LISE STEINGRIM. RETTE LINJER, TILTREKKENDE FLATER.

0
3098

Når verden blir utfordrende, svarer bildekunstner Lise Steingrim med rette linjer. Hun bygger rosa murer og tiltrekkende flater. I hus med skarpe, nøyaktige snitt, åpner hun vinduene. Nå utstillingsaktuell i Larvik kunstforening.

Tekst: Marte Østbye  Foto: Helge Steingrim og Marte Østmoe

– Jeg kaller det «pastellbetong», sier Lise Steingrim og har egentlig ikke tenkt at ordet er nytt. At det er hennes. Utstillingen «Innganger og åpninger» er maleri – todimensjonale flater og motiver av hus tar plassen på veggene i Larvik kunstforening frem til 4. november. Men hva ligger i begrepet «pastellbetong»?

Fra natur til nenneskeskapt kultur 

Det blir mer og mer tydelig hvordan mennesket tar seg til rette. I prosjektet ser man overgangen fra trærne og naturen, til den menneskeskapte kulturen, gjennom bygninger og arkitektur. Lise Steingrim forvandler arkitektoniske fotografier til malte tolkninger.

Et vindu er jo veldig symbolsk, innrømmer kunstneren. – Noen kan stå der inne og se ut, eller vi kan se inn.

– Når det kommer til kunstspråket, skal det liksom være så utilgjengelig for andre, sier kunstneren som er utdannet fra Einar Granum Kunstfagskole (2010) og Statens Kunstakademi i Oslo (2013) og har deltatt ved en rekke separat- og kollektivutstillinger i inn- og utland. Det liker hun ikke. Med en tidligere karriere som lærer benekter hun ikke at hun er kunnskapsrik, men der de unge kunstnerne kanskje har overmot, har hun en modenhet. Årene har lært henne seg å stole på sin egen indre stemme. 

Utstilling i Larvik kunstforening: Lise Steingrim ønsker at folk skal forstå det hun gjør.

– Egentlig er jeg veldig opptatt av at folk skal forstå hva jeg gjør, forteller hun.

– Jeg er meg og sier ting på min måte. 

Og kanskje var det nettopp med denne skarpe tryggheten hun på første forsøk kom inn på kunstakademiet som 40-åring og dertil i kategorien maleri. 

Pastellbetong: ordet er selvkomponert og handler om maleteknikk som forvandles til rosa murer og tiltrekkende flater.

Ikke et rotete indre, men rette linjer gir ro

– Maleri er dødt, mente mange. Samtidig var det nettopp dette hun ikke ville høre. Hun la hendene for ørene og kjørte solo. – Jeg ville ikke lage tredimensjonal kunst, sier Lise,  jeg ville male! 

Enda en gang skjærer hendene til Lise i luften. Hun fekter ikke, men sortkledde armer liksom understreker det hun har å si, kaster ordene, holder på dem, legger dem til hjerte. Alt dette før hun skjærer gjennom lufta med handbaken. 

Også motivene hennes har krasse kanter. De er svært presise, rettlinjede og provoserende ryddige, så er de også utdrag av foto. Det sies at de som liker det så rent og ordentlig som dette, har et hode fullt av kaos. Lise Steingrim avkrefter myten. 

– Nei, jeg har ikke rotete tanker, men de rette linjene gir en resonans i meg og gir en egen ro. 

I prosjektet ser man overgangen fra trærne og naturen, til den menneskeskapte kulturen, gjennom bygninger og arkitektur.

Å male ut sinne

Det er likevel av uro og sinne noen av bildene kom til. Før hun kunne male serien med «pastellbetong», var det andre, og mye verre, ting som måtte ut. Disse bildene viser hun ikke til noen. De representerer hennes personlige krig mot flyktningepolitikken som ble ført, grensediskusjonenene som gikk, Trumps mur mot Mexico. 

bildet er et utsnitt, en renvasket utgave av et foto. Først og fremst var det skyggene hun ville til livs.

– I starten var jeg så sint, forteller kunstneren og nå er ikke bare klærne sorte, men også øynene. – I starten var jeg så sint at også jeg reagerte med å bli hard. Men Steingrims murer er ikke ment til å holde mennesker ute.

– Med mine murer blir vi heller i stand til å snakke om det. Lise Steingrim peker: – Se, jeg har jo malt innganger og åpninger. 

Om å stenge folk ute: – Med mine murer blir vi i stand til å snakke om det. – Se, jeg har jo malt innganger og åpninger.

Fra skog til by og arkitektur

Midt i sin politiske appell er kunstneren redd for nettopp å være politisk. Skog er et av Steingrims refreng, men hvilken skog? Kunstneren kan røpe såpass at flere av trærne er malt med tårer. Kunstneren har også opplevd at publikum har reagert på samme vis. Motivene fremkaller gråt. 

Men Steingrim vil ikke snakke om dype følelser og hvorfor trær fremkaller gråt. Det ville bli for heftig. Da er det lettere å snakke teknikk og uttrykk; artiktektoniske flater, rette kanter, ryddige uttrykk. 

Lise Steingrim forvandler arkitektoniske fotografier til malte tolkninger.

Nøyaktighetsarbeid

Det å gå ble viktig mens hun gikk på kunstakademiet. Gikk av seg endel stress og nerver. Hun gikk etterhvert langt. Hun gikk fort og gjerne i skogen. Ideen var at trærne, grenene og den minste lille kvist skulle være mørke, harde og faste – i kontrast til naturens lys og farger.

Maskeringsteknikken er et nøyaktighetsarbeid av det sjeldne, den holder henne skjerpet og det er ikke rom for å gjøre feil. Hun utfører arbeidet på en presis, flittig måte, tilbøyelig til en formell stil, og skaper skarpe mønstre av farge, dansende lys og skygge. 

Aktuell med utstilling: Lise Steingrim er utdannet fra Einar Granum Kunstfagskole (2010) og Statens Kunstakademi i Oslo (2013).

Når du er innafor 

Bildekunstneren er fra Fredrikstad, nå bosatt og arbeider på Nesodden. Hun stanser ved favorittbildet sitt «Innganger og åpninger XIII». 

– For meg er det en campingvogn, sier hun og forteller at bildet er et utsnitt, en renvasket utgave av et foto. Først og fremst var det skyggene hun ville til livs. Der andre kopler campingvogn til kos og ferie, har Steingrim malt dit en opplevelse av hard, hvit yte. Himmelen er blå, men hvor er menneskene? Sover de? 

Heller ikke er det mennesker i vinduene i Steingrims høyblokker. 

– Et vindu er jo veldig symbolsk, innrømmer kunstneren. – Noen kan stå der inne og se ut, eller vi kan se inn. Et vindu er en ramme til verden og gir et overblikk innenfor et begrensa område. Er du bak vinduet er du på en måte fremdeles med, kanskje er du ikke deltakende i samfunnet, men heller ikke isolert. Bak vinduet er du hjemme, du er trygg. 

Kunstneren maler hus man kan bo i. Alt virker stramt, og Lise Steingrim mener hun blir lykkelig av det.

Kalde motiver, også inkluderende

Igjen er vi inne i politikken. For selv om bildene kan oppleves kalde, er de på et mystisk vis inkluderende. Og der Lise Steingrim før malte skog man kunne gjemme seg i, maler hun nå hus man kan bo i. Alt virker stramt, og Steingrim mener hun blir lykkelig av det, men prosjektet ser ut til å handle om mer enn kunstnerens egne behov og lyster. 

– Er de ikke også utsnitt av samfunnstendenser? 

– Jeg blir så provosert når vi nå vil stenge for alle disse vandrende menneskene som ikke kan finne et hjem noe sted, avslutter hun.