Hjem Blogg

IDENTITET I LEIRE

0
Det handler om forandring. Vekst og forfall. Anita Hanch-Hansen er en av utstillerne under «Identitet» som åpner 3. mai på Norway Designs.

 
Tekst: Ina Gravem Johansen  Foto: Georg Fjeldhaug

 
– Jeg skaffet meg en keramikkovn og jobbet med brukskunst, kopper og lignende, i 12 år. Men da jeg startet på Kunsthøgskolen i Oslo begynte dette prosjektet å vokse seg stadig tydeligere i meg.

– Leire er et fantastisk medium. Det har fulgt menneskers liv og utvikling i all tid, sier kunsthåndverker Anita Hanch-Hansen, som stiller ut på Norway Designs, i utstillingen “Identitet” som starter 3. mai og varer til november 2018.

 
Utstillingen er et samarbeid mellom Norske Kunsthåndverkere, Klubben og Norway Designs. Fram til november vil besøkende møte en utstilling som fokuserer på forholdet kunsthåndverkerne og designerne har til sitt materiale, og på hvilken måte de gjennom materialet og prosessen skaper en identitet. Hanch-Hansen er en av seks utstillere som utgjør første del av utstillingen. 

 

Jobber i en love utenfor Moss

Anita Hanch-Hansen fullførte sin master i medium og materialbasert kunst i 2015. Siden har hun blitt invitert til å delta på en rekke utstillinger. Fra verkstedet sitt, som ligger i en låve utenfor Moss, jobber hun prosessorientert. 

 

– Da jeg startet på Kunsthøgskolen i Oslo begynte dette prosjektet å vokse seg stadig tydeligere i meg. Det handler om forandring. Vekst og forfall, sier Anita Hanch-Hansen.

 
– Leire er et fantastisk medium. Det har fulgt menneskers liv og utvikling i all tid. Det har vært et viktig materiale for overlevelse og utvikling. Måten jeg bearbeider leira på, er at jeg tilfører naturmaterialer som gir farge eller tekstur. Jeg bruker for eksempel kvister, skjell, bark og planter. Jeg bygger opp objektene i flere faser. Ofte resirkulerer jeg dem. Med det mener jeg at jeg tilfører nytt leiremateriale og naturmateriale til ferdig brente objekter. Jeg arbeider videre med dem. Utvikler og endrer formene. Noen objekter har en lang rekke formingsprosesser bak seg før det endelige uttrykket nåes, sier hun.

 

Objektene til Hanch-Hansen står i en tydelig kontrast mot tradisjonelle bruksgjenstander.

 

Vi er alle i konstant endring

Vil du si noe om drivkraften til denne måten å arbeide på?

– Det handler om at vi alle er i konstant endring. Vi er alltid på vei til å bli noe annet. Det gjelder både mennesker og naturen for øvrig. Den sykliske prosessen mellom vekst og forfall handler også om at alt liv står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Jeg kommenterer også temaer rundt natur og naturvern i dette prosjektet, sier keramikeren.

 

 

Referanse mor slitasje og oppløsning

Objektene til Hanch-Hansen står i en tydelig kontrast mot de tradisjonelle bruksgjenstandene som pottemakerfaget gjerne assosieres med. Hennes skulpturer har ofte et kroppslig eller skulpturelt uttrykk. Man kan se referanser mot slitasje og oppløsning. Uttrykket hennes har blitt beskrevet som tilsynelatende tilfeldig, men teknisk krevende å mestre.

 

«Identitet» løfter kunsthåndverket

I verket «Endring», som er utstilt under «Identitet», har Hanch-Hansen brukt drivved til å trykke struktur i materialet. Verket består av en gruppe objekter som har både åpne og lukkede former. 

 

 
– «Identitet» løfter kunsthåndverket og designerens forhold til materialet. Jeg synes dette er et viktig fokus og ser frem til å delta i utstillingen, sier Hanch-Hansen.

 

Søker nytt blikk på materialet

Du har gjort deg bemerket med ditt prosessorienterte prosjekt i leire. Hva tenker du om din kunstneriske bane fremover?

 
– Jeg kommer nok til å arbeide videre i denne sjangeren, men kjenner også at jeg begynner å bli klar for å ta ett skritt tilbake. Observere og søke et nytt blikk på materialet. Kanskje finner jeg nye tilnærmingsmåter som jeg vil prøve ut. Nye prosesser i leire.

 

 
I tillegg til Anita Hanch-Hansen, er følgende kunstnere utvalgt til første del av utstillingen:
Christine Mossine som stiller ut smykker. Hedvig Sommerfeldt som stiller ut metall.  Kaia Helene Lien Lisveen, som stiller ut lær. Miranda Tengs Brun/ Mijo Studia som stiller ut tekstil. Sofia Karyofilis som stiller ut metall. 

I august byttes disse aktørene ut og andre del av utstillingen «Identitet» presenteres.

God design vinner hjertet

0

Styrken i ethvert godt design ligger i even til å fornye seg. Eksempler finner vi i det klassiske Mariusmønsteret som ble designet til den norske filmen “Troll i ord” i 1953.

Kongen av Danmark

0

– Jeg hadde aldri sett noe lignende før, sier Antony, som da han hadde sett sitt første møbel av den danske møbeldesigneren og interiørarkitekten Verner Panton, var fullstendig fortapt.

KYLÄPELI. EN HELAFTENS KULTUROPPLEVELSE PÅ KVENSK.

0
«Mun kultani» betyr «Mitt gull» på kvensk. Gjennom teater, sang og musikk, på en helaftens fysisk bussreise til bevarte kulturminneområder, tas publikum med til tiden da kvensk bosetting og kultur preget områdene i Nordreisa kommune. Kyläpeli – landsbyspelet er i gang helgen 20. – 22. september. 

Tekst: Ina Gravem Johansen Foto: Angelica Goldman

Forestillingen starter på Halti kulturscene i Nordreisa kommune i Troms Fylke. Begynnelsen på en helaftens forestilling og spel begynner med en historisk innføring. Så reiser en buss videre, fullastet med publikum til Ovi Raishiin i Saraelv. Der utspiller hoveddelen av spelet seg, med folk som hopper ut av vinduer fra hus mens publikum følger spent med samtidig som de varmer seg på kaffe. Så må de følge forestillingen videre til fots. Kyläpeli, er både en forestilling og en kunnskapsreise. 

Hoveddelen av spelet utstiller seg i Ovi Raishiin i Saraelv. Der følger publikum spent med samtidig som de varmer seg på kaffe.

Løfter den kvenske kulturarven

Arbeidet med å løfte den kvenske kulturarven startet med en lignende oppsetning i 2017. Inger Birkelund er daglig leder i Ihana as, som har som formål å formidle og styrke kvensk kultur. Hun er ansvarlig for forestillingen ved Halti kulturscene. Halti kvenkultursenter og ITU Kvensk Teater Trupp står bak oppsetningen. Regi er ved Kristine Myhre Tunheim og Lina Killingdalen. Musikk ved Erling Fredriksson. Birkelund forteller om varm mottakelse fra befolkningen i området.

en buss DRAR AVSTED, fullastet med publikum til Ovi Raishiin i Saraelv. Der utspiller hoveddelen av spelet seg

– Tilbakemeldingene har vært sterke og rørende. Folk setter pris på at vår historie endelig blir løftet frem. Min generasjon har aldri lært om den kvenske kulturen på skolen, det er nå vi må engasjere oss i  og lære om det kvenske, før kulturarven er helt tapt. Spesielt dette at så mange barn er direkte involvert og får lære lokalhistorien, er blitt satt pris på, sier hun.

Inger Birkelund er stolt over at spelet bidrar til å løfte frem kvensk kulturhistorie.

Publikum får leve seg inn i hverdagen

Gjennom å sette opp spelet i de fysiske omgivelsene der kvenene levde, får publikum mulighet til å leve seg inn i hverdagen forfedrene hadde. Vernede museumsområder og nasjonalparken taes i bruk. Oppsetningen har hele 54 personer på rolle- og musikerlisten. Rollene er besatt av Daniel Wikslund, Øystein Fredriksen, Agnete Båtnes Braaten, Ørjan Steinsvik og Lise Brekmoe samt voksne og barn fra ITU Kvensk Teater Trupp, både profesjonelle og lokale amatører. 22 barn fra lokalmiljøet deltar. Jørn Holm kjører lyd og lys.

22 barn fra nærområdet deltar i spelet. Tilbakemeldingene sier at folk er begeistret over at barna på denne måten får lære egen kulturhistorie.

Kvensk befolkning fra 800-tallet

– Eldre dokumenter viser at kvenene og Kvenland er nevnt allerede i Ottars beretninger fra 800 tallet. Siden kom det på 1700 og 1800 tallet en stor strøm med kvensk innvandring fra Tornedalen som ligger i Svensk og Finsk område, forteller Birkelund.

– Fornorskningen var en systematisk strategi fra myndighetens side som startet på 1850-tallet, og fortsatte ut på 1900-tallet. Tanken var å bryte ned minoritetskulturene, forteller Inger Birkelund.

Fornorskningsprosessen

Spelet begynner på scenen. Men så må publikum opp og ut, de går om bord i busser. Bussene med publikum stopper flere steder underveis til Saraelv, og på veien knytter man nærmere bekjentskap til blant annet elvebåten, et viktig transportmiddel og arbeidsredskap for kvenene.

Hvordan foregikk fornorskningsprosessen?

Fornorskningen var en systematisk strategi fra myndighetens side som startet tidlig på 1850-tallet, og fortsatte ut på 1900-tallet. Tanken var å bryte ned minoritetskulturene, for eksempel den samiske og den kvenske, sier Birkelund.

Hele 54 aktører deltar i spelet om kvenene. Både profesjonelle og lokale amatører.

Kvenkulturen – en trussel mot Norge

– Når det gjaldt den kvenske kulturen oppfattet myndighetene det som en trussel at de ikke forsto språket. Man spekulerte i hvor kvenenes lojalitet egentlig lå. Kanskje ville kvenene konspirere og forsøke overføre nordområdene til et større finsk territorium? Myndighetene gikk inn for å pulverisere minoritetskulturene ved å tvinge alle til å bli norske. Både kvensk og samisk språk ble forbudt på skolen. Blant kvenene sto Lestadianismen sterkt. 

Min generasjon har aldri lært om den kvenske kulturen på skolen, det er nå vi må engasjere oss i  og lære om det kvenske, før kulturarven er helt tapt.
– Inger Birkelund

Lestadianismen var en luthersk vekkeslesbevegelse startet av Lars Levi Lærstadius, en svensk prest fra svensk Lappland. Vekkelsen bredte seg til Finland og Nord-Norge i 1840-årene, og senere til blant annet England, Tyskland, Estland, Russland og Nord-Amerika. Derfor var det effektivt å forby kvensk i kirkene. 

– Fornorskingsprosessen var svært effektiv, forteller Birkelund. – Kvensk språk og kulturarv er ekstremt sårbar i dag. Nesten ikke-eksisterende som levende kultur.

Publikum inviteres til en reise i kveners historie. Både gjennom drama og gjennom lokalt kulturlandskap.

Lensmannen må ransake publikumsbussen

Spelet viser godt hva historien til kvenene er, og publikum involveres. Små dramatiserte scener utspiller seg underveis. Drar man tilbake i tid, konfronteres man også med datidens skyggesider. Kanskje må lensmannen og hans menn foreta en ransakning av publikumsbussen. Man vet for eksempel aldri hvor spritsmuglere gjemmer seg.

Det er aller første gang et slikt spel tar opp noe som er tilknyttet kvensk språk og kultur. I dag har kvener status som en nasjonal minoritet i Norge. Folkegruppen kjennetegnes hovedsakelig av det kvenske språket, et finsk-urgisk språk. Det minner om finsk. Fornorskningsprosessen var brutal mot den kvenske eksistensen. Språket er nesten utryddet. 

Spelet bærer tittelen «Mun kultani», som på kvensk betyr «Mitt gull».

Bare de eldste innbyggerne kan kvensk

I Nordreisa, som i nord grenser mot Skjervøy, mot Kvænangen og Kautokeino i øst og Kåfjord i vest, har også en grense mot Finland. I dag er det bare noen av de eldste innbyggerne som faktisk kan språket, selv om nettopp Reisadalen, der spelet utspiller seg, var et kjerneområde for kvensk befolkning. Intensjonen er å gjøre spelet til et årlig event. 

Dramaet i spelet rulles opp når underjordiske Vanha-Riikka tar flokken sin med til menneskenes verden for å lære om de overjordiske.

Den underjordiske Vanha-Riikka

Dramaet i spelet rulles opp når underjordiske Vanha-Riikka tar flokken sin med til menneskenes verden for å lære om de overjordiske. Akkurat denne dagen skjer det uventede ting på markedet – det dukker opp en fremmed spillemann blant bygdefolket. Og når predikanten snur ryggen til, prøver to lokale helter å slå seg opp på ulovlig virksomhet. Vennskap, kjærlighet, tro og overtro smelter sammen med livets skyggesider i denne forestillingen, basert på Reisadalens egen historie.

Elvebåten var viktig i kvenenes dagligliv i Reisadalen.

Reiser urfolks kultur og språk

Reisdalen ønsker å å skape bevissthet rundt sitt kvenske landskap, skape bevissthet og stolthet rundt historien som befinner seg der, og å løfte historien ut av kulturlandksapet.

De siste årene har man sett en renessanse i Norge når det gjelder å reise urfolks kultur og språk. I flere samiske kjerneområder har dette vakt en økt stolthet over den samiske identiteten, men også vekket rasisme fra norske grupperinger. Man har sett eksempler på hærverk mot samiske skilt og symboler. Har dere i Nordreisa merket en slik motstand?

Dokumenter viser at kvene var etablert i Nordreisa allerede på 800 tallet.

Nei, heldigvis ikke, sier Birkelund. – Jeg tror at de samiske miljøene, som har jobbet med dette i en del år, på en måte har banet veien for oss. Om det finnes motstand har det ikke kommet oss for øret. Bevisstheten er utbredt her om at en bevaring av det kvenske er i tolvte time. Befolkningen uttrykker takknemlighet og bred støtte rundt løftingen av kulturarven.

FOTOKUNSTNER NILS OLAV BØE LIKER DET LITT UTE AV VATER

0
Plnty møter en utstillingsklar Nils Olav Bøe og indre ro i Shoot Gallery i Bjørvika dagen før utstillingsåpning. Også i planleggingen opererer han med luft og rom. Tid. Kontroll. Perspektiv. Detaljer. Elementene er alle deler av kunstnerens verker, i stram regi. Så er det også en grunn til at hvert fotografi har tatt måneder å skape.

Tekst og foto: Annicken Dedekam Råge

«Fotografiske konstruksjoner», er et slags visuelt mindfullness bestående av fem store svart-hvitt-fotografier der horisonten ofte hviler i det fjerne og skaper harmoni, trekker deg inn i forsvinningspunktet. Behagelig? I alle fall beroligende. Eller stille – som før stormen?

«Fotografiske konstruksjoner», består av fem store svart-hvitt-fotografier der horisonten ofte hviler i det fjerne og skaper harmoni, trekker deg inn i forsvinningspunktet. Behagelig?

Galleriets første soloutstilling med Bø

Utstillingen er åpen fra 20. september i Shoot Gallery. Det er galleriets første soloutstilling med kunstneren. Utstillingen «Fotografiske konstruksjoner» viser nye fotografier og en ny video fra serien «Konstruerte steder» samt 12 unike polaroider fra Bøes nye serie U.T. Og ikke nok med det. Boken som med samme navn som utstillingen viser et retrospektivt utvalg av kunstnerens 30-årige virke som kunstner. 

Om stillheten tenker kunstneren at den er utfordrende, han liker den psykologiske faktoren som skaper ro, men som også maner frem en ørliten usikkerhet. 

Tiltrekkende: – Når du ser på et slikt bilde er det vakkert og forførende. Men ville du ha vært der? Jeg er usikker, sier Nils Olav Bøe med sikkerhet.

Stillheten er utfordende

– Jeg jobber i dette skjæringspunktet. Tidligere hadde jeg med noen figurer og narrative ting som nok gjorde kunsten mer tilgjengelig. I de senere verkene i sort-hvitt har jeg nok et mer samfunnskritisk blikk. Når du ser på et slikt bilde er det vakkert og forførende. Men ville du ha vært der? Jeg er usikker, sier han med sikkerhet. 

12 polarioder i serien U.T. har fått plass i Bøes kunstnerskap.

Bøe gikk ut fra Kunstakademiet i 1983, hvor han tilbrakte to år i det mer eksperimentelle  miljøet i Bergen og to år i Oslo på den alternative linjen Annekset. Her drev han blant annet med lyd og bilde. Siden har han en milelang merittliste bak seg av steder han har stilt ut nasjonalt og internasjonalt. Han står med god balanse i miljøet utenfor landegrensene.

– Tidligere hadde jeg med noen figurer og narrative ting som nok gjorde kunsten mer tilgjengelig. I de senere verkene i sort-hvitt har jeg nok et mer samfunnskritisk blikk.

Fem tidløse i sort-hvitt

De fem. Hver av dem en tidløs sort-hvitt representant for det lille i det store, og med det sikter vi til modellene som er grunnlaget for kunsten, stor i seg selv. Tanken bak, ideen og skissene, lyssettingen og tiden som er representert i bildene, de nesten morfes inn i virkeligheten. For vet man ikke at han jobber med modeller, kan synsbedraget være fullendt. 

Tidligere brukte han polaroidet som skisse for det analoge fotografiet. Nå er polaroidet en egen kunstart for Bøe.

– Hvordan jobber du?

– Først kommer ideen, så skissen til bildet, så lager jeg, finner eller kjøper rekvisitter som vi passe inn. Deretter lager jeg en miniatyrinstallasjon på et bord i atelieret mitt. Den er jo virkelig. Han tar en pause, ler. 

Virkelighet – skapt av modeller

For han snakker om en forholdsvis liten modell. Det som ser ut som fotografier av virkelige motiver i en virkelig verden, er skapt av modeller. Ett fra et landskap i Afghanistan, et annet fra Kuwait. Han bruker mye tid på komposisjon, det å etterligne en type virkelighet. 

Om stillheten tenker kunstneren at den er utfordrende, han liker den psykologiske faktoren som skaper ro, men som også maner frem en ørliten usikkerhet.

– Jeg etterstreber å lage en setting der jeg tar et fotografi og hvor jeg slipper å gjøre minst mulig etterarbeid, her er det ikke noe Photoshop, men mer mørkeromsarbeid. Derfor tar det lang tid. Og i og med at jeg jobber så rent, så vil alle ting vises. Alt må sitte. Hver minste bit. 

Så lite i motivene at alt blir sett

Man skjønner det ikke helt hvor nitidig arbeidet hans foregår før han går inn i detaljene. Han forteller om bordet på atelieret hvor miniatyrverdener blir til. Modellen som hvert bilde representerer. Kontrollen. Regien. Alt i sakte modus. Gjennomarbeidet. Så gjennomarbeidet. Det er så lite i motivene, at alt som er der blir sett.

Lyssettingen er i seg selv en egen prosess. For den blir til etterhvert, når modellen er bygget og klar. Nils Olav Bøe er nøye med lyset. Det er en prosess som også tar lang tid, å sette belysningen han er på jakt etter. Men hvem har tid til å jobbe så sakte?

Litt ute av vater

– Hvorfor jobber du via modeller – hvorfor reiser du ikke til Afghanistan og tar et bilde der?

Tid. Kontroll. Perspektiv. Detaljer. Elementene er alle deler av fotografens kunst, i stram regi. Så er det også en grunn til at hvert fotografi har tatt måneder å skape.

– Det er to ting jeg liker med å jobbe i miniatyr og iscenesetting. Jeg liker uttrykket det gir, sluttproduktet… når jeg omformer den lille miniatyrinstallasjonen til et foto. Det får en destabiliserende atmosfære i seg. Det blir litt ute av vater. 

Kunstneren smiler. Litt ute av vater. Det er en kunstnerisk stemning han liker. 

– Jeg liker det når jeg omformer den lille miniatyrinstallasjonen til et foto. Det får en destabiliserende atmosfære i seg. Det blir litt ute av vater, sier Nils Olav Bøe.

Det andre er at han også lar seg inspirere av måten en filmregissør jobber på. Av lyd, musikk og film. Bortsett fra at han ikke er så glad i å jobbe med så mange folk, støy, logistikk og administrasjon som et filmsett krever. Han trenger å være alene, ha fullt fokus. 

– Det er der jeg kan hente styrken min i mitt arbeid. Det er ingen som bruker tre måneder på å ta ett bilde. Ikke i våre dager. Og så prøve å leve av det. Det er jo helt på trynet, men jeg liker det, ler han. 

Polaroidene miniatyrverker Bøe gleder seg over. Her slipper han kreativiteten løs, blir ledigere. Her leker han med det maleriske.

Foto – en tilfeldighet

Foto begynte han med for 20 år siden. Før det engasjerte han seg i store videoinstallasjoner og lydverk, noe han fortsatt gjør hvert fjerde, femte år. En tilfeldighet førte ham til fotografiet. Gulp Gallery i Reykjavik utfordret til å lage en utstilling som var så liten at den gikk opp i en skoeske. Han laget en scene med svaner på en sjø på et lite bord og et headsett hvor han hadde loopet en drapsscene fra en Tarrantino-film. Da han skulle dokumentere dette for en katalog og så dermed fotopotensialet i miniatyrverdenen.

Nils Olav Bøe bruker to til tre måneder på et fotografi. Det kan han ikke med polaroidformatet.

12 originale polaroider – et kreativt utløp

12 originale polaroider har altså fått plass på veggen sammen med de fem store sort-hvitt-bildene. Han har gjort det før – brukt polariodformatet, men da som skissebilder for andre bilder han har skutt på analog film. Men nå er de innlemmet i kunstnerskapet og gir utløp for det intuitive og spontane.

For om Nils Olav Bøe kan fremstå som en stille mann som speiler sine kunstverker, er polaroidene miniatyrverker som viser en annen side av samme person. Her slipper han kreativiteten løs, blir ledigere. Her leker han med det maleriske. Polaroidformatet. En type arbeid av nyere dato. Han har bare holdt på en toårs periode. Fotografiene er mindre, formatet er raskere, han må tenke annerledes. Dette er ikke motiver han kan bruke to og en halv måned på.

Utstilingen står frem til 27. oktober.

ERÅV REGADTSNUK I TEDABRUK

0
Fram eller tilbake. Opp eller ned. Det er alltid helse i god kunst. Alt fra konkret keramikk til papirlette kremmerhus. Bli med til Kurbadet i Sandefjord, som byr på Våre kunstdager i Kurbadet, i helgen 13. – 15. september.

Tekst: Marte Østmoe  Foto: Annicken Dedekam Råge

Som barn lærte Marit Skyer å skrive baklengs. Uttrykket har hun tatt med seg inn i kunsten. Denne helgen også sammen med 13 kunstnere på Kurbadet i Sandefjord. 

Barnlig naivistisk, men også rampete uttrykk. Marit Skyers kunstverker kan nesten minne om graffiti, som hun også inspireres av.

– Bildene mine er naivistiske og barnlige, forklarer billedkunstner Marit Skyer som for fire år siden sluttet som kunstterapaut og i stedet satset på eget uttrykk. Metoden er likevel den samme: Uttrykket kommer innefra, inspirasjon utenfra. 

Bak det naivistiske uttrykket finnes det også alvor. Øyne er et viktig element i Skyers kunst; det å se og ta inn.

En ny kurs

Bak parolen Våre kunstdager, og foran fasaden av det 181 år gamle kurbadet i Sandefjord, står eierne av Galleri Brown Rita L. Egren og Unn Holvik Stenersen. 

RAMPETE: MARIS SKYERS UTTRYKK NÆRMER SEG GRAFITTI. HUN HENTER UTTRYKKET INNENFRA OG INSPRIASJONEN UTENFRA.

– Vi har plukket de fra sosiale medier og kunstforeninger, sier Rita L. Egren og legger til at det finnes kunstnere som er dyktige i faget sitt, men ikke like dyktige på markedsføring. Å stille ut på Kurbadet er dermed en god mulighet til å vise seg fram og få nå giv til å fortsette. 

LES OGSÅ: NAKNE KROPPER. TIDLØS KUNST. Spencer Tunicks nakenkunst er omdiskutert etter at han deltok med sitt fotoprosjekt under Bodø Biennale 2018.

– Vi har plukket de fra sosiale medier og kunstforeninger, sier Rita L. Egren og Unn Holvik Stenersen har samlet kunstnere til Våre kunsthager i Kurbadhagen i Sandefjord.

Kanskje er smykkedesigner Anette Skaugen Guldager nettopp en av dem. Guldager lager smykker til både kvinner og menn og materialene er sølv og blåskjell og etter en kort prat med Plnty skinner hun som sin egen perlemor.
– Etter dette tør jeg kanskje å satse mer på markedsføring, sier hun. 

Smykkedesigner Anette Skaugen Guldager lager smykker av sølv og blåskjell, og er aktuell med havet som tema.

Trykksak

Hilde Histro Vasbø byr også på seg selv og viser publikum siste delen i trykkeprosessen. 

På en plate av sink smøres farge på, tørkes bort og smøres bort igjen.

Hilde Histro Vasbø smører farge på en plate av sink, tørker bort og smører bort igjen og viser siste delen i trykkeprosessen.

– Det heter å slå av fargen, forklarer Vasbø og når papiret av typen bøttepapir, forsiktig skal fjernes av platen, er kunstneren like spent som tilskuerne rundt. 

KRYMPGLASUR, BLADGULL, SMYKKER AV PERLEMOR OG FANG LIUS LUFTIGE INSTALLASJON AV KREMMERHUS TILTREKKER SEG OPPMERKSOMHET.

Keramiker Hanne Haukom melder seg på. I følge henne er det nettopp i det man mister kontrollen at kunst blir kunst. Haukom jobber med keramikk og selv om formene nok er nøye planlagt, lever glasuren sitt eget liv. Med krympeglasur maner hun fram resultat som minner om skorpen på en kråkebolle, eller taket i en dryppsteinsgrotte. 

Keramiker Hanne Haukom jobber med keramikk og selv om formene nok er nøye planlagt, lever glasuren sitt eget liv.

Høyt under taket

Fra konkret keramikk, til fargesterk glasskunst, via smykker av ekte bladgull og perlemor og løftes blikket mot Fang Lius luftige installasjon av kremmerhus i hønsenetting. 

Vinger, nebb eller bare kremmerhus og hønsenetting? Fang Lius luftige installasjon henger tiltrekkende midt i rommet.

Det kan være vinger og nebb, eller også bare en drøm i metall og hvitt papir. I samme enkle, men likevel elegante sjanger utmerker Linn Horntvedt seg med prosjektet «omkrets». 

Linn Horntvedts stand i hjørnet av kurbadets kunstsal representerer kunstverk som får en til å senke skuldrene og bare kjenne etter.

Sirkelen er den perfekte form og selv om Horntvedt, i kunstsalen, er plassert i et hjørne, utmerker hun seg med et elegant varsomhet som gir konsentrasjon og dyp pust, nettopp slik fremstår også bokprosjektet hennes, en «bildebok» bestående av kunstverk. Dette helt i tråd med kurbadets historikk som et senter for rehabilitering og helse.

LES OGSÅ: WAD ER ANNERLEDES? Fotografen Bjørn Wad trengte et prosjekt som han virkelig kunne fordype seg i. Resultatet ble familier hvor en har Downs. Han fant ingen særlig forskjell.

Galleri Brown i Sandefjord: rett bak galleriet finner du Kurbadhagen, hvor det er kunstutstilling hele helgen fredag 13. til og med søndag 15. september.

OSLO KULTURNATT FEIRES FOR 14. GANG!

0
Det er populært. I dette døgnet er det kulturen som lyser i mørke i hovedstaden. Fredag 14. september feires Oslo kulturnatt for 14. gang. I fjor deltok 170 kulturaktører og 43 000 mennesker besøkte dem. Og ikke minst gjør arrangementet byfolket stolte av hovedstaden.

Tekst: Annicken Dedekam Råge 

Det er et tett program som følger med Oslo kulturnatt. Allerede klokken 10.00 braker det løs med arrangementer og det varer utover dagen. Fra klokken 12.00 kan du besøke kunstner Therese Telle på Brewgata, og deretter går det slag-i-slag, fra Samisk hus i Dronningensgate til samtale med kurator Monica Holmen hos Tegnerforbundet, smykkekveld hos Sugarshop på Briskeby til «Litt av hvert» på Røverstaden. 

Fra klokken 12.00 kan du besøke kunstner Therese Telle på Brewgata.

Omvisning på byggeplassen

Førstemann til mølla får være med på «Mens vi venter på museet» på Mellomstasjonen, hvor det blir en presentasjon av prosjektet, deretter sikkerhetskurs og så omvisning på byggeplassen. I gamle Operapassasjen kan du bli kjent med operaens kvinner, klokken 15.30 og klokken 18.30 – når Hjørdis Helena Oftestad, sopran, Marika Schultze, mezzosopran og Olga Jørgensen på piano tar oss med på reise.

«Mens vi venter på museet» på Mellomstasjonen er en presentasjon av prosjektet, med sikkerhetskurs og omvisning på byggeplassen.

Oslo kulturnatt åpner for nye kulturopplevelser i hovedstaden, og en spørreundersøkelse Kulturetaten gjorde etter fjorårets arrangement, sier at publikum synes det er lett å oppleve nye ting ved kultur-Oslo og også å bli kjent med nye kulturaktører.

Transparens og kamuflasje i samme bilde

BOA – bildekunstnere i Oslo og Akershus – i Rådhusgata, arrangerer «Transparence/Resistance – Hidden in plain sight» klokken 18.00. Det er en stigende etterspørsel om gjennomsiktighet i statlige, kommunale og sivile handlinger, og motsatt en lengsel etter større individuell usynlighet – en trang til at unnvike kontrollsystemer og det elektroniske øye. Denne utstillingen er den tredje i en rekke av by-spesifike utstillinger i Stockholm, Oslo og Aarhus. Femten, henholdsvis svenske, norske og danske kunstnere deltar og de ser på transparens og kamuflasje som et samlet bilde, som mulighet og trussel, lyst og motstand i en etterdigital og førkatastrofal tid. Kunstnerne Kim Grønborg, Alex Mørch, Anne-Sofie Overgaard og Anders Visti deltar.

Museumsvertene i Storgata 36 er på plass og guider deg gjennom Christopher Nielsens nye Misfornøyelsesbar.

Kultur er ølbrygging eller Misfornøyelsesbar

Så hva er egentlig kultur? Det er å lære seg ølbrygging hos Storgata brygg klokken 16.00, og likeledes å gå på Misfornøyelsesbar, som er Christopher Nielsens univers med «“walk-in” kunstverker, tivoli, horrorkabinett og annen mørk konseptualisme». Stedet kalles en «luguber stue», og du finner den i Storgata. I fjor benyttet hele 60 prosent av de besøkende anledningen til å besøke et arrangement for første gang. 

Guidet tur eller selvstendig oppdagelse: I fjor deltok 170 kulturaktører og 43 000 mennesker besøkte dem. 60 prosent sier de besøkte et arrangement for første gang.

Slik fortsetter det utover kvelden. Mange har kastet seg på med selvstendige arrangmenenter. Hos Galleri LNM i Kongensgate gleder de seg til Oslo Kulturnatt og ser frem til Karen Nikgols performance kl. 19:00. Tradisjonen tro byr de på gratis suppe. Karen Nikgol leser fra sin nye roman «Maria» – en episk roman om frelse, gjennom traume og smerte. Vi følger tre vidt forskjellige mennesker; filmregissøren Michael Bay, kubonden Margrethe og krigsofferet Kozue som alle har eksplosjonen til felles, og gjennom den når åndelig opplysning.

Klokken 17.00 kan du besøke Grønland brannstasjon og se den gamle brannstasjonen som ble tatt i bruk for over 150 år siden.

Lydinstallasjon i Oslo Kunstforening

Du kan også få med deg Anawana Halobas intime lydinstallasjon Conversations with Stitched-up Lips i Oslo Kunstforening. I utstillingen «Conversations with Stitched-up Lips» inviteres publikum til å lytte til bruddstykker av tekst, støy og toner via flere skulpturelle lydstasjoner. 

Oslo kulturnatt på Black Box viser danseforestillingen Dans for satan!

Et samarbeid mellom Kulturbyrået Mesén, Den Norske Opera & Ballett og Finsk norsk kulturinstitutt har ført til at vi kan få oppleve videokunst i storformat med livemusikk på Operataket. Forestillinger: kl 21.00,  21.30,  22.00, 22.30 og 23.00. Hver forestilling varer omlag 15 minutter og det er fri entré og åpent for alle. Her får man se Jaakko Niemeläs kortfilmer sammen med nykomponert musikk av slagverkensemblet SISU og klassisk korverk med Ensemble 96. Arrangementet byr på filmene «Nostalghia» og « The Seventh Wave». Jaakko Niemelä (1959) er og har vært en sentral kunstner på den finske samtidskunst-scenen gjennom flere tiår.

Jaakko Niemelä (1959) er og har vært en sentral kunstner på den finske samtidskunst-scenen gjennom flere tiår.

Byhistorie eller tegn kroki i Vigeland-parken 

Men det er mer, så mye mer. Klokken 17.00 kan du besøke Grønland brannstasjon og se den gamle brannstasjonen som ble tatt i bruk for over 150 år siden, og har blitt bygget om flere ganger. Her får du innblikk i tusen års brannhistorie – hvordan branner har påvirket og forandret Oslo. Guidet tur hver halvtime, maks 12 personer pr tur. Du kan besøke verneverdige skipsfartøy ved Nordre Akershus kai eller ta deg en speed date med historien i Historisk museum samme tid. 

bli kjent med 28 norske rappere gjennom fotografi, film og musikk eller tegn kroki i vigeland-parken

Du kan tegne kroki i Vigeland-parken eller bli med på en helaften i Bøler kirke. Ta deg et kurs i magedans, Bollywood og Tabla i Arbeidergata 4, eller dra på Vikingmarked på Vikingmuseet i Huk Aveny på Bygdøy. Mulighetene er uendelige, og uansett hva du interesserer deg for, kan du finne noe som passer, hva med monsternatt på biblioteket? Det er oppe til midnatt. Der har de saumfart kriker, kroker, kryploft og dunkle kjellerrom etter monstre, og denne natta slipper de dem ut.

Avgangsstudent ved Bilder Nordic School Of Photography, Magnus Aune, har alltid vært fascinert av sjangeren rap, vært en del av den – og nå fotograferer han den.

Konsert, rap-foto eller se Håkon Gullvåg

Ennå har vi ikke nevnt dans, som ifølge fjorårets undersøkelse skåret høyt på «fornøydgrafen». Men først: konsert med Det norske sjømannskor klokken 19.00 på Paviljonen ved Nationaltheateret, eller du kan se Håkon Gullvåg «Tilbake til kilden», utstilt på Det Italienske Kulturinstitutt klokken 19.00 – 22.00 i Oscarsgate.

«Colosseo» fra utstillingen «Tilbake til kilden», Det Italienske Kulturinstitutt klokken 19.00 – 22.00 i Oscarsgate.

På Bilder Nordic School Of Photography kan du se en spennende pop-up-utstilling, hvor du blir kjent med 28 norske rappere gjennom fotografi, film og musikk. Avgangsstudent Magnus Aune har alltid vært fascinert av sjangeren rap – det å fortelle en historie, uttrykke en mening, i fast struktur og på rim. Magnus har selv vært en del av hiphop-miljøet siden 1996, har nå vendt tilbake som fotograf og inviterer oss inn i en viktig del av norsk musikkhistorie.

Dragshow, dans og utekino

Du får dragshow i annen etasje i Kristian IVs gate klokken 20.00, og da starter også Dans for satan! på Black Box i Marstrandgata 8. Og når det blir mørkt, starter også utekinoene: på Solli plass, i Hydroparken kan du se Adjø Solidaritet – de norske filmskaperne Wam og Vennerøds hovedverk klokken 21.00, samtale med Vennerød, Hungnes og Tonje Skar Reiersen fra klokken 20.00.

Filmen Uno fra 2005. Regissert av Aksel Hennie med ham selv, Nicholai Kleve Broch og Espen Juul Kristiansen i hovedrollene vises klokken 20.30.

Klokken 20.00 starter også visningen av den legendariske norske thrilleren De dødes tjern (1958). Filmen introduseres av selveste Henny Moan, som skapte en fascinerende skikkelse av kvinnen som trekkes mot tjernet i filmen. På Tøyen er det mer utekino, der har Tøyen Kino / Deichman Tøyen og Antipode Films gått sammen om å vise den norske filmen «Uno» med Aksel Hennie, Nichoai Kleve Broch og Espen Juul Kristiansen i hovedrollene. 

TEATER I DYKKEDRAKT – OM Å SYKLE I SNØSTORM

0
«Sykle i snøstorm» er et møte mellom kunst og vitenskap. Hålogaland teater retter sitt forskerblikk mot universitet, men også om å lage teater utenfor teatersalen. Fra 15. september inviteres publikum til teater på land, til vanns og i lufta med! Regien er ved Petter Næss. 

Tekst: Ina Gravem Johansen Foto: Gisle Bjørnøy/ Hålogaland teater

Jubileumsforestillingen belyser historikken, betydningen universitet har i dag og hvilken rolle institusjonen kan spille i fremtiden. Petter Næss har regi og forteller engasjert om hvordan dette stykket skiller seg fra det man normalt møter i teateret.

Tre ulike rom og scener representerer ulike fakulteter som alltid har vært sentrale for Norges arktiske universitet: Rettigheter, klima og ressurser.

Handler om universitetet i fortid, nåtid og fremtid

– Publikum vandrer gjennom teaterhuset og underveis presenteres de for universitetets fortid, nåtid og fremtid. Tre ulike rom og scener representerer ulike fakulteter som alltid har vært sentrale for Norges arktiske universitet: Rettigheter, klima og ressurser. 

LES OGSÅ: MARI BOINE. Straks er det duket for at musiker og samisk kulturforkjemper Mari Boine blir æresdoktor ved Universitetet i Tromsø.

«Sykle i snøstorm». Dette stykket skiller seg fra det man normalt møter i teateret.

70-tallet i mønstre og farger

Teateret har jobbet mye med rekvisitter og visuelle presentasjoner. Publikum får innblikk i et 70- talls studentkollektiv, revolusjonært engasjement og flat struktur på gulvmatter med tidsriktige mønster og farger. Baren, der landsdelens forvaltning og andre verdensproblemer løses med stort engasjement, er pimpet opp med 5000 flasker som glitrer i dunkel barbelysning. 

– Publikum vandrer gjennom teaterhuset og underveis presenteres de for universitetets fortid, nåtid og fremtid.
– Petter Næss, regissør

Gjennom lyssatte tuneller møter publikum Platons hulelignelse. Hele tiden er det fenomenet Universitet i Tromsø som er hovedpersonen – helt frem til 20. oktober. 

– Vi ser på universitets betydning for byen, studentene og nordregionen, forklarer Næss.

Peter Næss har regi på «Sykle i snøstorm» som foregår på scener ute og inne på Hålogaland teater fra den 15. september.

Norges Arktiske Universitet – 50 år

Det er 50 år siden Norges Arktiske Universitet (UiT) ble etablert i Tromsø. Etableringen som ble akkompagnert av en rødglødende debatt i 1968, skulle vise seg få stor betydning for hele Nord-Norge. Hålogaland teater feirer jubilanten med denne forestillingen.

Et stort ensemble er i sving. I alt 29 aktører; sangere, dansere, skuespillere og musikere.

Også luftrommet tas i bruk under forestillingen. Odins ravner, Hugin og Munin, sirkler over publikums hoder og historiene som fortelles. Figurene er sentrale i logoen til Norges arktiske universitet. Navnene betyr Tanke og Erindring – den ene peker fremover, den andre tilbake. Det passer godt når man i forestillingen får tilbakeblikk fra historien, men også mulighet til å reflektere over fremtiden.

29 aktører i stort ensemble

Et stort ensemble er i sving. I alt 29 aktører; sangere, dansere, skuespillere og musikere. Publikum oppfordres til å kle seg etter vær og vind, for den store finalen skjer utenfor teatret – på havet i ei fiskemerd. Det loves et spektakulært avslutningsshow med dans akkompagnert av urfolk-elektronika, flott lysshow og breakdans.

Virkelig, på havet? Forklar!

Vi har fått låne en laksemerde som er tauet inn mot havkanten ved teateret. En slik som normalt brukes til lakseoppdrett. Det er lagt ned mye arbeid i å lage en scene i midten av den, i selve havet der avslutningen av forstillingen finner sted. Publikum tar også plass på selve ringen av fiskemerden.  

En laksemerde et lånt og tauet inn mot havkanten ved teateret. En slik som normalt brukes til lakseoppdrett.

Inviterer publikum til fiskemerden

Med assistanse fra brann- og redningstjenesten, har teateret testet at det går helt fint å invitere ut 210 publikummere på fiskemerden. 

Peter F. Hjort, som fikk jobben med å etablere Universitetet i Tromsø, var en ivrig syklist. Også på vinteren.

Næss forklarer videre at den har form som en stor sirkel. Det ligger  mye symbolikk i denne. Ringen speiler den samlende og styrkende rollen som universitetet har hatt for regionen, nysatsninger og selvtilliten til landsdelen.

Teater og universitet, hånd i hånd

Også Hålogaland teater ble etabler kort tid etter universitetet, som en direkte konsekvens. Det forskningsarbeidet universitetet har gjort i forhold til rettigheter, ressurser og klima er betydelig. Ikke minst i de nordlige områdene. Så kan man spørre seg om for eksempel dette med den enorme etableringen av fiskeoppdrett i regionen er den nye oljen, eller en enorm miljøkatastrofe som dreper naturressursene og livsgrunnlaget i nord?

Publikum oppfordres til å kle seg etter vær og vind, for den store finalen skjer utenfor teatret – på havet i ei fiskemerd.

Må tåle granskning

Regissøren  utdyper:
– Universitetet, som er den store forskningsinstitusjonen, må her tåle å bli gransket. Mens teateret i sin natur er voldsomt utadvendt og alltid vil invitere publikum inn, kan universitet oppfattes som litt lukket. Vi spør hva som skjer med all forskningen? På hvilken måte bruker universitetet sin stemme i regionale og nasjonale saker? 

Hvordan har teateret gått fram i sin forskning på universitet?

Nysgjerrighet – en fellesnevner

Forfatter Liv Heløe har skrevet manuset på bakgrunn av intervjuer med forskere og studenter fra Norges arktiske universitet. Hun ser på materialet med en kunstners nysgjerrige blikk. Nysgjerrighet er en fellesnevner mellom kunst og vitenskap, en pådriver både i forskning og teaterkunst.

Hvorfor tittelen «Sykle i snøstorm»?

Næss forklarer at både engasjementet for og motstanden i forkant av etableringen av universitet var stor. Motargumentene var at ingen studenter ville velge å studere i nord, og i alle fall ville man ikke få lærerressurser knyttet til et universitet i Tromsø. 

Oslo, for tidligere akademiske ambisjoner

Man anså at det å flytte sørover var naturlig forbundet med akademiske ambisjoner. Da universitetet likevel ble etablert i 1968 sto hierarkiske samfunnsstrukturer generelt lavt i kurs.

LES OGSÅ: NAKNE KROPPER – TIDLØS KUNST. Over 300 personer reiste til biennalen i Bodø for å delta i Specer Tunicks gigantstore fotoshoot av folk med nakne kropper.

– Man jobbet med så flate strukturer som mulig, der alle stemmer skulle ha like stor vekt enten du var student eller direktør. Peter F. Hjort, som fikk jobben med å etablere Universitetet i Tromsø, var en ivrig syklist. Også på vinteren. Det å sykle i snøstorm ble et symbol på den dedikasjon og utholdenhet som var nødvendig for jobben. I dag er det helt vanlig å sykle året rundt i Tromsø. Mange av byens studenter får god trening i å sykle i snøstorm.

Også luftrommet tas i bruk under forestillingen. Odins ravner, Hugin og Munin, sirkler over publikums hoder.

Blant de medvirkende finner vi blant annet Kristian Fr. Figenschow, Guri Johnson, Ketil Høegh, Kristine Henriksen, Jørn Fuller-Gee, Nasra Omar, Marita Solberg, Lille Hålogaland teater, med flere. Idé og konsept er av Inger Buresund og Yngvar Julin. Manus, Liv Heløe.

Stykket spilles fra 15. september til 20 oktober. 

NAKNE KROPPER – TIDLØS KUNST

0

– Min motivasjon handlet om å utfordre meg selv. I vårt samfunn er vi ikke vant til å være nakne sammen med andre mennesker, forteller Åshild Opøyen, som deltok i den verdenskjente fotografen Spencer Tunicks shoot under Bodø Biennale i september.

Tekst: Ina Gravem Johansen Foto Spencer Tunick / Spencer Tunic team

I overkant av 300 personer fra ulike land meldte sin interesse. Alle som ville delta, kunne melde seg på «Bodø Bodyscape». Fotoprosjektet er det første i prosessen mot å bli Europeisk kulturhovedstad, som Bodø søker om å få status som i 2024. De ferdige fotokunstverkene vil avdukes under Bodø Biennale, en festival for visuell kunst og dansekunst som avvikles 6. – 9. september. Bodø kommune, Bodø Biennale og Nordland fylkeskommune samarbeider om fotoprosjektet.

I overkant av 300 personer fra ulike land deltok på «Bodo Bodyscape».

Spencer Tunick utfordrer nakenhet

Plnty har tidligere omtalt den anerkjente fotografen Spencer Tunick, kjent for å ta bilder av nakne mennesker som bidrar til å forme et landskap. Åshild Opøyen er en av de som deltok i fotoet.

– Hvorfor melder man seg på noe slikt?

Min motivasjonen handlet om å utfordre meg selv. I vårt samfunn er vi ikke vant til å være nakne sammen med andre mennesker. Det er ikke bare de helt unge som kan slite med negativ kroppsfiksering, til og med med i bassenggarderober ser man jevnlig at folk dusjer med badedrakten på fordi det oppleves ubehagelig å være naken med fremmede, også av samme kjønn. 

En fin og sterk opplevelse: Åshild beskriver at det likevel var rart å være naken i starten. Den første av fire fotoshooter var litt ubehagelig. Men allerede ved andre fotoshoot hadde fokuset endret seg.

Hvordan opplevde du fotodagene?

Det var en fin og sterk opplevelse. Men også utfordrende. Da vi som skulle delta møttes, hersket det en god atmosfære. Vi utvekslet historier, det var mange fra andre land som hadde reist til Norge og nord for første gang for å oppleve dette. Følelsen av samhold i gruppen, at vi skulle gjøre en viktig jobb sammen, var utrolig fint og gjorde egentlig avkledningen underordnet da vi kom så langt.

Min motivasjonen handlet om å utfordre meg selv. I vårt samfunn er vi ikke vant til å være nakne sammen med andre mennesker.
– Åshild Opøyen

Fokuset handlet om fellesskap

Åshild beskriver at det likevel var rart å være naken i starten. Den første av fire fotoshooter var litt ubehagelig. Hvor skulle man hvile blikket? Hun forsøkte unngå å se på de andre. Men allerede ved andre fotoshoot hadde fokuset endret seg:

– Da var jeg mer avslappet, spenningen rundt nakenheten hadde gått litt over. Fokuset dreide mot at vi gjorde noe stort og fint i fellesskap. Å bidra til å skape kunst. Jeg ble rett og slett beveget av å få delta i prosjektet. 

LES OGSÅ: VERDENSLYD I HENNINGSVÆR. Bidragsyterne fra 13 nasjoner. Henningsvær tas i bruk under Lofoten Sound Art Symposium med den gamle Trevarefabrikken i sentrum.

– Kunstneren vurderte været fortløpende, men vi fikk gjennomført. Pledd og varm drikke var klargjort til iskalde deltakere etterpå. Det ble en flott opplevelse, sier Åshild Arnøy, prosjektleder for Bodo Bodyscape.

Var det noe underveis som ble problematisk?

På noen ganger det veldig kaldt. Vi skulle levere samlet ut fra instruksjoner, det var utfordrende å kontrollere kroppen til å gjennomføre i kulden. Men det ble også en god mestringsfølelse etterpå. Gruppen klarte det sammen.

Har du gjort deg noen refleksjoner rundt prosjektet i etterkant?

Ja, flere. Jeg har tenkt at erfaringen med å være naken sammen med andre normaliserer kropp på en god måte. Menneskekroppen er også et tidløst tema innen kunsten. Vi trenger å normalisere kropp, både vår egen og gjennom å se variasjonen av kropper gjengitt i kunstneriske rammer. Jeg er glad for at jeg meldte meg på og fikk denne erfaringen, og stolt av den arktiske galskapen som streifet Bodø disse dagene. Et minne for livet, avrunder Opøyen.

Bodø Bodyscape under Bodø Biennale

Astrid Arnøy ved Nordland Fylkeskommune er prosjektleder for Bodø Bodyscape. Hun forteller at prosjektet har krevd mye logistikk som skulle sys sammen med de store linjene. Det var også en lærerik og inspirerende erfaring å samarbeide med Spencer Tunick og hans team.

underveis i helga ble det røffere. Saltstraumen kokte. Vi fikk regn og vind. Særlig ble det tøft under den siste lokalisasjonen på Ramnfloget.
– Astrid arnøy

– Tunick jobber veldig grundig og var forberedt på alle forhold som kunne påvirke fotoarbeidet, som  lysforhold gjennom døgnet, værvariasjoner, flo og fjære. I teamet hans var det seks personer som  håndterte hele prosjektet på en svært profesjonell måte.

Som det ofte er i nord, måtte været måle krefter mot de menneskelige intensjonene. Arnøy beskriver:

Trosset været i nord

– Det startet rolig, med opphold og en vár stemning, både blant deltakere og værmessig. Det var vakkert. Men underveis i helga ble det røffere. Saltstraumen kokte. Vi fikk regn og vind. Særlig ble det tøft under den siste lokalisasjonen på Ramnfloget, et utsiktspunkt på fjellet der du kan skue utover Bodø by og Lofoten. Der vurderte vi å avlyse på grunn av forholdene. Kunstneren vurderte også fortløpende, men vi fikk gjennomført. Pledd og varm drikke var klargjort til iskalde deltakere etterpå. Det ble en flott opplevelse samlet sett, deltakere sa at de opplevde å skape noe sammen som var større enn dem selv.

LES OGSÅ: MICHAEL OLESTAD. RÅVARE. Michael Olestad Nybråten er en designer man skal følge nøye med på. Den Oslo-baserte designeren har tidligere jobbet for Ann-Sofie Back og Acne Studios.

Spencer Tunick jobber med å bekle steder med nakne mennesker. Han har gjort prosjekter over hele verden.

Debatt om Bodø som Europeisk kulturhovedstad

I Avisa Nordland går samtidig regionale kunstnere ut og skaper debatt. De mener at den totale kunstneriske potten på 600 000 kroner som er brukt på dette prosjektet ikke kommer andre tilgode. De setter byens søknad om å bli europeisk kulturhovedstad (ECC) i forbindelse med skepsis til at ECC skal kunne gjøre regionen mer attraktiv. De skriver blant annet:

“Vi trenger ikke å sminke fasaden for å gjøre oss lekre for Europa. Vi må våge å tro at det er vår egenart og komplekse identitet som gjør oss attraktive. I Nordland har vi et mangfold av utøvere spredt ut over hele fylket, som skaper kunst og kulturprosjekter i sine nærmiljø men som også samarbeider med aktører over hele verden. For å videreutvikle kulturbyen må vi nettopp styrke underskogen, alle lagene av fylkets eksisterende kulturliv.”

I tillegg er det i debatten påpekt en manglende inkludering av kunstnere i forprosessen av Kulturhovedstad- søknaden.

– Har du kommentarer til disse innspillene, Åshild Arnøy?

Åshild Arnøy og Spencer Tunick under fotoopptakene i Bodø.

Debatten er konstruktiv og nyttig. Vi kommer også til å få flere diskusjoner fremover, det er nødvendig. I saken om Spencer Tunick gjorde vi et bevisst valg ved å innhente akkurat ham. Vi ønsket en kunstner som så regionen og menneskene her utenfra. Samtidig likte vi hans demokratiske konsept der alle mennesker som vil kan delta i kunstverket.

– Når det gjelder søknaden om å bli Europeisk kulturhovedstad, så er det Bodø kommune som står for søknaden, men Fylkeskommunen er en støttespiller. Jeg tenker at de lokale kunstnerne absolutt skal inkluderes i prosessen fremover. Og hvis søknaden går gjennom, vil 300 millioner tilfalle Bodø for å løfte og styrke byen gjennom ulike prosjekter. Disse midlene vil blant annet gå til prosjekter og oppdrag for lokale kunstnere, forsikrer Arnøy.

VERDENSLYD I HENNINGSVÆR

0
Fra 6. – 9. september samles noen av de mest spennende i verden innen lydkunst seg i Henningsvær, Lofoten. Nordnorsk kunstsenter tror det blir et fantastisk arrangement! 

Tekst: Ina Gravem Johansen Foto: Marco Timlin

Svein Ingvoll Pedersen er daglig leder for Nordnorsk Kunstsenter, og ser frem til Lofoten Sound Art Symposium. Han utdyper at publikum vil bli presentert for 30 ulike bidrag i form av lydkunst presentasjoner, forelesninger og installasjoner i de tre dagene symposiet foregår. 

Alessandro Perini, 1983. “Stereofonia Acquatica”

Lofoten Sound Art Symposium arrangeres av Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) i samarbeid med organisasjonene CY-ContemporarY, fra Sverige, MUU, fra Finland,  Lydgalleriet, nyMusikk Nordland.

Nordnorsk Kunstnersenter har sete i Vågan kommune, og at Henningsvær derfor er et naturlig valg for Lofoten Sound Art Symposium. Foto: Trevarefabrikken.

Prosjekter fra 13 land

Bidragsyterne kommer fra 13 forskjellige land. Store deler av Henningsvær tas i bruk under Lofoten Sound Art Symposium og den gamle Trevarefabrikken blir sentrum for begivenhetene. 

Hva er egentlig lydkunst?

Karolin Tampere er også tilknyttet Nordnorsk kunstsenter. Hun har bakgrunn som visuell kunstner og kurator med særdeles fokus på økologi og bærekraftighet –  og er medkurator for symposiet sammen med Pedersen. 

Svein Ingvoll Pedersen er daglig leder for Nordnorsk Kunstsenter, og ser frem til Lofoten Sound Art Symposium.

Lydbasert kunst

Hun forklarer at lydkunst rommer et bredt felt. Fra det som er åpenbart lydbasert, som musikk og komposisjoner, men også fra selve tanken og  det soniske. Hun utdyper: 

I samarbeid med australske Liquid Architecture fra Melbourne, vil to nye performance verk bli presentert under arrangementet i Henningsvær.

– Noe lydkunst kan handle om bevisstgjøring, gjennom konsentrert lytting. Feltopptak av ulike miljøer, steder og hendelser er et eksempel på noe en kan ta i bruk innen lydkunst. Men lydkunsten favner også det som skjer når det menneskelige øret oppfatter stillhet. Lydfrekvenser på en skala av det vi ikke oppfatter, kan speiles i installasjoner. Man kan for eksempel forske i hvordan slike frekvenser påvirker kroppen.

Bidragsyterne kommer fra 13 forskjellige land. Her, Siri Austeen. Foto: Stefan Schröder.

Er lydkunst en underkommunisert retning innen samtidskunsten?

– Blant det brede publikum er det nok ikke så mange som tenker på lydkunst som en egen kunstform. Men lydkunst har en lang tradisjon og er godt etablert, og de seineste tiårene har interessen økt. Vi ser flere utstillinger og installasjoner som er basert på lyd. Det som også er veldig spennende er at lydkunst samler aktører med ulike bakgrunner, fra et bredt spekter av kunstformer. Da skjer det mye.

Lofoten Sound Art Symposium arrangeres av Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) i samarbeid med organisasjonene CY-ContemporarY, fra Sverige, MUU, fra Finland, Lydgalleriet, nyMusikk Nordland. Grafikk: LSAS.

Lyd og kunst blant holmer og skjær

Henningsvær ligger i Nordland fylke og er tettstedet i Vågan kommune. Stedet strekker seg over flere holmer og skjær, der fiskeri er hovednæringen. Det idylliske stedet i Lofoten har i underkant av 500 fastboende mennesker.

Foto: Trevarebabrikken.

Hvorfor legges Lofoten Sound Art Symposium til Henningsvær?

Pedersen forklarer at  Nordnorsk Kunstnersenter har sete i Vågan kommune, og at Henningsvær derfor er et naturlig valg. Men det er også flere grunner til at Henningsvær passer for et slikt arrangement. 

Elina Mikalsen aka. Juicy Máihlái.

Henningsvær, et helt annet type sted

– Vi har over en periode samarbeidet med finske og svenske organisasjoner om lydkunst. Arrangementer som ligner Lofoten Sound Art Symposium har vært arrangert i finske Oulu og svenske Malmö. Når det nå skulle arrangeres i Norge er Henningsvær et helt annet type sted enn der vi har samlet lydkunstmiljøet tidligere. Det blir en fin kontrast.

Foto: Trevarefabrikken.

Huser In Residence-opphold

Tampere legger til at kunstnersenteret arrangerer et artist in residence-opphold for en gruppe kunstnere fra ulike land i forkant av symposiet. Det foregår på Kunstnerhuset i Svolvær.

Blant det brede publikum er det nok ikke så mange som tenker på lydkunst som en egen kunstform. Men lydkunst har en lang tradisjon og er godt etablert
– karolin tempere

Svein Ingvoll Pedersen ser frem til arrangementet, og legger ikke skjul på at han er stolt over at det internasjonale lydkunstmiljøet skal gjeste Henningsvær.

– Det blir noen fantastiske dager! Jeg gleder meg til at så mange spennende og dyktige deltakere skal møtes og utveksle erfaringer her i Lofoten.Og for alle fastboende og tilreisende publikummere blir det en helt unik mulighet til å utvide sansene og bli oppdatert om hva som rører seg i internasjonal lydkunst!

Karolin Tampere er også tilknyttet Nordnorsk kunstsenter og er medkurator for symposiet. Foto: Kenneth Varpe.

Gratis adgang for publikum

Lofoten Sound Art Symposium er åpent for alle, med fri inngang. Selv om alle er velkommen, når som helst, setter arrangørene pris på om besøkende vil forhånds registrere seg på deres nettside.

Arrangementer som ligner Lofoten Sound Art Symposium har vært arrangert i finske Oulu og svenske Malmö. Foto: Trevarefabrikken

Blant lydkunstnerne som bidrar finner vi:

Elina Mikalsen aka. Juicy Máihlái  (Sápmi/Norge). Mikalsen tar ofte utgangspunkt i den menneskelige kroppen i sine arbeider. Hun forsker i lyden av kroppen og stemmens muligheter og begrensninger. Kunstneren speiler egen tilhørighet i sitt uttrykk, som favner både det norske og det samiske. Arbeidene presenteres gjennom lyd, video, installasjon og tekst. 

Alessandro Perini (Italia). Med sin bakgrunn innen komposisjon, elektronika og musikalsk kommunikasjon, utforsker Perini vibrasjon og taktil lyd, også kalt «tuckmysound». Han bor og jobber for tiden i Malmö.

Marko Timlin  (Finnland) er lydartist, komponist og musiker. Hans kunstneriske arbeider sentrerer seg rundt å skape selvlagde analoge og digitale musikkinstrumenter. Timlin konstruerer store lydinstallasjoner og kinetiske lydskulpturer ved å anvende teknologi på en ukonvensjonell måte. 

Siri Austeen (Norge) bor og arbeider i Oslo. Hun er i sin kunstneriske praksis opptatt av sammenhengen mellom lyd, sted og identitet . Hun utforsker lytterens ståsted,  både som  kunstnerisk metode og som en måte å være i verden på. Austeens praksis omfatter lydinstallasjoner,  musikk, lyd for film og kunstprosjekter.

I perioden 6. – 9. september samles noen av de mest spennende i verden innen lydkunst seg i Henningsvær, Lofoten. Foto: Marco Timlin.

I samarbeid med australske Liquid Architecture fra Melbourne, vil to nye performance verk bli presentert under arrangementet i Henningsvær. 

WAD ER ANNERLEDES?

0
Hundre like familier, likevel så ulike. Fotograf Bjørn Wad samler i en ny bok familiefotografier der ett av barna er annerledes. De har Downs Syndrom, men familiebildene viser en svært liten annerledeshet.

Tekst: Mette Dybwad Torstensen  Foto: Bjørn Wad

Utgangspunktet for prosjektet er høyst personlig, men er blitt en bildeserie og appell til samfunnsdebatten.

– Samboeren min Eva er spesialpedagog, og hennes beste venninne har en bror, Jon, som har Downs Syndrom. Møtet med ham ble avgjørende for et prosjekt jeg søkte etter at jeg kom tilbake etter flere år i utlandet, forteller fotograf Bjørn Wad. Det måtte være noe som skilte seg ut, og som hadde en kunstnerisk verdi. 

– Man har aldri vist hvem som er rundt de med Downs syndom, de som betyr aller mest, som støtter opp og former, de som følger med og elsker høyere enn himmelen og tilbake.

Sans for det samme, så like og så ulike

– Vi var like gamle, hadde på oss de samme klærne, hadde kjærlighet for de samme damene (Eva). Vi var så like og så ulike, og livene våre var så forskjellige likevel. 

Bjørn Wad ble nysgjerrig og ville grave videre. Kunne dette være materiale til en fortsettelse av prosjektet «Tåsenhjemmet»? En bildeserie der Bjørn fotograferer eldre mennesker slik han så dem. I stedet for triste og melankolske, ble portrettene en hyllest til de gamle der fotografen fanget opp både humor og levd liv. Under overflaten av prosjektet ulmet det en debatt om samfunnets verdisyn og politisk. 

Men hva med å løfte denne ideen et hakk videre og inkludere også andre menneskegrupper som gjerne fremstilles som annerledes?

LES OGSÅ: MARI BOINE. OPPGJØRETS STEMME. Dette er musikeren har brakt samekulturen til verdensmusikken. Nå blir hun æresdoktor ved Universitetet i Tromsø.

Det å fotografere og gi en stemme til de som er «annerledes» i samfunnet, er en lang tradisjon innen fotobransjen.

Piloten Jon

Bjørn Wad lekte med tanken: – Hva med å bruke Jon som pilot til et nytt prosjektet? Men hvordan kunne han best portrettere ham, få fram særegenhetene, samt fremheve de ytre kjennetegnene på Downs syndrom? Wad innrømmer at han nå gikk inn i et betent territorium, selv en profesjonell fotograf måtte trå varlig her: 

– Jeg måtte virkelig føle meg fram og ville på ingen måte overskrider personlige grenser bare for bildets skyld. 

Tidlig i fasen, i forbindelse med prosjektets researcharbeid, gjorde fotografen flere funn. Bildene han fant av mennesker med Downs, var oftest av babyer eller også voksne i arbeid. Fokus var innstilt på individet, ikke mennesket som en del av et felleskap.

– Flere voksne folk visste ikke hva Downs Syndrom var, forteller Wad som legger til at bildene jo viser det som – ved første øyekast – kan være en vanlig familie.

Bjørn Wad forsket videre og en tid fikk han lov til å være flue på veggen i en ungdomsgruppe hvor alle hadde Downs syndrom. 

– Nå fikk jeg kjenne mer på kulturen, følelsene, familiebåndene og det intuitive nære, fortetter fotografen som til slutt valgte å lage et familiekonsept. Årsaken til at han satset på dette, var både enkel og komplisert: 

– Man har aldri vist hvem som er rundt dem med Downs syndrom, de som betyr aller mest, som støtter opp og former, de som følger med og elsker høyere enn himmelen og tilbake.

Ved å vise mennesker med Downs syndrom i en familiesammenheng, brøt Wad med det ellers inngrodde individfokuset han kunne finne hos andre fotografer. Samtidig fikk han fram variasjonene mellom familier. De var jo familier i alle mulige former, fasonger og konsultasjoner som ellers i samfunnet.

Wad har gitt seg selv stramme kunstneriske rammer. Han har valgt storformatkameraet og en tradisjonell familieportrett-oppstilling, slik man finner på gamle bilder.

Kunst og dokumentar

Å gi en stemme til de «annerledes» gruppene i samfunnet, er en lang tradisjon innen fotobransjen. Wad kaller selv prosjektet en krysning mellom kunstfotografi og dokumentar og peker på fotografiets tradisjon og historie. 

– Prosjektet mitt kan minne mye om det mange tyske kunstfotografer har gjort før meg. De undersøker og angriper et tema helt systematisk viser gjerne det samme mange ganger på lik måte. 

Kulturen. Følelsene. Familiebåndene. Det intuitive nære. Dette var ting fotografen kjente på, og han besluttet å invitere hele familien med.

Stramme kunstneriske krav

I sitt prosjekt har Wad konsentrert seg om hva som er likt. Hadde han derimot valgt en dokumentarisk sjanger, måtte han også vist ulike situasjoner som familiens hverdagskaos, når de er på jobb, alle familiemedlemmene foran TV-en i stua og lignende settinger som gjerne karakteriserer en familie. 

– Jeg ga meg selv stramme kunstneriske rammer, presiserer Wad og lot teknikken sette premissene:
– Jeg valgte storformatkamera, et slikt kamera du dukker ned bak en duk, og en tradisjonell familieportrett-oppstilling slik man finner på gamle bilder. Spesielt gamle bryllupsbilder, der paret står alvorlig rett-opp-og-ned, og ikke alle disse kast i luften-bryllupsbildene vi er vant til i dag.

– Samboeren min Eva er spesialpedagog, og hennes beste venninne har en bror, Jon, som har Downs Syndrom. Møtet med ham ble avgjørende for et prosjekt jeg søkte etter at jeg kom tilbake etter flere år i utlandet
– Bjørn Wad

Fotoapparatet var altså medbestemmende når det kom til det ferdige produktet, det samme var tiden. Prosjektet betalte han av egen lomme. Derfor måtte han begrense antall timer og også antall knips.

– Jeg ga meg selv kun 4-6 muligheter med store plater (4×5 negativer). Bildet på søkeren bak på kamera er snudd opp ned og speilvendt og uhyre teknisk komplisert og gir ikke tusenvis av eksponeringer som ellers i denne bransjen. Alle innstillinger må gjøres rett før selve bildet tas. Løper hunden ut, må jeg starte på nytt. Det gjør noe med fokuset mitt, og til de jeg skal ta bilde av.

– Prosjektet mitt kan minne mye om det mange tyske kunstfotografer har gjort før meg. De undersøker og angriper et tema helt systematisk viser gjerne det samme mange ganger på lik måte.

Med denne innstillingen mente Wad å mane fram en høytidelig stund, ja på høyden med slik familier i gamle dager følte det når de lot seg fotografere. 

– Vi hadde kun noen få forsøk, så babyer og bikkjer skjerper seg. Ikke minst blir det en brutal nærhet og ekthet i dette. Jeg ville at det skal være uperfekt. 

Under prosessen hendte det at Bjørn Wad måtte stoppe opp og spørre; – Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv? Hvorfor valgte jeg ikke bare en digital løsning slik at jeg kunne fikse det hele i Photoshop etterpå?

Når jeg reiser rundt til familiene vet jeg aldri hva som venter meg; dagsformen til de jeg skal fotografere, hva de har på seg, stedet, været, lyset – alt må jeg ta på sparket.

Det store i det lille

Kanskje var det nettopp kontrasten til Bjørn Wads rolle som kommersiell fotograf som var årsaken til satsningen. 

– Som kommersiell fotograf bruker jeg dagevis på å planlegge location, alt skal være perfekt og kontrollert. Når jeg reiser rundt til familiene vet jeg aldri hva som venter meg. Det kan være stemningen i familien, dagsformen til familiemedlemmene, hva de har på seg, stedet, været, lyset – alt må jeg ta på sparket. Ofte jar jeg kjørt mange timer, må snu meg 360 grader og bruke det jeg har for hånden når jeg kommer frem.

Det eneste fotografen har bedt familien om å forberede, er å forberede minst mulig, men kle seg klær de trives i. Også her gir fotogranen en utfordring til seg selv, i motsetning til det han møter på catwalken, får han sjeldent ting som matcher.  

Familiemedlemmene kan stille i alt fra hawaiiskjorter til gule gensere. 

Klærne speiler individene og også hva gjelder geografi, søker Bjørn Wad etter variasjon og mangfold.

LES OGSÅ: GIR JERNET. – Uansett hva du lager som kunstner, kan du kalle det kunst, men som håndverker er det umulig å jukse! Det sier Sølve Sand Venås (26) som nå kan kalle seg smed

Ikke minst blir det en brutal nærhet og ekthet i dette. Jeg vil ikke at det skal være perfekt.

Landsdekkende prosjekt

– Jeg har også ønsket å bruke familier fra hele landet, og vise geografisk variasjon. Jeg setter ikke bryggen i Bergen bak, eller en ro-bu, men prøver likevel å vise lokale variasjoner, alle typer – og årstider. Men i alle disse ulikhetene kommer det frem at alle er vi litt like også!

Det er denne innstillingen, fokuset på ulikhetene i likheten, som gjorde at Bjørn Wad i 2016, fikk støtte av Fritt ord. I storformat på veggen av Rådhuset i Oslo fikk han vise fram 40 av de første familiebildene. Støtten fra Fritt ord kom overraskende, men mer overraskende var likevel publikums reaksjon. 

Ved å vise mennesker med Downs syndrom i en familiesammenheng, brøt Wad med det ellers inngrodde individfokuset han kunne finne hos andre fotografer.

Voksne visste overraskende lite om Downs Syndrom

– Flere voksne folk visste ikke hva Downs Syndrom var, forteller Wad som legger til at bildene jo viser det som – ved første øyekast – kan være en vanlig familie. Først etter en stund får man øye på den lille ulikheten, at en av medlemmene i gruppen hadde Downs Syndrom.

I 2016 hadde Dagbladet en stor sak om debatten om abort som pågikk i Danmark. Den påvirket også diskusjonen her hjemme.

 

POPULÆRE ARTIKLER

NORWAY MODERN PÅ DOGA

Norges feteste design

FLERE SAKER