WAD ER ANNERLEDES?

0
3524
Hundre like familier, likevel så ulike. Fotograf Bjørn Wad samler i en ny bok familiefotografier der ett av barna er annerledes. De har Downs Syndrom, men familiebildene viser en svært liten annerledeshet.

Tekst: Mette Dybwad Torstensen  Foto: Bjørn Wad

Utgangspunktet for prosjektet er høyst personlig, men er blitt en bildeserie og appell til samfunnsdebatten.

– Samboeren min Eva er spesialpedagog, og hennes beste venninne har en bror, Jon, som har Downs Syndrom. Møtet med ham ble avgjørende for et prosjekt jeg søkte etter at jeg kom tilbake etter flere år i utlandet, forteller fotograf Bjørn Wad. Det måtte være noe som skilte seg ut, og som hadde en kunstnerisk verdi. 

– Man har aldri vist hvem som er rundt de med Downs syndom, de som betyr aller mest, som støtter opp og former, de som følger med og elsker høyere enn himmelen og tilbake.

Sans for det samme, så like og så ulike

– Vi var like gamle, hadde på oss de samme klærne, hadde kjærlighet for de samme damene (Eva). Vi var så like og så ulike, og livene våre var så forskjellige likevel. 

Bjørn Wad ble nysgjerrig og ville grave videre. Kunne dette være materiale til en fortsettelse av prosjektet «Tåsenhjemmet»? En bildeserie der Bjørn fotograferer eldre mennesker slik han så dem. I stedet for triste og melankolske, ble portrettene en hyllest til de gamle der fotografen fanget opp både humor og levd liv. Under overflaten av prosjektet ulmet det en debatt om samfunnets verdisyn og politisk. 

Men hva med å løfte denne ideen et hakk videre og inkludere også andre menneskegrupper som gjerne fremstilles som annerledes?

LES OGSÅ: MARI BOINE. OPPGJØRETS STEMME. Dette er musikeren har brakt samekulturen til verdensmusikken. Nå blir hun æresdoktor ved Universitetet i Tromsø.

Det å fotografere og gi en stemme til de som er «annerledes» i samfunnet, er en lang tradisjon innen fotobransjen.

Piloten Jon

Bjørn Wad lekte med tanken: – Hva med å bruke Jon som pilot til et nytt prosjektet? Men hvordan kunne han best portrettere ham, få fram særegenhetene, samt fremheve de ytre kjennetegnene på Downs syndrom? Wad innrømmer at han nå gikk inn i et betent territorium, selv en profesjonell fotograf måtte trå varlig her: 

– Jeg måtte virkelig føle meg fram og ville på ingen måte overskrider personlige grenser bare for bildets skyld. 

Tidlig i fasen, i forbindelse med prosjektets researcharbeid, gjorde fotografen flere funn. Bildene han fant av mennesker med Downs, var oftest av babyer eller også voksne i arbeid. Fokus var innstilt på individet, ikke mennesket som en del av et felleskap.

– Flere voksne folk visste ikke hva Downs Syndrom var, forteller Wad som legger til at bildene jo viser det som – ved første øyekast – kan være en vanlig familie.

Bjørn Wad forsket videre og en tid fikk han lov til å være flue på veggen i en ungdomsgruppe hvor alle hadde Downs syndrom. 

– Nå fikk jeg kjenne mer på kulturen, følelsene, familiebåndene og det intuitive nære, fortetter fotografen som til slutt valgte å lage et familiekonsept. Årsaken til at han satset på dette, var både enkel og komplisert: 

– Man har aldri vist hvem som er rundt dem med Downs syndrom, de som betyr aller mest, som støtter opp og former, de som følger med og elsker høyere enn himmelen og tilbake.

Ved å vise mennesker med Downs syndrom i en familiesammenheng, brøt Wad med det ellers inngrodde individfokuset han kunne finne hos andre fotografer. Samtidig fikk han fram variasjonene mellom familier. De var jo familier i alle mulige former, fasonger og konsultasjoner som ellers i samfunnet.

Wad har gitt seg selv stramme kunstneriske rammer. Han har valgt storformatkameraet og en tradisjonell familieportrett-oppstilling, slik man finner på gamle bilder.

Kunst og dokumentar

Å gi en stemme til de «annerledes» gruppene i samfunnet, er en lang tradisjon innen fotobransjen. Wad kaller selv prosjektet en krysning mellom kunstfotografi og dokumentar og peker på fotografiets tradisjon og historie. 

– Prosjektet mitt kan minne mye om det mange tyske kunstfotografer har gjort før meg. De undersøker og angriper et tema helt systematisk viser gjerne det samme mange ganger på lik måte. 

Kulturen. Følelsene. Familiebåndene. Det intuitive nære. Dette var ting fotografen kjente på, og han besluttet å invitere hele familien med.

Stramme kunstneriske krav

I sitt prosjekt har Wad konsentrert seg om hva som er likt. Hadde han derimot valgt en dokumentarisk sjanger, måtte han også vist ulike situasjoner som familiens hverdagskaos, når de er på jobb, alle familiemedlemmene foran TV-en i stua og lignende settinger som gjerne karakteriserer en familie. 

– Jeg ga meg selv stramme kunstneriske rammer, presiserer Wad og lot teknikken sette premissene:
– Jeg valgte storformatkamera, et slikt kamera du dukker ned bak en duk, og en tradisjonell familieportrett-oppstilling slik man finner på gamle bilder. Spesielt gamle bryllupsbilder, der paret står alvorlig rett-opp-og-ned, og ikke alle disse kast i luften-bryllupsbildene vi er vant til i dag.

– Samboeren min Eva er spesialpedagog, og hennes beste venninne har en bror, Jon, som har Downs Syndrom. Møtet med ham ble avgjørende for et prosjekt jeg søkte etter at jeg kom tilbake etter flere år i utlandet
– Bjørn Wad

Fotoapparatet var altså medbestemmende når det kom til det ferdige produktet, det samme var tiden. Prosjektet betalte han av egen lomme. Derfor måtte han begrense antall timer og også antall knips.

– Jeg ga meg selv kun 4-6 muligheter med store plater (4×5 negativer). Bildet på søkeren bak på kamera er snudd opp ned og speilvendt og uhyre teknisk komplisert og gir ikke tusenvis av eksponeringer som ellers i denne bransjen. Alle innstillinger må gjøres rett før selve bildet tas. Løper hunden ut, må jeg starte på nytt. Det gjør noe med fokuset mitt, og til de jeg skal ta bilde av.

– Prosjektet mitt kan minne mye om det mange tyske kunstfotografer har gjort før meg. De undersøker og angriper et tema helt systematisk viser gjerne det samme mange ganger på lik måte.

Med denne innstillingen mente Wad å mane fram en høytidelig stund, ja på høyden med slik familier i gamle dager følte det når de lot seg fotografere. 

– Vi hadde kun noen få forsøk, så babyer og bikkjer skjerper seg. Ikke minst blir det en brutal nærhet og ekthet i dette. Jeg ville at det skal være uperfekt. 

Under prosessen hendte det at Bjørn Wad måtte stoppe opp og spørre; – Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv? Hvorfor valgte jeg ikke bare en digital løsning slik at jeg kunne fikse det hele i Photoshop etterpå?

Når jeg reiser rundt til familiene vet jeg aldri hva som venter meg; dagsformen til de jeg skal fotografere, hva de har på seg, stedet, været, lyset – alt må jeg ta på sparket.

Det store i det lille

Kanskje var det nettopp kontrasten til Bjørn Wads rolle som kommersiell fotograf som var årsaken til satsningen. 

– Som kommersiell fotograf bruker jeg dagevis på å planlegge location, alt skal være perfekt og kontrollert. Når jeg reiser rundt til familiene vet jeg aldri hva som venter meg. Det kan være stemningen i familien, dagsformen til familiemedlemmene, hva de har på seg, stedet, været, lyset – alt må jeg ta på sparket. Ofte jar jeg kjørt mange timer, må snu meg 360 grader og bruke det jeg har for hånden når jeg kommer frem.

Det eneste fotografen har bedt familien om å forberede, er å forberede minst mulig, men kle seg klær de trives i. Også her gir fotogranen en utfordring til seg selv, i motsetning til det han møter på catwalken, får han sjeldent ting som matcher.  

Familiemedlemmene kan stille i alt fra hawaiiskjorter til gule gensere. 

Klærne speiler individene og også hva gjelder geografi, søker Bjørn Wad etter variasjon og mangfold.

LES OGSÅ: GIR JERNET. – Uansett hva du lager som kunstner, kan du kalle det kunst, men som håndverker er det umulig å jukse! Det sier Sølve Sand Venås (26) som nå kan kalle seg smed

Ikke minst blir det en brutal nærhet og ekthet i dette. Jeg vil ikke at det skal være perfekt.

Landsdekkende prosjekt

– Jeg har også ønsket å bruke familier fra hele landet, og vise geografisk variasjon. Jeg setter ikke bryggen i Bergen bak, eller en ro-bu, men prøver likevel å vise lokale variasjoner, alle typer – og årstider. Men i alle disse ulikhetene kommer det frem at alle er vi litt like også!

Det er denne innstillingen, fokuset på ulikhetene i likheten, som gjorde at Bjørn Wad i 2016, fikk støtte av Fritt ord. I storformat på veggen av Rådhuset i Oslo fikk han vise fram 40 av de første familiebildene. Støtten fra Fritt ord kom overraskende, men mer overraskende var likevel publikums reaksjon. 

Ved å vise mennesker med Downs syndrom i en familiesammenheng, brøt Wad med det ellers inngrodde individfokuset han kunne finne hos andre fotografer.

Voksne visste overraskende lite om Downs Syndrom

– Flere voksne folk visste ikke hva Downs Syndrom var, forteller Wad som legger til at bildene jo viser det som – ved første øyekast – kan være en vanlig familie. Først etter en stund får man øye på den lille ulikheten, at en av medlemmene i gruppen hadde Downs Syndrom.

I 2016 hadde Dagbladet en stor sak om debatten om abort som pågikk i Danmark. Den påvirket også diskusjonen her hjemme.