Et foto. Kunst eller virkelighetskopi? - PLNTY | kulturmagasinet

Et foto. Kunst eller virkelighetskopi?

Det er bryllupsfotografens høysesong. Også konfirmantene skal portretteres. Foto er et verktøy for å minnes, for å kommunisere. Men foto er også konfrontasjon og fordrer refleksjon. Kan det tilføre noe emosjonelt? Hva er et foto og når kan det kalles kunst?

– Veien til kunst vil for alle kunstformer gå via betrakteren. Dette sier daglig leder av Shoot Gallery i Oslo, Helene Gulaker Hansen. Hvis betrakteren opplever et portrett eller et naturfoto som kunst, ja, så er det kunst.

Et bilde fordrer refleksjon

Gulaker Hansens ønske er at bildet også fordrer refleksjon. Galleristen presiserer at hun nå snakker ut fra sine personlige kriterier. Andre gallerister, kuratorer og fotografer opererer kanskje med ulike vurderinger, men for henne handler det om hva fotoet gjør med oss. Får det oss til å tenke? Hva kan det tilføre emosjonelt og intellektuelt? Kan fotoet gi oss ny innsikt eller bekreftelser? Kan bildet provosere fram eksistensielle spørsmål som eksempelvis:

– Hva vil det si å være menneske på jorden?

Selve verdivurderingsaspektet er mer komplekst hvor de profesjonelle betrakterne med alle typer kunsthandlere på den ene siden, og erfarne kjøpere på den andre siden, påvirker hva som får oppmerksomhet og verdi i markedet.

Millers ansikt: Lee Miller har vært utstilt på Shoot Galleri. Her med portrett av kunstneren Picasso. – Mennesker har gjennom historien vært et kjært og dominerende motiv i kunsten, minner Helene Gulaker Hansen oss om. Et portrett kan derfor også være kunst. (Picasso, Villa la Californie, Cannes, France 1956’ by Lee Miller (P0078) © Lee Miller Archives, England 2019. All rights reserved.

Portrett som sjanger

– Lee Miller, en sterk portrettfotograf, mener Gulaker Hansen og viser til portretter av Picasso, Man Ray, Dora Maar, Max Ernst.

Bildene er historisk interessante. Men igjen, her er det kontakten mellom fotograf og objekt som skaper reaksjonen. Selv for et trent øye som Gulaker Hansen, kan det til tider bli så intimt at, som hun sier:  – Jeg må slå blikket ned.

Gallerist: Helene Gulaker Hansen, daglig leder av Schoot Galleri, mener at fotografer som skal ha utstillinger på et galleri, må kunne vise stamina og evnen til å takle motgang, en fortsatt skape og formidle det de har på hjertet. Foto: Johs Bøe.

Fotografi er konfrontasjon

Også fotograf Jo Bentdal bringer opp konfrontasjoner som dette. Portretter av unge jenter på 13 år har en helt egen brodd.

– Disse jentene setter øynene i oss slik at vi snubler bakover, sier galleristen, men hvorfor reagerer vi som tilskuer på dette viset? Jentene er da bare unge, uskyldige og vakre? Eller?

Bentdals foto er gode eksempler på at også foto av mennesker er kunst. Gulaker Hansen minner oss om at andre kunstnere jobber med selvportrettet som sjanger. Også fotoet kan debattere eksistensielle spørsmål som: – Hvem er jeg?

Kunst blir til ved hjelp av tid

Hvis Helene Gulaker Hansen blir spurt om å lage en mal på hva som skiller et bilde fra kunst, svarer hun med et nytt spørsmål.

– Hvis noen kunne beskrive i detalj hva som løfter et fotografi til en kunstopplevelse, ville det kanskje ikke vært kunst?

Jentene. – Disse jentene setter øynene i så oss slik at vi snubler bakover, sier galleristen, men hvorfor reagerer vi som tilskuer på dette viset? Jentene er da bare unge, uskyldige og vakre? Eller? Jo Bentdals foto er gode eksempler på at også foto av mennesker er kunst. Foto: Jo Bentdal.

På en annen side mener galleristen å se en tendens:

– En fellesnevner for kunstnere som lykkes innen fotokunst, er at de arbeider dedikert med kunstprosjekter over tid, sier hun.

– De har en vilje til å gå dypt inn i sine spørsmål til verden. Nøkkelordet er over tid.

Hun peker her på fotografer som hovedsakelig jobber kommersielt. Dersom en galleriutstilling er målet, men mesteparten av tiden brukes på kommersielle oppdrag, tror hun fotografene vil møte store utfordringer.

Virkelighetskopi, eller noe helt eget?

På en anen side; Hvor mange fotografer er det som virkelig tør satse på kunstfotoet alene? Hvor lett er vel det? Ved Preus fotomuseum i Horten, mener de å se en tendens til at fotoet dessverre har inntatt en mindre synlig posisjon på den norske kunstscenen. I jubileumsskrivet skriver direktøren for fotomuseet, Ingrid Nilsson, at fagets posisjon nå likevel synes å vinne fram, men dette kun takket være miljøets eget engasjement og at det er denne bevegelsen som siden 70-tallet har gitt fotoet som kunstart en anerkjennelse på lik linje med maleri og skulptur.

Natur eller portrett? Det er ingen mennesker med i Anna Reiviläs bilder, likevel kan publikum oppleve at de møter noe eller også noen. I stedet for å beundre naturen i bildet undersøker vi våre egne reaksjoner. Foto: Anna Reivilä

Uten drivkreftene, ingen kunst

I museets jubileumshefte for fotografiets 40-års markering, mener Nilsen at uten denne drivkraften fra fotografenes eget hold, ville fotografiet mangle det nødvendige løftet inn i kunstens verden. Fremdeles kan vi spørre oss hvorfor? Er vi fortsatt der at et bilde bare er en kopi av virkeligheten og derfor ikke kunst, eller er det slik at vi fremdeles venter på et publikum som kan få øyene opp for foto som kunst?

Hva gjør fotoet med oss?

Også her tror Helene Gulaker Hansen ved galleriet Shoot at det hele handler om tid. Timing. For det skrives jo bøker som ikke når bokhandelen. Det komponeres musikk som blir ignorert. Det tas også enorme mengder fotografier som triller forbi øyne våre uten å feste seg.

Ikke før fotografen har vekket et visst engasjement hos betrakteren, stanser vi opp.

Fotosjanger: Fotografiet referanser til kunsthistorie, filosofi, psykiatri. Foto som samtidskunst berører tiden vi lever i akkurat nå. Politisk, kulturelt, geografisk. Her med Erle M. Kyllingmarks transparente menneske, fargerikt, både som fargerik og som en skygge av seg selv. Foto: Erle Kyllingmark.

– Fotografen må vite hva hun gjør. Og hvorfor, sier Gulaker Hansen. – Fotografen må ha et bevisst forhold til teknikk og valg. Alle valgene i bildet kommuniserer.

Selv beundrer hun det analoge håndverket hvor teknisk mestring er på topp nivå. Sølvgelatinprinter, glassnegativer, storformatkamera. Det krever mye øvelse og det er få som orker. Det digitale er for mange en raskere vei til ønsket resultat, mener hun og trekker fram Dag Alveng som tegn på det motsatte.

Hvor mange fotografer er det som virkelig tør satse på kunstfotoet alene? Hvor lett er vel det?

– Han har et mesternivå få behersker.

Også bilder av Nils Olav Bøe, gjør sterkt inntrykk hos Gulaker Hansen. Kjemien i polaroidene vasker ut drømmende akvareller. Urørt av photoshop oppstår det lag på lag og vi lokkes inn i dystopiske landskap. Hvordan gjør han det? Og hvorfor?

– Det kan ta opptil to måneder å skape et enkelt fotografi, forteller galleristen. – Bøe lar det vokse seg sakte frem. Som en skulptur. Eller en langfilm?

Men teknikk er ikke nok. Se på Dag Alveng sitt fotografi ”bjørk”. Motivet er en bjørkestubbe. Mose og lyng. Eller er det? Kan det være en nakke? Naken. Lang. Sårbar. En stamme du får lyst å stryke fingrene over. Foto: Dag Alveng.

Portrett uten mennesker

Konfirmanten legger fletten på venstre skulder. Vipper hodet litt til høyre. Retter seg opp i ryggen. Bunaden er tung. Det hadde vært bedre med joggedress. Klikk, og den unge jenta eller gutten er avfotografert, som seg selv, eller en voksen, noe ukomfortabel utgave av selg selv. Utenfor en kirke ikke langt unna er det nettopp gjennomført et giftermål. Fotograf Mona Moe Machava skal forevige seansen;

– Prøv å late som om dere er litt glade i hverandre da, utfordrer hun leende.

Klikk!

Ingen grenser:  En og samme kunstner kan skape både kunstfotografi og fotografi som ikke er kunst. Dette sier Helene Gulaker Hansen. Galleristen legger svært stor vekt på verdien av kurateringsprosessen i samarbeid med kunstner. Her med foto av Nils Olav Bøe. Foto: Annicken Dedekam Råge

Helene Gulaker Hansen går lengre i sin definisjon av hva som er gode portretter. Nei, hun vil fortsatt ikke gi noen definisjon på hva som er kunst – hva som gjør et portrett til kunst eller naturfotografi til kunst. Strengt tatt kan også et naturfotografi være et portrett i ordets videste forstand.

– Se på bildene til den finske kunstneren Anna Reivilä, oppfordrer hun. – Her er vakre naturfotografier men med et overaskende element fra japansk bondage. Det er ikke et menneske i syne, men mennesket er høyst tilstede. Mine tanker går til mine næreste.

Close