«Jeg elsker deg til månen og tilbake», sier du kanskje. Den er «ny», du blir utadvendt – «ne» og du går i deg selv. Er det gammel overtro, eller påvirkes været av månen? Jul er jul. Mens påske alltid tar utgangspunkt i månes faktiske fase. Hvorfor er det sånn? Det sies at kvinnens syklus innretter seg etter det vi oppfatter som en lysende satellitt som utrettelig sirkler rundt jordkloden – og danser med alle verdens myter.
Utstillingen «Månen – fra indre verden til ytre rom» kan bringe deg ny kunnskap. Frem til 19. mai kan du være satellitten som sirkler rundt Månen på Høvikodden.
Månen som tematikk i syv år
– Marie Laurberg som er kurator på Louisiana Museum i Danmark har jobbet med tematikken i syv år, forteller kommunikasjonsansvarlig på Henie Onstad Kunstsenter, Gunhild Varvin.
– Så det er et fantastisk forskningsarbeid hun har lagt ned. Hun har en stor interesse for Månen og har ønsket å jobbe med hvordan vi ser den. Ikke bare gjennom kunst, men også teknologi og vitenskap og koblingen mellom alt dette. Utstillingen åpnet på Louisiana i fjor, og fordi vi har et godt samarbeid med dem ble vi spurt om vi ville jobbe videre med den. Det takket vi ja til, og vi har satt den inn i en norsk kontekst med norske kunstnere og stenprøver og tilpasset den til stedet her. Det er kuratorene Susanne Østby Sæther og Caroline Ugelstad som er ansvarlig for det, sier Varvin.
Alle har et forhold til Månen
Vi har alle et forhold til Månen. Gjennom kunst og vitenskap kan du altså utforske alle sider av den mytiske planeten på Høvikodden – eller «terrestriske planet», som det heter på fagspråket. Det betyr blant annet at Månen er sammensatt av stein og metaller som gir den harde overflater.
– Dette er et pågående prosjekt jeg har holdt på med siden 2016 og fortsatt holder på med, forklarer kunstfotograf Kirsti van Hoegee foran et oppmøtt pressekorps og viser til bildeserien på veggen som bare er noen måneder gammel.
Enkel fotoprosjekt med stor effekt
Her vises bilder av Månen, i forskjellige stadier med vidt forskjellig uttrykk. Det kurator Susanne Østby Sæther synes er eksepsjonelt med Kirsti van Hoegees prosjekt, er at den grenser mot demokratisk kunst. Det er fordi den er skapt med så enkle midler som en smarttelefon og et teleskop som på det meste kan koste 2000 kroner.
– Jeg tar bilder av månen med telefonen min gjennom et teleskop. Og jeg gidder faktisk ikke engang å gå ut, ler van Hoegee – så jeg sitter i stuen min og tar bildene derfra. Jeg bor i Bergen, og derfor ser jeg ikke månen hver dag. Ser jeg den, tar jeg et bilde. Det jeg synes er interessant med dette prosjektet, er at hver gang jeg ser månen, ser den forskjellig ut.
– Dette kan oppfattes som et vitenskapelig prosjekt, hvordan kommer kunsten inn i bildet?
– For meg handler dette mye om å utforske handlingsgangen mellom astronomi og fotografi. Det har jeg jobbet mye med også i andre prosjekter. Så dette er en del av et større prosjekt om å visualisere universet.
– Det er et stort prosjekt?
– Ja. Vi kan jo ikke se universet, så vi må stole på bildemateriellet vi får. Og det igjen blir vår allmenne kunnskap om hvordan det ser ut der ute. Dette bilder som er blitt kolorert av kunstnere eller som har bestemt utsnittet av det vi ser, altså er det falsk informasjon. Så spørsmålet er: kan vi stole på det vi ser?
Stoler på det vi ser
På Høvikodden kan vi imidlertid stole på at alt vi ser er møysommelig plukket ut og satt sammen på slik måte at selv den kunnskapsløse får en sterk følelse av hvordan Månen knytter seg selv til menneskene, men også kunsten og vitenskapen sammen.
Slik Månen har mange navn, som Artemis, Luna og Selena, har studier med avfotografering av den der detaljer vises, fått navnet Selenografi. Her kan du se de første bildene av Månen tatt av John W. Draper, og du kan studere hvordan romantikkens landskapsmaleri har måneskinn som hovedmotiver, fra en tid der Månen opplevdes som langt unna og uoppnåelig. Men at det var dette som også ga den sin kraft. Og hva som skjedde da Månen ble utfordret av elektrisk lys og lyspæren. Her blir du også kjent med de norske malerne J. C. Dahl og C. W. Eckersberg.
Feirer månelandingen
Rommene er dunkelt belyst for å gi kunstverkene eget liv. Interessante videoverker skaper liv i rommene. Og for en gang skyld er det månen som står i sentrum.
Slik Månen har mange navn, som Artemis, Luna og Selena, har studier med avfotografering av den der detaljer vises, fått navnet Selenografi
Kunstnerisk eller vitenskapelig perspektiv, historisk eller futuristisk, her møtes også fiksjon og folketro. Og det er noe å feire. For 50 år siden landet Neil Armstrong og hans crew som de første menneskene på Månen, et gjennombrudd for menneskeheten mot å få mer informasjon om denne mytiske planeten. Det blir et tema, ikke bare hvordan vi ser på Månen, men også hvordan vi ved hjelp av fototeknologi vinkler blikket fra Månens perspektiv og ser fra universet og ned på Jorden og menneskene.
Ett besøk antakelig ikke nok
Louisianas Marie Laurberg har sørget for å skape en solid fortelling og hun guider oss trygt gjennom med forfriskende innspill av historie og framtid, myter og fakta. Utstillingen stiller også viktige spørsmål om måten vi lever på.
Henie Onstad-kuratorene Susanne Østby Sæther og Caroline Ugelstad tilrettelagt utstillingen videre på en slik måte at man virkelig kjenner at man har lært noe når man går derfra. Og man innser straks man går ut døren at ett besøk ikke er nok for å få full uttelling.