutstillingene, og oppnådde stor respekt. Men man må huske at hun var kvinne, i et fra før nokså radikalt miljø, så utenfor dette miljøet ble hun omtalt i karikerte vendinger, utdyper Nyaas.
Atelierportrett som politisk statemen
Kitty bodde mange år i Paris, og i Kristiania, der hun også delte leilighet med Asta Nørregård. De mange atelierportrettene kvinnene malte av seg selv og hverandre er også kraftige politiske statement om sin rolle. Hvordan er situasjonen i dag?
I 1971 kom Linda Nochlin berømte essay ut som har vært utgangspunkt for all kunsthistorisk forskning på feminisme i kunsten siden: «Why Have There Been No Great Women Artists?»
– Jeg tror det har blitt en større utjevnelse i forhold til kvinner og menn i kunstbransjen, spesielt ettersom museene har et større fokus på likestilling når de kjøper inn kunst til samlingen – og når de planlegger sitt utstillingsprogram. Men det er ennå dype mekanismer i kunsten og ulikheten mellom kvinner og menn. Jeg tror likevel forskjellene er større i det kommersielle markedet, uten at jeg kan vise til undersøkelser på dette, sier Nyaas, som selv har kuratert flere samtidskunstutstillinger der kjønn er et tema.
– Finnes det ennå forskjell på mannlige og kvinnelige kunstnere og valg av tema og sjanger?
– Det er svært vanskelig å si noe spesifikt om dette, men flere og flere kunstnere, av begge kjønn, diskuterer kjønn i sin kunst – men da ofte i et større perspektiv, basert på undring, filosofi og forskning og mer knyttet til identitet og kjønn, avslutter Tone Lyngstad Nyaas på Haugar.