2,5 kilo tung. En skulptur. I fire år har prosjektet «DagDrømmerne» blomstret som nettside. Men den egentlige drømmen var å lage bok. Nå ligger den der. Et virkelig klenodium.
Tekst: Marte Østmoe Foto: Mona Moe Machava / Marte Østmoe
– Jeg har alltid sett på foto som poesi, forklarer Mona Moe Machava. Til daglig jobber hun som fotograf og i løpet av de siste fire årene har hun holdt av en dag i uka til prosjektet DagDrømmerne, boka som lanseres 28. september i Den gamle gymsalen på Stavern torg.
Drømmen om en praktbok
I utgangspunktet er det en ikke kommersiell satsning, men Mona mener bestemt at DagDrømmerne har hatt positiv innvirkning på hennes karriere.
– I løpet av denne tiden har det ikke vært lov å si nei til en eneste idé, forklarer stylist Barbro Titlestad. Helt tydelig kan hun huske første gang de to traff hverandre. Datteren til Barbro skulle gifte seg. Mona var fotograf. Men hvordan var det hun jobbet, denne jenta med det lange røde håret?
Komposisjonene harmonerer i farge og form, men er samtidig akkurat så ulike at sansene settes på prøve
Virkelige dagdrømmer
Barbro ble nysgjerrig. Kanskje kunne man få til et samarbeid? Under den første samtalen røpet Barbro sin innerste drøm. Hun ville lage en praktbok.
– Det vil jeg og, svarte Mona. Dermed var DagDrømmerne i gang. Men riktig fart på sakene ble det likevel ikke før Karoline Løvall tok ansvaret for marked og oppfølging på sosiale medier.
Romantikk, takk
– Bildene er tablåer av en drømmeverden, sier Mona og blar opp på foto av en transparent brud kledd i silke og nupereller. Mannen trekker henne etter seg på en slede i snøen.
Noen hundre sider lenger ut i boka finner vi dype skoger, laftede hus, en låvebru og en brud med krone. Mona innrømmer det glatt:
– Drømmen om romantikk er jo en del av livet. Hun venter litt. Fniser hun?
– Å innrømme behovet for romantikk er jo nesten tabu i vår tid, ja, flaut, like herlig heier vi det fram hele tida.
DagDrømmerne, side for side
I boka DagDrømmerne er romantikken innstikk og kommer like overraskende på som en forelskelse i en kassakø. I så måte er boka som livet selv. En side er i glanset papir. En annen i matt sort hvitt. På en side frister et bilde av en dukkelignende modell med skinnende rosa silkejakke.
På motsatt side en rosemandeltreblomst i samme farge. Komposisjonene harmonerer i farge og form, men er samtidig akkurat så ulike at sansene settes på prøve, tankene får et spark bak.
Å innrømme behovet for romantikk er jo nesten tabu i vår tid, ja, flaut, like herlig heier vi det fram hele tida.
– Mona moe machava
Som joik – eller noe som renser
– Det er litt som joik sier Mona Moe Machava.
– Arbeidet med å sette sammen fotografiene har tatt enormt lang tid. Bildene er for henne som setninger og som i litteraturen skal det også her skje noe mellom linjene. Noe som trigger. Noe som gnager. Eller også renser.
Velour og lav eller kål og brokade
Her er kombinasjoner av velur på den ene siden og lav på den andre. Her er blonder på den ene siden og kål på den andre. Her er ull og roseblader. Her er fjærpryd og brokade.
– Vi har rasket mye sammen, sier Barbro og peker på et bilde av en modell med en krans av hundekjeks. Eller er det kanskje ikke en krans likevel? En aura? Eller også horn?
Mona må le;
– Det skulle vise seg at modellen hadde allergi.
Blomster uten grenser
Fotografen følger opp sin egen reaksjon. – Å ja, ofte er det slik at kunstnere tar seg selv så alvorlig at de ikke kan le, men hvis noe er seriøst, må man også kunne le!
– Under seansene har vi hatt mye moro, forteller Barbro og skisser et bilde av hvordan et fotoshoot i DagDrømmernes regi kan gå for seg.
– Det hele starter gjerne med at Mona ringer meg og har en idé. Etter cirka fjorten telefoner er tablået var satt. Barbro presiserer: – Ideen, lokasjonen og hvilke modeller som skal være med. Nå følger en invitasjon til modeller og innhenting av klær og rekvisita. Barbros mann arbeider innen blomsterbransjen og damene kan velge planter fra selveste edens hage. Heller ikke her er det grenser.
Iscenesatt før lunsj
Skal de bruke hundre eller det dobbelte? Ikke sjeldent plukkes de visne versjonene med. Mona har nemlig en dragning mot blomster på hell, eksempelvis en roseknopp som er blitt utsatt for frost. Endelig er alt på plass. Det hele skal iscenesettes, men først er det lunsj!
– Når vi bruker en hel dag sammen slapper modellene av, vi blir et felleskap og de kommer gjerne med ideer selv, forteller Mona. Barbro nikker:
– Når vi arbeider på denne måten bidrar alle. Det er som en dugnad.
Vi gidder ikke skape noe til verden som er der fra før. Boka skal være tykk, ha Guccilook, ja litt ekstravaganse.
– Dagdrømmerne
Nordisk, men ikke helt norsk
Kunstnertrioen, stylist Barbro, fotograf Mona og markedsansvarlig Karoline Løvall, kaller prosjektet sitt nordisk, men påpeker at det ikke er noe videre norsk. Igjen peker de på overflod og mangel på regler. Her er ingen jantelov. Her er ingen som legger lokk på.
Likevel har prosjektet begge beina plantet på jorda. På nordisk jord. Det er fjellvegger, vidder, fjord og fjell. Alt dette i kombinasjon av noe som med første øyekast kan ligne overfladisk og glamorøs fashion.
I valg av trykk og bokbinderi har trioen valgt norsk. Trykkeri i Sandefjord og bokbinderi i Skien. Her er det ikke hoppet over noen ledd og damene har vært med under hele prosessen.
Bokstaver preget i gull
– Vi er jo ikke akkurat minimalistiske, slår Mona fast, men vil samtidig tone ned interessen for det materielle. I motsetning til nettversjonen er boka blottet for annonser og annen forstyrrelse. Dette er et produkt det har tatt tid å lage. En bok det tar tid å lese.
Igjen må Barbro løfte på verket. 2, 5 kilo. Nå er den klar. I følge de to kunne det ikke gjøres bedre. Og det skal ikke gjøres igjen.
Mona stryker over bokstaver preget i gull.
En dagdrøm er blitt til DagDrømmerne og nettopp den boka de drømte om. Om ikke litt finere. Mer sann enn nettsiden. Mona ser ut på høsten som faller:
– Dette er som å gi ut en LP. En nettside er jo egentlig bare luft.