VI ELSKER MUNCH, FOR HELVETE!

0
246
Filmen «Munch i helvete» ble nylig forhåndsvist på Muchmuseet i Oslo i november med påfølgende visning på NRK samme uke. Det er en nedslående og ganske brutal historie om hvordan vi har behandlet en av verdens mest kjente kunstnere.

Tekst: Annicken Dedekam Råge  Foto/illustrasjon: Munchmuseet

«Munch i helvete» beskriver historien om Munchs liv og forhold til Norge, og undersøker hvordan Oslo kommune har forvaltet arven som kunstneren skjenket kommunen og Norge. Den største gaven noen enkeltkunstner har gitt.

Regissørens historie

Gjennom filmen blir vi oppmerksomme på hvor hardt Edvard Munch ble ignorert her hjemme. Stig Andersen er kunsthistoriker og filmens regissør. Da han var ung jobbet han med å registrere grafikk på Munchmuseet. Han er aldri kommet over hvor smålig behandlingen av den verdenskjente kunstneren har vært fra både kommunen og staten sin side. Og slik har filmens tilblivelse skjedd gjennom lidenskapen til å fortelle denne historien.

Den rauseste gaven: Edvard Munch, en av verdens mest kjente kunstnere skjenket en gigantisk arv til Oslo kommune. Filmen Munch i helvete gir et overblikk over hvordan den ble forvaltet. Edvard Munch, «Skrik» 1893-1910, Munchmuseet.

Fokuset på Oslo kommunes manglende evne til å ta vare på Munchs virke er brutalt. Men filmen byr også på et historisk tilbakeblikk som for eksempel viser en hovedstad som i etterkrigstiden hadde behov for å dekke boligmangelen og er et forsøk på forklaring på hvorfor Munchs eiendom på Ekely måtte forfalle slik den gjorde etter hans død. 

I en scene der kunstneren arbeider, vises maleriet «Skrik» i svart-hvitt, tilforlatelig hengende med en spiker tvers gjennom lerretet i Munchs atelier på Ekely, sammen med andre malerier fra hans produksjonsrike liv. Om det lille maleriet, som var i privat eie til 2012, vet vi at det selges til famøse 119,9 millioner dollar på Sotheby’s i New York – på det tidspunkt verdens dyreste omsatte bilde.

Arven til Oslo kommune inneholdt ca. 1150 malerier, 17 800 grafiske blad, 4500 akvareller, tegninger, 13 skulpturer samt skrifter og litterære notater. Foto: Edvard Munch, Munchmuseet.

Ekelys forfall til fordel for en by i utvikling

Vi settes tilbake til 50-tallet. Moderninseringstrangen hersker i byen. På oppfordring fra byens kunstnere, rives to av atelierene på Ekely til fordel for bygging av den såkalte «kunstnerkolonien», der boliger opprettes for bildende kunstnere. Men vi lurer fortsatt på hvorfor Edvard Munchs bolig, sveitservillaen hvor han bodde og hadde sitt virke, forfaller så ille. Det er hjerteskjærende å se at huset blir plukket ned av to snekkere i 1960 – 16 år etter at han dør i hjemmet sitt – og få vite at plankene fra huset selges til hyttebyggere.

Forfall: Edvard Munchs eiendom Ekely, hvor han også døde, ble etterlatt til forfall og revet av to snekkere 16 år etter hans død.

Det går ikke bare ett, men to og tre gisp gjennom publikum i løpet av filmen. Og selv om TV-versjonen er 20 minutter kortere, oppnår den det samme. Man blir like opprørt. Regissør Andersen retter sverdet mot Oslo kommunes hode. Ved å ignorere og fjerne sporene av Munch, reduseres også forståelsen av hans kunst, mener han. Men stopper ikke der. 

 

Skandaleinnbruddene på Munchmuseet

For filmen mangler ikke påminnelser om historier fra innsiden om hvordan manglende offentlige bevilgninger har svekket Munchmuseet – det ble til slutt bygget etter år med dragkamp. Her får vi også forståelse for at kommunen allerede hadde investert store penger i Gustav Vigeland og anlegget i Frognerparken. Ble han bare ignorert, eller var også timingen dårlig for Edvard Munch? Byggets svake konstruksjon skildres. Det gjør også lekkasjer, og påfølgende skader på kunstverk, langt opp på 80-tallet. Det er nærmest som en nemesis følger Munch. Midler blir aldri tilgodesett på Oslo kommunes vedlikeholdsbudsjett til museet. Man vrir seg i salen. Hvordan har dette vært mulig?

Mennesker som de var: Edvard Munch ble motarbeidet her hjemme i store deler av sitt virke. Han ville male mennesker slik de var – også sterke kvinner fulle av begjær. Det ble ikke godt mottatt.

Filmes fortellergrep er elegante. En dokumentar må drives fremover, og det gjør denne. I en blanding av illustrasjonsbilder og historisk materiale, stills og film, ligger det en dirrende spenning under fortellingen som forsterker «horror-historien» som fortelles. Og det er nok av galgenhumor som skaper god underholdning og engasjement. Klipp, musikk og lydeffekter som refererer til leting av informasjon og graving, eller forsterker det visuelle, er med å skape en interessant dramaturgi som holder seeren på tå og hev. Her er produsenten Indiefilm samtidsorientert. Lavmælt presenterer filmen hva Munch i live og etter sin død har vært utsatt for.

Den største skandalen: Oslo kommune lot urnen med asken til kunsteren støve ned på en hylle på krematoriet i 16 år. Han ble ikke begravet før i 1960.

Munchs grav – den aller største skandalen

Like lavmælt varsler filmen om et oppgjørets time. Kanskje ikke for Munchs del, for han er for lengst i graven. Vel – i alle fall etter at Oslo kommune – som har latt urnen med asken til kunsteren støve ned på en hylle på krematoriet i 16 år. Nå må de svare på henvendelsen fra en fotograf fra Aftenposten i 1959. Han jakter på et bilde av Munchs grav, men finner ingen. Det er fordi Munchs grav ikke eksisterer – han er ikke begravet. I 1960 klarer Oslo kommune å begrave Edvard Munch på Vår Frelsers gravlund. Han får en enkel gravsten, og intet monument. 

Kunstneren kjøpte sitt første Kodak fotografiapparat i 1902. Edvard Munch © Munchmuseet 2014

Hvor ynkelig kan det bli? Galgenhumor og vantro latter preger festsalen på Munchmuseet. Det er vanskelig å forstå hvordan Oslo kommune har behandlet arven de fikk med ca. 1150 malerier, 17 800 grafiske blad, 4500 akvareller, tegninger, 13 skulpturer samt skrifter og litterære notater.

Dumpet på vedlikeholdsbudsjettet

Publikum får igjen trent lattermusklene når filmen formidler skandaleinnbrudd og lettbente tyver som fra innsiden og utsiden har forsynt seg grådig av verdenskunsten, noen løpende ut av museet med maleriene i hendene på høylys dag. Kjente TV- og avisreportere lager nærmest komikveld på kveldsnyhetene, og rapporterer hvor enkelt det er å knuse ruta og rappe med seg Munch-kunst til millionbeløp. Eller viser oss hvor de tok med seg et Munch-maleri fra – pissoaret på studentboligen på Sogn.

Munchs kjærlighetsaffære med Tulla Larsen var intens og satt hardt i kunstneren. Han malte dette for å beskrive hvordan han var dratt mellom poler. Edvard Munch, «Livets dans».

Edvard Munch. Vår Edvard Munch. I dag, en av verdens mest anerkjente kunstnere – men neglisjert og motarbeidet på alle vis. Munch ville male menneskene slik de var, ikke slik de så ut. Han malte kvinner med begjær. Men det ville ikke et pyntelig og borgerlig Christiania ha noe av. Filmen spør om Norge var et for lite land for et stort geni. Kunstkritikerne fra avisene uteble fra hans utstillinger, og dermed også publikum i viktige deler av hans karriere. Om det er den hele og fulle sannhet? Til tross for all motstand skjenker altså Edvard Munch sin arv til kommunen Oslo med det ønske at kunsten skal nå ut til menneskene.  

Motstanden Edvard Munch møtte i sin samtid holdt stand i årene etter hans død og kanskje helt frem til det ble besluttet å etablere et helt nytt Munchmuseum i Bjørvika. Men historien om Edvard Munch er ennå ikke over …

Hva var kampen mot Edvard Munch fylt av?

Så hva var kampen Edvard Munch kjempet for å bli anerkjent i eget land fylt av? Hovmod, bedreviten, arroganse, antisosiale og fornedrende holdninger og en stadig forløsende avvisning mot kunstneren på den ene siden – og en inderlig bønn om å gå egne veier og bli sett og anerkjent for sin kunst – på den andre. Det perfekte misforhold. Munch i helvete tar også et oppgjør med oppfatningen av en maler som utelukkende skulle ha vært offer for nervøse lidelser.

Edvard Munch slik han så seg selv, ikke slik han så ut. «Selvportrett med palett», 1926 – Munchmuseet.

Regissør Stig Andersen har aldri kunnet akseptere Norges behandling av kunstneren. Nå håper han at Norge kan få en kjærlighet for Munch og hans kunst etter dette. Oppgjøret som står i enden av en lang og kontinuerlig mishandling av det vi selv har definert som en av våre viktigste kunstnere, rår vi ikke over. Det kan komme som en konfrontasjon utenfra. Også internasjonale kunstprofessorer ytrer sin mening i filmen. Det vi kan spørre oss om, er hvordan vi har kunnet tillate alt som har skjedd? Det lurer også de på, og er ikke overbevist om at kommunen er den rette forvalteren. Så hvordan skal vi unngå neglekt i fremtiden? Vi – folket – elsker da Edvard Munch, for helvete!

NRK-versjonen av filmen kan du se her.