Ole Marius Jørgensen prøver å lytte til det som skapes i hodet. Og han tror på kreativitet gjennom å isbade på fjerde året. Så tyder heller ikke fotokunsten hans på at han er en person som er fornøyd med å stikke bare én tå i vannet.
Tekst: Annicken Dedekam Råge Foto: Ole Marius Jørgensen
En eldre mann med gråstenkt hår sitter halvveis med ryggen til. Noe eller ingenting foregår på skjermen til det som kan være en TV fra 60-tallet. En enkel stålampe i rommet. Et par ben kledd i gule nylonstrømper med hvite sko stikker opp fra stolen. Situasjonen er stille. Bisarr. Bildet er en del av serien «Future blue is waiting for you» fra 2017.
Utstilling i København
Ole Marius Jørgensen er den norske fotografen som representeres av Galerie Goutal i Paris, Momentum Fine Art i Miami, Exhibit No 9 i New Jersey, Emmanuel Fremin Gallery i New York og Lumina Gallery i Oslo. Nå er han aktuell med ny utstilling i InTheGallery i København med serien «Vignettes of a salesman» fra 4. oktober – 24. november.
Film, ikke film. Men det var der det begynte for Ole Marius – i Southampton i England sent på
90-tallet.
Til å begynne med virker Ole Marius Jørgensen nesten irriterende pertentlig. Utseendet hans er ryddig. Han sier om seg selv at han er mer en historieskaper enn -forteller.
Detaljene har et sted å være
Med det første kan han virke nesten påtatt tilbakeholden, likevel sikker. Nesten litt insisterende. Men på en litt saktmodig og riktig måte, like riktig som lyset han fanger, riktig som motivene, utsnittene, komposisjonene han skaper og forteller sine historier med. Her har detaljene fått et sted å være. Og den underfundige humoren. Det var egentlig film han ville studere.
Film – eller ikke
Film, ikke film. Men det var der det begynte for Ole Marius – i Southampton i England sent på 90-tallet. Han var fascinert. Det store mediet. Men akk. Han ønsket seg ingen akademisk og teoretisk filmutdanning. Skolen var ikke praktisk nok. Han måtte leve og lære. Han kom hjem, fant NISS, deretter Fotofagskolen i Trondheim hvor han var ferdig to år senere, i 2004.
Men hva gjør mannen i dress på taket av en campinghytte med en tallerken i hendene, pekende mot himmelen i skumringen?
Når man ser motivene i seriene til kunstfotografen fra Asker, går det etter første øyekast opp for en hvor regisserte de er. Vanligvis jobber Ole Marius med planer, skisser, slik man jobber med film, bare det at når han trykker på utløseren står et stillbilde tilbake.
– Ideen kommer ofte som et bilde, og så vet jeg jo da at det er oppe i fjellet – der, ja – han vet hvilket sted… da skal jeg dit – gjerne over tregrensen og hvor er det fint over tregrensen?
Stedene, viktige elementer i historiene
Slik leter han opp sine lokasjoner, som er viktige elementer i fotohistoriene hans, den siste fotoserien «A long forgotten nocturne» fra 2018 der budeiens rolle presenteres i gamle, forlatte bygninger i fjell og utmark.
Men hva gjør mannen i dress på taket av en campinghytte med en tallerken i hendene, pekende mot himmelen i skumringen? Og hva skjer inne i det gamle hvite trehuset med røde karmer som snart fortæres av naturen?
Parkas og kaffe på termos
Man fornemmer en produksjon bestående av lamper, aggregater, parkaser og varme ullsokker i romslige støvler, varm kaffe på termos, opp i otta… her har vi en fotograf som lyssetter naturen og elementer i den, som samtidig er på jakt etter det riktige naturlige lyset, de riktige værforholdene. Men så blir man distrahert: I vinduet over Fønus Landhandel, står det ikke en person i vinduet der? Og hva gjør den tomme handlevognen i veikanten?
– Du bygger scener?
– Ja, film, kulisser. Skisser. Finner locations, bygger scener, venter på lyset.
Etter at han fant Norge, går mye av tiden med til å vente tålmodig på været.
Får naturen på sitt beste
– Jeg skulle ta et bilde på Prekestolen i juli for et par år siden. Jeg visste at det var helt krise, alt for mye folk. Og så regna det hele tiden. Jeg måtte komme tilbake i slutten av september. Da var det masse sol. Nesten ingen folk. Så vi gikk opp da sola gikk ned. Vi hadde stedet for oss selv, det var vindstille, 25 varmegrader…
Space Travels
Akkurat turen i 2014-15 tok han med en kompis i passasjersetet og astronautdrakt i bagasjerommet, fra kostymelageret til Norsk Film på Jar. De to reiste rundt i landet.
Han har et irriterende mot
– eller selvdisiplin, kanskje
– Jeg må ha personer i bildene mine. Astronautdrakten ble symbolet på min gjenoppdagelse av Norge – og det prosjektet, i motsetning andre, gikk ut på å jobbe impulsivt, uten skisser og planlegging – se hva som skjedde, sier han.
Kunstfotografen har lært å elske de spesielle stundene naturen gir på sitt fineste. Å være der helt alene med det fine lyset … Fotoserien fikk navnet Space Travels.
Er veldig amerikanisert
Men det var ikke alltid Norge og det han hadde for hånden han søkte. Men serien med vennen i astronautdrakt er fotografert på spektakulære steder i Norge, ble stilt ut i galleri Emmanuel Fremin i New York, januar 2018. Jørgensen har også har riktige kontakter – de fleste utenfor Norges grenser.
– Jeg er VELDIG amerikanisert. Han strekker overgivende hendene i været. Fra kulturen på barneskolen og filmer, pekte alt på USA. Jeg har alltid tenkt at det er i USA man kan ta fine bilder. Men det ble slitsomt å alltid tenke at jeg skulle reise dit hvis jeg skulle ta bilder.
Norge er utfordrende
– Samtidig er Norge for meg et vanskelig land å ta bilder i. Det er gjengrodd, det er bakker og berg og vanskelig fremkommelig, og ikke minst visuell forurensning overalt. Men drar man til Danmark, Skagen, for eksempel – er alt veldig rent, hekken er rett, foran huset og hagen er ryddig. Ikke så mange skilt … Likevel klarer jeg å finne løsninger.
Det er ikke bare visuell støy som Jørgensen vil ta kontroll over. I sitt eget liv er han opptatt av å leve sunt, trene yoga og meditere. Ja, og isbade. På fjerde året. Han har et irriterende mot – eller selvdisiplin kanskje – som får ham til å stå stødig på to bein – og saktmodig dirigere en kunstkarriere i en veldig riktig retning.