THOMAS OF NORWAY DANSER BRUTALITETENS TRAUMER

0
3796
Hyllet av kritikere. En snakkis innen samtidskunst. Danser og koreograf Thomas Aleksander Voll tvinger tilskueren til å forholde seg til det brutale, det mest ensomme. Punktet der mennesket nesten går i stykker. 

Tekst: Ina Gravem Johansen  Foto:Dagmara Wojtanowicz

– Som samfunn er vi feige når det gjelder å forholde oss til sårbarhet. Både psykiske problemer, overgrep og sorg er vanskelig å møte hos andre mennesker. Men når en person er villig til å formilde sin avgrunn, da bør et medmenneske ta imot. Selv om det er krevende.  Åpenhet er nødvendig og generer mer åpenhet, sier danseren Thomas of Norway alias Thomas Aleksander Voll. 

Danser på Verdensdagen for psykisk helse

Den 19. oktober skjer det, i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, settes danseforestillingen «When Boys Cry» opp i Ballangen kommune. Her skal han arrangere workshop på dagen, vise forestillingen til ungdomstrinnet på dagtid og en egen på kveldstid. Og kunstnerisk samtale etterpå. Et samarbeid mellom kulturkontoret i kommunen og Den kulturelle skolesekken.

Thomas åpner dører til tabubelagte emner på vidt gap. Med sterke visuelle virkemidler og en dirrende tilstedeværelse formidles traumer. Overgrep og kriser som ofte knuges inn i ordløshet bak lukkede dører. 

Danser og koreograf Thomas Aleksander Voll tvinger tilskueren til å forholde seg til det brutale. Foto Espen Mortensen
«When Boys Cry»

Danseforestillingen «When Boys Cry» skildrer voldtekten på en ung gutt. Publikum dras inn i selve opplevelsen. Sekundene, dagene og de brutale konsekvensene av hendelsen. Forestillingen har nærmest tatt pusten fra anmelderne: «Dette er den mest hjerteskjærende forestillingen jeg noen gang har sett»  skrev Tine Surel Lange, komponist og leder av nyMusikk Nordland.

Du går inn i tabuområder, hvordan opplever du formidlingsarbeidet i dansen?

Med denne oppsetningen løfter jeg det faktum at også menn utsettes for overgrep. Jeg savner en konstruktiv debatt som ser forbi kjønnsperspektivet når man snakker om seksualisert vold. Det rammer alle. Formidlingen er veldig krevende, men desto viktigere å gjennomføre. 

Danseforestillingen «When Boys Cry» skildrer voldtekten på en ung gutt. Publikum dras inn i selve opplevelsen. Sekundene, dagene og de brutale konsekvensene av hendelsen.

Det finnes tall som sier at omlag en av ti personer har opplevd overgrep. Mange har aldri fortalt om det til noen. 

– Sekundene før jeg går ut på senen kan være utfordrende, materialet er tungt. Men så vet jeg, at om det sitter fem hundre mennesker i salen, så er det kanskje femti personer som trenger å få speilet det de selv har opplevd. Ofre for overgrep er ikke alene selv om det kan kjennes slik. Jeg har fått tilbakemeldinger om at folk har oppsøkt støtte for første gang etter å ha sett forestillingen. Da er det verd det, sier danseren.

Til det blør: Thomas danser så føtter og hjerte blør. Foto: Espen Mortensen

Etablerte seg i Henningsvær

Etter fullført danseutdanning i hovedstaden flyttet Thomas tilbake til nord. I tre år har han vært bosatt i Henningsvær, Lofoten. Ved siden av egne produksjoner er det et viktig prosjekt å arbeide med barn gjennom dans. I 2016 etablerte han Aorta Dansekompani for aldersgruppen 8-18 år. Hans fokus på å veie positivt på vektskåla for sine medmennesker kommer også fram i Aortas målsetting: Å være en trygg, inkluderende og respektfull arena.

Thomas er morsom og kjapp i replikken. Ordene er veloverveid og gjennomtenkt. Samtidig direkte og beskrivende om noe det sjelden settes ord på. Men så ligger det mye bearbeidelse og forberedelser bak tematikken som Thomas of Norway formidler. Én forestilling handler om spiseforstyrrelser, en annen om selvmordsproblematikk. Han har også gått inn i hvordan barn som pårørende til psykisk syke blir oversett. 

Ditt sosiale engasjement virker å gjennomsyre hele ditt kunstneriske virke?

Ja. Jeg har aldri hatt sansen for overfladiske danseforestillinger. Svanesjøen for eksempel, den viser imponerende tekniske prestasjoner, men forestillingen sier meg ingenting likevel. Kunst kan være en enormt sterk kanal. Noe som berører oss mennesker på områder der ord ikke strekker til. Ved å speile tabubelagte tema visuelt kan publikum få en unik opplevelse og ny innsikt. 

Den 19. oktober skjer det, i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, settes danseforestillingen «When Boys Cry» opp i Ballangen kommune.

Kneblet med gaffa-tape

 I danseforestillingen «When Boys Cry» konfronteres ikke bare publikum med et emosjonelt brutalt materiale, men også konkrete elementer av hva et seksuelt motivert overfall kan innebære. Her er danseren iført undertøy som er tydelig blodig ved endetarmsåpningen. I 40 minutter danser Thomas mens han er kneblet med gaffatape. Dette setter ekstra høye krav til den fysiske prestasjonen. Han forklarer:

– Forestilling er fysisk intensiv. Gaffatapen reduserer pusteevnen. Jeg må balansere dette slik at jeg ikke besvimer, men det har gått bra hittil. 

Jeg er takknemlig for å ha kommet dit at jeg kan formidle det som kjennes riktig og viktig gjennom dansen. Samtidig er det rart å bli lagt merke til, sett, få medieomtale.
–THOMAS ALKESANDER VOLL

Hvordan reagerer publikum på det du formidler fra senen?

Folk synes forestillingen er sterk og opprivende. Mange kommenterer blodet. Jeg synes også det er intenst å møte publikum. Dans er en kunstform som skjer i dette møtet, der og da. Mens en fotograf kan kassere alle sine feil og viser sitt ypperste materiale på åpningsdagen, går en scenekunstner ut på senen og vet at om han faller, så er det ingen nye forsøk. Jeg kan kjenne meg livredd for å feile før forestillingen starter.

– Med denne oppsetningen løfter jeg det faktum at også menn utsettes for overgrep. Jeg savner en konstruktiv debatt som ser forbi kjønnsperspektivet når man snakker om seksualisert vold, sier Thomas Aleksander Voll.

Publikum slipper ikke unna

– Hvordan håndterer du spenningen før du går ut på senen?

– Jeg har valgt å konfrontere situasjonen. Utfordre den enda mer. Derfor henter jeg ofte stolene nærmere, inviterer publikum til å sitte på selve senen. Da ser de meg enda tydeligere, samtidig som jeg også ser dem. Deres ansikt og kroppsspråk blendes ikke av lyskastere. Det har hendt at publikum gripes av handlingen slik at de sitter på tuppen av stolen, nesten så det er de som kan falle og ikke jeg, smiler danseren.

Thomas tvinger publikum til å forholde seg. De kan ikke reise seg å forlate når de sitter på senen. De kan ikke ta opp mobilen å surfe litt på nett. Da forstyrrer de sidemannen. De har rett og slett ingen fluktmulighet. 

I danseforestillingen «When Boys Cry» konfronteres ikke bare publikum med et emosjonelt brutalt materiale, men også konkrete elementer av hva et seksuelt motivert overfall kan innebære.

Blottstiller seg selv og publikum

– Som danser blottstiller jeg min egen prestasjon med denne nærheten, men også tilskuerens vilje til å ta imot, sier han og reflekterer rundt at vi i samtiden lider av en slags inkompetanse i å møte mennesker i krise og sorg. Vi sliter med å ta kontakt, være tilstede som medmenneske uten å prøve å fikse problemet.

Flere av Thomas’ forestillinger har vært på skoleturneer gjennom Den kulturelle skolesekken. Danseren synes det er fint å speile disse temaene for de som kanskje trenger det mest – sårbare barn.

Thomas of Norway er den store kontemporære snakkisen på dansescenen.

Thomas of Norway – snakkisen

—Du oppfattes som en modig og kompromissløs kunstner. Thomas of Norway har blitt en snakkis. Hvordan opplever du oppmerksomheten?

Jeg er takknemlig for å ha kommet dit at jeg kan formidle det som kjennes riktig og viktig gjennom dansen. Samtidig er det rart å bli lagt merke til, sett, få medieomtale. Jeg blir litt overveldet av responsen. Så tenker jeg at ingen mennesker, verken jeg eller andre, ER våre erfaringer og handlinger. Vi preges av dem. Men det vi egentlig er, det er oss selv. Det er det viktigste.